Hun får hjelp fra det hun frykter mest

Kristin Mørch (41) slåss for hjemplassen sin. Nå får hun hjelp som skremmer henne – fra klimaendringene.

Jeg er både sint og trist. Jeg er frustrert over at så få bryr seg, at politikerne både nasjonalt og lokalt gjør så lite, sier Kristin.

Hun er miljøaktivist og lokalpolitiker, oppvokst i Dyfjord i Lebesby på Nordkinnhalvøya, på grensen mellom Vest- og Øst-Finnmark. Hun har jobbet for å blåse liv i hjembygda i flere år.

Nå ser det ut til å skje ting. Det gamle fiskebruket er under oppussing.

Varmere hav fører til større fiskeressurser, nye arter som svømmer nordover. Det kan bety flere arbeidsplasser og ny aktivitet flere steder på kysten i Nord-Norge.

For Kristin Mørch er det et stort dilemma.

Det er litt ironisk at det kanskje er klimaendringene som endelig oppfyller drømmene våre om å få ting til å skje i bygda, sier Kristin.

En kald høstvind forteller at vinteren ikke er langt unna. Mørke skyer i horisonten har fått en dobbel betydning, ikke bare varsel om at en ny nordvestkuling er på vei. Nord i Barentshavet, ikke langt fra Finnmarkskysten, skjer det endringer i klimaet som kan snu opp ned på naturen og økosystemet.

Forskerne sier lavtrykkene kan bli hyppigere og mer våte i framtida. Det skremmer Kristin.

Klimaendringen er noe vi mennesker har satt i gang og nå aner vi ikke hvor det bærer hen, sier Kristin.

Nytt liv

Som ung jente var Kristin med på å henge fisk til tørk hjemme i Dyfjord. På 1960-tallet bodde det 160 mennesker her. Nå bor det rundt 40 personer i bygda. De siste årene har fiskehjellene, trehesjene hvor man henger opp fisken, stått nakne og tomme.

Men nå høres det hammerslag fra fiskebruket, det hyler fra en vinkelsliper og en traktor brummer iherdig.

Kristin stryker det blonde håret fra øynene og ser bort mot fiskebruket og de 8–10 husene langs den øvre sida av veien, hjemplassen hennes.

Bygda som hun i så mange år har jobba så hardt for å holde liv i. Bygda med eget skolebygg, men som brukes til helt andre ting. Kristin ser moloen som peker som en krumma finger ut i havna. Vernet som skal gi ly til fiskebåtene når de kommer inn fra havet med sine fiskefangster, når fiskebruket kommer i gang igjen.

For ute i havet sprer torsken seg i enda større mengder enn det som har vært vanlig. For Kristin er det gledelig at noe skjer i bygda. Men hun er ikke komfortabel med at den gode arbeidsstøyen fra fiskebruket, trolig skyldes det hun frykter mest: Klimaendringene.

Kristin kjører er mor til tre på 7, 10 og 20 år. Hennes første barnebarn er halvannet år.

Jeg er redd for hva mine barn og barnebarn kan bli nødt til å håndtere etter festen vår.

Ny aktivitet

Svein Lyder er fiskekjøper og gründer i kommunen. Han begynte først å bygge opp virksomheten sin på Veidnesklubben i Lebesby. Det har gitt plassen nytt liv med mottak av kongekrabbe. Snart kommer det krabbefabrikk på stedet. Nå er også han i gang i Dyfjord.

Jeg er ikke i tvil om at klimarapportene stemmer, og at det kommer nye arter nordover. Da må vi være flinke til å omstille oss i takt med naturen, sier Lyder.

Svein Lyder

SER MULIGHETER: Svein Lyder ser mange muligheter i Dyfjord, nå som både store mengder fisk og krabbe ser ut til å komme forbi langs kysten.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

– At det bygges opp nye, store fiskestammer vil helt klart være positivt for lokalsamfunn som Dyfjord. Vi ligger midt i matfatet, og hvis mengden fisk holder seg, vil det bety at vi blir værende her, sier han.

Vi vil jo bli en slags klimavinner ved at det blir mer fisk lokalt her hos oss. Men det er fortsatt en usikkerhetsfaktor, for vi vet jo ikke hva som vil skje på sikt.

Men utviklingen Lyder ser i dag kan være begynnelsen på noe stort. Varmere vann og mindre is i Barentshavet gjør at taskekrabbe og flere fiskearter trekker lenger nordover, sier forskerne. Også torsken går lenger nordøstover, og ser ut til å trives. Blant annet gyter den nå ved Sørøya i Finnmark, som ligger 400 kilometer nord for Svolvær i Lofoten.

Før i tida var makrell en ukjent fiskeart i nord. Slik er det ikke lenger. Nå finnes makrellen i fjordene i Troms, et bevis på at havet og klimaet er i endring. Også silda har tatt nye veier, men det trenger ikke skyldes klimaendringene. Til det har forskerne for lite kunnskap å vise til.

Utviklingen gir fiskerinæringa i Troms og Finnmark nye utfordringer og nye muligheter. De kan bli klimavinnere.

For mange er det et fyord.

Ingolf Skallebøs hvalbilder

FLYTTER NORDOVER: Hvalene trekker nordover etter silda. I fjor var det hvalbonanza i Skjervøy i Nord-Troms.

Foto: Bjørn Helge Pedersen

På den grønne grein

Jan-Gunnar Winther har jobbet med klimaforskning nesten hele sitt voksne liv. I mange år som direktør ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø, nå nytilsatt leder for Nasjonalt senter for hav og Arktis i samme by. Han sier:

– Hvis man ser på Norge isolert kan vi føre en argumentasjon for at vi kommer positivt ut av en oppvarming. Det kan føre til økt produksjon av mat, både på land og til havs, sier Winther, og legger til:

– Det er et paradoks. Norge er en del av verden som er sterkt påvirket av klimaendringene. Det kan vi ikke forholde oss isolert til.

– Men isolert sett kan vi bli en klimavinner?

– Ja, vi sitter nok på den grønne grein fordi vi ligger langt mot nord og vil få gevinster av en oppvarming, men det er en veldig forenklet måte å se verdensbildet på.

Jan-Gunnar Winther

IKKE SVART/HVITT: Jan-Gunnar Winther sier at vi i Norge kan komme heldig ut av klimaendringene, men at det blir en enkel måte å se det store bildet på.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Ingen styring

Som innbygger i Dyfjord, med Barentshavet som nabo, er Kristin Mørch og de andre som bor i bygda de første som vil merke at noe dramatisk skjer i havet og oppe i atmosfæren.

Selv om økte fiskeressurser i Barentshavet kan føre til mer aktivitet og flere jobber i små lokalsamfunn i Troms og Finnmark, har Kristin lite sans for ordet klimavinnere om kysten i nord.

Vi blir kanskje klimavinnere i et øyeblikk, men vi har ingen styring med det som skjer nå. Ting er helt ute av kontroll. Vi kan gni oss i hendene og rope hurra, vi er klimavinnere, men vi vet ikke hva som skjer i neste omgang, sier Kristin.

Vi aner ikke hva konsekvensene blir, og alt skjer så fort og ukontrollert. Det er som en ball som ruller fortere og fortere.

Vil bli værende

VIL BO HER: Kristin Mørch vil gjerne bo i Dyfjord. Men det er ikke altfor mange muligheter i den lille bygda. Kanskje kan et fiskemottak bli redningen.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

– Endringene skjer nå

Utviklinga skyldes at torsken liker seg best i isfrie områder. Når det blir mindre havis i Arktis, kan torsken trekke nordover.

Prosessen har skutt fart de siste 15 år. Den har gått raskere enn tidligere klimamodeller har vist.

Havforsker og direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen, Tore Furevik, er en av mange som roper et varsko.

I løpet av 20–30 år vil endringene føre til at isen i det nordlige Barentshavet vil være borte, også om vinteren.

Fra et klimaperspektiv er det en dramatisk utvikling. Det er skremmende. Det viser hvor store og alvorlige klimaendringene er, sier Furevik.

Tore Furevik

BEKYMRET: Tore Furevik er skremt av utviklingen i Arktis.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Mer ekstremvær

Fureviks forskerkollega, Sigrid Lind ved Havforskningsinstituttet, har sett på data fra 1970-tallet og frem til i dag. Studien viser at det nordlige Barentshavet skifter fra et arktisk til et atlantisk havklima fordi det ikke kommer nok is og ferskvann inn til Barentshavet fra Arktis.

Lagdelingen svekkes og kan bryte sammen. Nå forskes det også på om endringene i havet kan gi endring i værmønstre.

Svalbard og nordlige Barentshavet ligger midt i et «hot spot» av arktisk oppvarming, sier Sigrid Lind.

– Svalbard har fått varmere vær og mer lavtrykksaktivitet og nedbør om vinteren. Det forskes på om dette kan knyttes til oppvarmingen i Arktis. Studien viser blant annet et samsvar mellom havtemperaturen i nordlige Barentshavet og lufttemperaturen om vinteren, legger hun til.

Sigrid Lind

I VANN OG PÅ LAND: Sigrid Lind ved Havforskningsinstituttet har publisert en artikkel som viser at det nordlige Barentshavet skifter klima.

Foto: Øystein Antonsen / NRK

– Arktiske arter vil kunne få problemer når all isen forsvinner ut av Barentshavet, advarer Tore Furevik ved Bjerknessenteret.

– Folket eier fisken

I Dyfjord er Kristin Mørch nødt til å ha tro på framtida.

– Vi håper ting endrer seg i positiv retning. Vi lever nært innpå naturen. Det er vakkert, vilt og rått her, sier hun.

– Vi kan høste av havet, og vi har bær i fjellet. Liker man natur, er bygda vår kanskje den fineste plassen på jord. Hvis det blir mer fisk i havet i nord er det positivt, bare det ikke går på bekostning av andre, mener Kristin.

Hun håper fisken kan føre til flere innbyggere i Dyfjord, men medaljen har en bakside, sier hun.

På kaia er en arbeidsgjeng i full gang. Gamle planker rives opp og erstattes av nye. Utrangerte og henslengte småbåter på land kjøres bort, og ny kaifront kommer på plass. Det skjer i stort tempo.

Helt fra den nordnorske sjøfareren og høvdingen Ottars tid på 800-tallet, har torsken, den ville fisken skapt livsgrunnlag på kysten i nord.

– Det er masse villfisk i havet, og den må vi verne om, sier Kristin Mørch. Nå kan hun og resten av befolkninga i nord oppleve at det blir mer torsk på grunn av klimaendringene, i hvert fall for en periode.

Hun har meldt seg ut av Miljøpartiet de grønne, fordi hun er uenig med partiet om at Norge skal melde seg inn i det europeiske kraftsamarbeidet ACER. Men Kristin understreker at hun står for de samme synspunktene hun har forfektet hele tiden.

– Vi må tørre å tenke nytt. Prøve å finne alternative næringsveier, som ikke bidrar til mer CO₂ og forurensing, sier Kristin. Hun er utdannet journalist og lærer. I dag underviser hun ved voksenopplæringa i Kjøllefjord, kommunesenteret i Lebesby.

Over varm te og deilige, nystekte rundstykker gjør Kristin opp en foreløpig status om sin egen livssituasjon. Hun ser at forberedelsene med åpninga av fiskebruket gir ringvirkninger.

Jeg trives med å bo her. Med tanke på bygdas nære framtid er jeg positiv, for ett år siden var jeg ikke det. Samtidig ligger de globale klimaendringene som en mørk skygge over gleden. Jeg gleder meg over det som skjer på fiskebruket nå, at det satses, men vil mine barn og barnebarn kunne glede seg over de samme tingene i framtida, spør Kristin Mørch.

Havet

ELSKER NATUREN: Kristin Mørch liker å leve av og i naturen. Derfor bord hun i Dyfjord. Og derfor er det med en hvis bismak at hun registrerer utviklingen som skjer i havet utenfor bygda hennes.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK