Tomrommet etter Erik

«Nei, faen. Er den ødelagt igjen?» utbryter jordmoren.

Renate ligger på den hvite undersøkelsesbenken med et grått bånd festet rundt magen.

CTG-maskinen skal måle hjerterytmen til babyen i magen hennes, men jordmoren finner ikke et signal.

Jordmoren dytter i apparatet. Sjekker at internett-tilkoblingen som går gjennom veggen, er koblet til.

Med ett kommer lyden av et lite, dunkende guttehjerte. Lille Erik.

Renate og samboeren Anders smiler til hverandre og puster lettet ut.

Maskinen registrerer også sammentrekninger i magen, men ikke nok til at det kan kalles aktiv fødsel.

Renate har nå vært gravid i 41 uker og 3 dager. Akkurat denne dagen skal vise seg å bli den mest hektiske dagen på Universitetssykehuset Nord-Norge i hele sommer.

Hun har svangerskapsforgiftning, og har den siste uken vært innlagt på sykehuset i forsøk på å sette i gang fødselen. Men det er ikke ledige sengeplasser der lenger.

Legene vurderer at hviledøgn er medisinskfaglig vurdert som riktig og tilrådelig for å samle krefter.

Hun får tilbud om å sove på pasienthotellet eller å reise hjem én natt til.

Før de dagen etter skal ta imot sin allerede høyt elskede, og lenge etterlengtet sønn.

Lite vet de da om at de dagen etter skal få en beskjed som er så smertefull at hele livet forandrer seg.

UNN er det største sykehuset i Nord-Norge. Mange kvinner i landsdelen som risikerer en komplisert fødsel, sendes hit.

Om sommeren er også en del fødetilbud i distriktene stengt, så flere fødende blir sendt videre til Tromsø.

I løpet av onsdag 26. juli kommer det ni barn til verden. På hele uken kommer det 39.

Og i vaktplanen er det store hull.

Hvem skal ta imot alle barna? Og hvor skal kvinnene føde?

Jordmødrene som er på jobb, ringer fortvilt til fagforeningen sin.

Leder for Jordmorforbundet, Hanne Charlotte Schjelderup, sitter hjemme i Sandnessjøen og får telefoner fra UNN.

Historiene opprører henne.

– De står i veldig tøffe situasjoner.

De møter de samme faglige kravene til godt fødselsarbeid - til tross for lav bemanning, sommerstengte avdelinger og vanskelige forhold.

De mener det har skjedd noe i løpet av de siste årene som gjør at de har økt arbeidspress på fødeavdelingene.

Planene for sommerbemanningen på fødeavdelingen ble lagt et halvt år før sommerferien.

Men uforutsett fravær og sykemeldinger gjør at de nå løper føttene av seg.

Alle kriseløsninger har falt. De har ingen flere å ringe.

– Det er ikke sånn at vi har sittet stille i båten og ventet på at det skulle skje noe dramatisk, eller at det skal oppstå en krise, sier avdelingsleder på Kvinneklinikken, Ingard Nilsen.

Ledelsen har i flere år planlagt for hvordan de skal klare å tette alle hullene i vaktplanen for å sørge for at nye verdensborgere og fødende får en så god opplevelse som mulig.

Men det er ikke alltid de lykkes.

Gjennom hele svangerskapet har Renate kjent lite bevegelser, fordi morkaken ligger foran babyen. Men Anders har lært seg et triks for å få et lite dytt tilbake i hånden.

«Vil du kjenne?» spurte Renate kvelden før, da babyen lekte i magen. Kanskje var det tacomiddagen som fikk ham til å bevege seg. Et tegn på at han hadde det bra.

Anders sa han ikke trengte å kjenne, for han skulle jo snart ha ham i armene sine. En avgjørelse han senere skulle angre på.

Hjemme er alt klart. Seng, vogn, bamse, barnerom.

Elefanten fra «Jungelboken» smiler opp over babysengen. Det beige hentesettet er med i fødebagen.

Paret som har vært sammen siden de var ungdom, skal inn i et nytt kapittel i livet.

De er spente på hva som møter dem der inne.

Meldingene Renate har fått fra andre mødre hun har blitt kjent med på sykehuset, er tydelige:

– De sa det var helt «mayhem» der.

Hun er snart to uker på overtid, og føler det begynner å haste med å få ham ut.

«Er det du som er Renate?» spør jordmoren når de kommer inn på avdelingen.

De går inn på undersøkelsesrommet og kobler på CTG-maskinen. Mest for å sjekke riene. Men også for å høre på hjertet til babyen.

Men jordmoren tilkaller en lege med et ultralydapparat for å finne hjertelyden.

– Hvorfor sier dere ingenting, spør Renate.

Legen og jordmoren svarer ikke.

Renate ser på Anders, Anders ser på ultralydskjermen.

Han har sett nok ultralydskjermer den siste tiden til å vite hva han skal forvente.

Det er da Renate innser hva som skjer.

Hjertet til Erik slår ikke.

Lege blir tilkalt, så en til. To jordmødre står også inne på det lille undersøkelsesrommet.

Men for Renate og Anders forsvinner alt rundt dem.

Dagen før var alt fint. Det var dagen hun egentlig skulle fortsette igangsettingen.

Hendelsen blir meldt til Helsetilsynet og politiet. Helsetilsynet har sendt saken videre til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, men de har foreløpig ikke konkludert i skyldspørsmålet.

Derfor vet man ikke om presset på fødeavdelingen i Tromsø, og bemanningssituasjonen, har noe med dødsfallet å gjøre.

Avdelingsleder Ingard Nilsen ønsker ikke nå å kommentere denne hendelsen konkret før det har kommet en avgjørelse.

Han var på ferie den aktuelle uken, men avbrøt for å komme tilbake til de hvite gangene.

Han måtte se hvordan hans ansatte og pasientene hadde det. Lokal- og riksmediene begynte å skrive om det som fikk navnet «kaosuken». Jordmødre beskrev et «vanvittig arbeidspress» og at «situasjonen var uholdbar».

Ingard Nilsen mener det ikke skjedde noe medisinsk uforsvarlig disse dagene. Men de ansatte var frustrerte og fortvilte.

– De følte de ikke kunne gi den gode og nære omsorgen som de gjerne ville. Men legene som var på jobb, mente at i harde fakta var det helt trygt her.

En egen intern gransking på UNN ender med at sykehuset ikke kan slå fast hva som var årsaken. Men den utelukker samtidig ikke at de kan ha gjort noe galt.

Administrerende direktør på sykehuset, Anita Schumacher, har beklaget hendelsen, og det familien har opplevd, til mediene. Men aldri direkte.

Renate og Anders har engasjert advokat for å komme til bunns i hvorfor Erik døde.

Statsforvalteren planlegger å være ferdig med sine undersøkelser på nyåret.

Anders legger merke til at han har Renates nese, hans ører og hårfeste.

– Det er det fineste jeg noen gang har sett, sier Anders.

– Han var en helt ferdig baby. Han var veldig, veldig fin, beskriver Renate.

Renate og Anders får låne en babybag med kjølelementer av sykehuset.

Slik får de være sammen med Erik hele tiden frem til begravelsen.

En måned og to dager etter fødselen reiser Renate seg for andre gravide.

– Vi får ham ikke tilbake, men ved å fortelle Eriks historie håper vi at ingen andre må oppleve det fremover.

I et direktesendt folkemøte i Tromsø før valget spør hun statsminister Jonas Gahr Støre og Høyre-leder Erna Solberg hva de skal gjøre for å sikre fødselsomsorgen i Norge.

En tåre triller nedover kinnet til Solberg. Lenger bak står statsministeren tydelig berørt.

De sier at fødetilbudet i Norge er bedre enn i andre land. Men at mangelen på jordmødre er en utfordring.

Svarene imponerer verken Renate eller Anders.

– Jeg synes det er veldig spesielt å svare at det er helt trygt å føde i Norge – når jeg sitter her som en mamma uten barnet mitt med meg.

Både Jordmorforbundet og Jordmorforeningen mener fødetilbudet er inne i en ond spiral.

– Det er politisk enighet om at man skal styrke fødetilbudet, men når det gjelder statsbudsjettene, så prioriteres det ikke godt nok. Det er en fallitterklæring, sier Hanne Charlotte Schjelderup i Jordmorforbundet.

Det gjør noe med jordmødrene å stå i en skvis over tid.

– De fødende i dag er eldre enn før. De har flere sykdommer, og det gir oss utfordringer ved at de trenger mer oppfølging. Én av tre fødsler settes i gang. Det krever også ressurser og overvåkning på en helt annen måte enn ved naturlig fødsel, sier Schjelderup.

Historien til Renate, Anders og lille Erik er ikke nødvendigvis et bevis på at UNN gjorde noe galt den aktuelle uken i sommer, sier hun.

Likevel: Det er et tegn på hva Jordmorforbundet frykter kan bli konsekvensen for flere i fremtiden.

– Vi har dokumentert alvorlige hendelser som vi vet vi kunne unngått hvis vi hadde vært nok jordmødre og fødselsleger på jobb. Det er faktisk ikke holdbart i et rikt land som Norge. Hvorfor skjer det ingenting når familier og kvinner står frem med tragiske historier? Hvorfor?

Schjelderup lurer på hvorfor politikerne ikke samler seg på tvers av partier og sier at dette godtar de ikke.

– Vi er nødt til å gjøre noe i fellesskap for å gi et langt bedre tilbud for dem som skal føde landets barn og sørge for fremtiden for Norge.

Renate og Anders håper fortellingen om deres lille Erik kan være med på å bidra til å endre fødetilbudet i Norge i fremtiden.

Kan en gjennomgang av saken føre til at politikerne ser nærmere på om det er trygt å føde i Norge?

– Vi har ikke spist taco siden jeg var gravid.

Renate ser opp på Anders og tørker forsiktig et fuktig kinn.

– Hvis jeg kunne valgt, så hadde jeg heller valgt å fortsatt være gravid med Erik. Jeg skjønner at det er irrasjonelt. Men nå er det ikke noe jeg gleder meg til lenger, sier hun.

Flere steder i huset står det bilder av det som ser ut som en sovende Erik.

Med en heklet løve på det ene bildet. Små barneføtter med teksten «❤️dad» og «❤️ mom» på et annet. Sokkene var det første plagget de kjøpte til Erik etter at de fant ut at Renate var gravid.

Hun løfter opp et bilde med svart ramme.

– Dette er mitt favorittbilde av ham. For du ser liksom hvor lang han var. Han ligger på et saueskinn. Så har han på seg det beige hentesettet som jeg strikket til ham.

De stiller opp og forteller sin historie for å prøve å unngå at det som har skjedd dem, skjer med noen andre.

– Det beste som kunne skjedd er at det aldri skjer igjen. At UNN får kritikk som fører til endringer. Ikke nødvendigvis for å ha gjort noe alvorlig, men fordi prosedyrene er for dårlige, sier Anders.

– Det kan jeg love deg: Det er fødselshjelperens mareritt. Enten du jobber som jordmor, barnepleier eller lege. Det er i bakhodet hele tiden. Det går inn på folk.

Avdelingsleder Ingard Nilsen går forbi fødetavlen med røde og blå kartnåler. 1127 nye verdensborgere så langt i år. Den dagen det kom flest barn til verden, er den dagen da Eriks hjerte sluttet å slå.

Ingen nye kartnåler er festet på dagens dato, men alle fire fødestuer er opptatt, pluss reserverommet.

– Hvis det kommer flere fødende inn i dag, så må vi ommøblere et rom, kommenterer han.

Etter en hektisk sommer fikk fødeklinikken et mandat fra øverste sjef om å se på hvordan de kan bedre situasjonen for fødende. Både når det gjelder personell, arealer og utstyr.

På «ønskelisten» står følgende:

• Enerom til fødende
• Flere fødestuer
• Avlastning/bakvakt for jordmødre, både på dag og kveld
• Mer utstyr, så dette ikke må flyttes mellom ulike rom
• Bedre bruk av pasienthotellet

Først skal prosjektgruppen velge ut noen av disse. Så håper Nilsen at endringene vil gjøre det bedre for både de ansatte og fødende – ikke bare neste sommer, men hele året.

Han er også optimistisk når det gjelder bemanning. For innen starten på 2024 har fødeavdelingen i Tromsø besatt alle ledige stillinger, blant annet gjennom betalt jordmorutdanning.

Selv om situasjonen var krevende i sommer, har fødeavdelingen også fått skryt. 110 fødende bestemte seg for å lage en felles bok som takk for den fine fødeopplevelsen de hadde hatt.

– Så noe må vi ha gjort bra også. Det var en usedvanlig flott gest, sier Ingard Nilsen.

– Er det noe dere angrer på?

– Jeg vet ikke om ordet angre er rett å bruke. Men det er jo ikke sånn at vi sier at alt var gjort rett, og at ingenting kan forbedres. For det må vi gjøre hele tiden. Hvis jeg kunne sett i en glasskule, skulle jeg jo kanskje ha gjort ting annerledes. Men ting var faktisk godt planlagt og nøye gjennomtenkt.

Han vrir seg litt på den knirkete plaststolen.

– Alvorlige hendelser er ikke noe vi bare feier under teppet og legger bort. Det kan jeg love deg. Vi ønsker å bli gransket.

Det er mørketid, snart jul, og ute snør det tett.

Anders og Renate har tatt på seg vinterjakken, festet båndet til hunden Hugin og er klare for å besøke Erik igjen.

Rundt ham står små bamser, blomster og kranser. Og mange lys, for foreldrene ønsker ikke at han skal ligge alene i mørket.

På gravsteinen til Erik står det:

«Hvis kjærlighet kunne reddet deg, så hadde du levd for evig.»

• Rettelse: I den først publiserte teksten sto det at landsdelens risikofødende kvinner blir sendt til Tromsø. NRK presiserer at noen av disse også kan bli sendt til Bodø. Teksten er endret 22.12.23 klokken 11:00.