Da koronaviruset kom til Norge

Det blåste sur vind gjennom gatene i Tromsø den 26. februar for ett år siden. Som vanlig om vinteren var byen fylt med tusenvis av turister som ville se snø, nordlys og hval.

På rådhuset i Tromsø sentrum var ordfører Gunnar Wilhelmsen i en middag sammen med blant andre rektoren på UiT Norges arktiske universitet. Kommuneoverlege Kathrine Kristoffersen var i et jobbmøte.

Viruset de snakket om hadde blitt oppdaget i Kina rundt nyttår. Verdens helseorganisasjon kunne på dette tidspunktet melde om 80.200 smittede på verdensbasis og 2.700 dødsfall. De fleste av dem i Kina.

Men viruset nærmet seg Norge nå.

Italia hadde mer fått enn 300 koronasmittede, deriblant en norsk student. Ti personer var bekreftet døde. Det ble meldt om smittetilfeller i Østerrike, Sveits og Kroatia. I Sverige hadde en mann i 30-årene avlagt en positiv test i Göteborg.

– Vi får vel det første tilfellet her om maks en måned, svarte Kristoffersen.

Men en av passasjerene som hadde landet på Tromsø lufthavn helga i forkant kom hele veien fra Wuhan. Den kinesiske byen der pandemien startet.

Klumpen i magen

På rådhuset i Tromsø var kommuneoverlegen ferdig med møtet da telefonen ringte. Omtrent samtidig ringte telefonen til ordfører Gunnar Wilhelmsen.

Flypassasjeren som kom fra Wuhan i helgen hadde testet negativt før flyet til Tromsø gikk. Men nå hadde de fått resultatene på en senere test.

Norge hadde fått sitt første koronatilfelle. Og Tromsø var den første kommunen som fikk pandemien servert i fanget.

Kommuneoverlege Kathrine Kristoffersen husker hvordan hun reagerte.

– Jeg tenkte at der gikk startskuddet. Nå får vi steikende mye å gjøre framover.

Pandemiplan fra 2009

Verdens helseorganisasjon hadde noen uker i forveien erklært det nye koronaviruset som en internasjonal helsekrise.

Likevel var det på dette tidspunktet fortsatt mye usikkerhet rundt omfanget av viruset.

Norske helsemyndigheter visste at viruset var vesentlig mer smittsomt og førte til flere sykehusinnleggelser enn vanlig influensavirus. Forløpet av sykdommen og behandlingen visste man derimot lite om.

– Vi så at viruset nærmet seg Europa mer og mer, og skjønte at det ville komme til Norge på et eller annet tidspunkt, sier kommunikasjonssjef ved UNN, Hilde Annie Pettersen Kvalvik.

Ved Nord-Norges største sykehus hadde de allerede i januar startet forberedelsene. Men mye var likevel ikke på plass.

Sykehusets pandemiplan var sist blitt brukt under svineinfluensaen i 2009, og var ikke blitt ferdig revidert siden.

– Vi hadde vel sett for oss at det først var hovedstaden og Østlandet som ville bli rammet. Så vi var overrasket over at det var vi som fikk det første smittetilfellet, sier Kvalvik.

Full kriseberedskapsmodus

Tilbake på rådhuset hadde alarmen gått og kommuneledelsen hadde inntatt full kriseberedskapsmodus.

Der var ledelsen i gang med å forberede seg på det verst tenkelige scenarioet. De jobbet på spreng.

– Vi hadde skjønt ei stund at det kom til å komme, men vi visste jo ikke hvor lang tid vi hadde på oss, sier Kristoffersen.

«Heldigvis» hadde det gått falsk alarm to uker i forveien, da to svensker hadde fått et falskt positivt prøveresultat.

– Så vi hadde allerede hatt en slags generalprøve, og stod ikke helt på bar bakke, sier Wilhelmsen.

Det var flere uker siden de hadde opprettet et kriseberedskapsråd. Organisering av smittevernarbeidet var også blitt diskutert.

Men til tross for tett samarbeid med nasjonale helsemyndigheter, var det ingen som satt med noen fasit og det var mye usikkerhet.

Espen Nakstad i Helsedirektoratet forteller at det var mange spørsmål rundt hvordan helsetjenesten skulle behandle dem som ble smittet.

– Vi visste for eksempel ikke om det var fornuftig å isolere folk hjemme, eller om de ville bli så syke at de burde være på sykehuset i stedet. Den type diskusjoner hadde vi mye av, sier han.

I Tromsø var smittevernplanen utdatert for mange år siden. Både bemanningsplanlegging, koronatelefon, testsenter og smittesporingsteam måtte på plass.

– Hvis det oppstår en ulykke, er det jo en del ting som må gjøres. Men det har vi jo erfaring med, dette hadde vi jo absolutt ingen erfaring med. Så det var spesielt, sier Wilhelmsen.

– Vi famla mye i begynnelsen.

– Jeg skvatt litt da jeg sa det

I Oslo gjorde Folkehelseinstituttet seg klare til en nasjonal pressekonferanse om koronaviruset. Det var usikkert om de kom til å nevne Tromsø.

Men i en bisetning ble det sagt at den smittede bodde i Nord-Norge.

Med ordføreren og kommuneoverlegen i spissen ble det planlagt pressekonferanse i Tromsø senere samme kveld. Sammen diskuterte de hvordan de skulle formidle dette til befolkningen på best mulig måte.

Kommuneoverlegen i Tromsø hadde lite erfaring med pressekonferanser av et slikt omfang. Det var et stort pressekorps som møtte henne.

– Før pressekonferansen hadde jeg tenkt på at jeg måtte være forsiktig med hvordan jeg uttalte meg på grunn av personvernhensyn.

Kathrine Kristoffersen var første kvinne ut. Hun forklarte sykdomsbildet til den smittede. At vedkommende ikke hadde vært symptomfri lenge. At de vurderte det slik at personen ikke hadde vært smittefarlig på sin reise til Tromsø.

Men på et spørsmål fra NRK-journalist Sveinung Åsali glapp det.

– Det bare plumpa ut av meg, og jeg skvatt litt da jeg sa det. Men det gjorde vel egentlig ikke så mye, tror jeg, sier Kristoffersen.

NRK har prøvd å få kontakt med kvinnen som ble den første som testet positivt på covid-19 i Norge. Hun ønsker ikke å uttale seg.

Skipet som snudde

De kommende dagene, ukene og månedene skulle vise seg å bli hektiske for Kathrine Kristoffersen og resten av apparatet i kommunen. Tromsø kommune har ikke bare vært nødt til å håndtere koronasmitte i befolkningen. I juli la Hurtigruteskipet MS «Roald Amundsen» til kai i byen med smitte om bord.

I tillegg er Tromsø en såkalt IHR-havn. Sammen med Bergen og Oslo, skal Tromsø havn være rustet for å ta imot båter med mye koronasmitte om bord. Derfor har flere skip, både norske og utenlandske, lagt til kai i Tromsø med smittede personer om bord.

– Jeg skal innrømme at jeg har vært sliten til tider. Noen netter gikk jeg og la meg i totiden og sto opp rundt klokka fire, sier hun.

Hun forteller om netter der hun våknet midt på natten fordi hun fikk en idé eller kom på noe hun måtte huske å gjøre.

– Da var det ikke vits å legge seg ned og sove igjen, så jeg syklet bare til jobb og begynte med det jeg skulle gjøre. Hodet var på høygir, sier hun.

Men hun husker fortsatt følelsen som satt seg hos henne den 26. februar for ett år siden.

– Det var jo opplevelsen av et stort ansvar.

Dagen etter var cruiseskipet «Saga Sapphire» på vei til Tromsø, men kapteinen valgte å snu.

Koronaviruset hadde jo kommet til Tromsø og Norge.