Hvorfor slutter idrettskroppene å fungere?

Det er de samme symptomene som forrige gang.

Jørgen Graabak skulle ha vært i spanske Sierra Nevada og gått på høye fjelltopper nå. I stedet har 26-åringen, han som overraskende vant to OL-gull i Sotsji, vært hjemme i Trondheim for å finne ut hva som egentlig foregår inne i det kompliserte maskineriet som er arbeidsverktøyet hans.

Det er slutten av oktober. Ute er høsten i ferd med å bli til vinter, noe som for Graabak betyr at sesongstarten nærmer seg.

Men kombinertløperen tør ikke å trene. I flere uker har han tenkt at det er som om kroppen har sagt stopp. Det er liksom ingen respons.

I tillegg kjenner Graabak seg så merkelig trøtt.

Han forteller at han nærmest «sovnet bak rattet» en av kveldene han var ute og gikk på rulleski. Det ble den siste turen på en stund.

Graabak har snakket med trenerne, fysioterapeuten, legene. Tatt blodprøver og gjort tester. De viser så langt ingenting.

– Det er ingen som skjønner det. Det er ingen grunn til at jeg skal ha det sånn, sier han.

Han har sine grunner til å være bekymret. Graabak har opplevd noe lignende en gang før, etter VM i 2015.

Han trodde han bare var litt sliten etter mesterskapet, men endte med å være borte fra idretten i syv måneder.

Året før hadde han blitt dobbelt OL-mester. Ett år senere måtte han plutselig nærmest slepe seg opp hvis han skulle gå i trapper. Å trene var uaktuelt. Selv en tur på butikken kunne være slitsomt.

Slik hadde han det, i måned etter måned, uten å vite hva i alle dager det var som skjedde med ham.

Denne høsten har han blitt nødt til å spørre seg selv:

Er det i ferd med å skje igjen?

Satt i en stol i syv måneder

Det finnes en toppidretts-sykdom som ingen helt vet hva er.

Hver eneste høst og hver eneste vår får Olympiatoppen i Oslo henvendelser fra utøvere som sliter.

Det er en tilstand som fagpersonell der mener minner om ME, den uforklarlige utmattelsessykdommen som kan gjøre folk sengeliggende i lang tid.

Det er altså ikke ME, og det er heller ikke bare «vanlig» overtrening, selv om det kanskje kan høres sånn ut.

Det rammer mange. Som for eksempel langrennsløper Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som i løpet av én eneste treningsøkt gikk fra å føle seg frisk til å gå helt i kjelleren - i fem måneder.

Etter den treningsøkten hjalp det ikke lenger hvor mye hun prøvde og presset.

Kroppen var ikke lenger i stand til å gjøre det den hadde greid kort tid før. Musklene strittet bare skjelvende imot, i uke etter uke.

– Jeg husker fortsatt hvilken økt det var det smalt. Det var helt i starten av august 2014 på samling på Lillehammer. Jeg ble ikke bedre før i januar, forteller hun.

Eller skiskytteren Vetle Sjåstad Christiansen, som gikk fra å vinne testløpene på landslaget til plutselig å være ute av stand til å gjennomføre selv det minste gjøremål.

Det startet med at han syntes han hele tiden var så stiv i armene, og endte med at han satt i en stol i åtte timer daglig - i seks måneder.

Utøverne føler «håndbrekket er på». De er uforklarlig trøtte, og hvis de orker å trene er konklusjonen ofte at «kroppen responderer ikke».

Alle har fått samme beskjed: vær gjerne aktiv, men ikke tren hardt. Følg programmet fra ekspertene.

Noen ganger fungerer det, og de blir bedre etter noen få uker. Men mange trenger mye mer tid. Det er da legene på Olympiatoppen skiller denne tilstanden fra overtrening.

Dette er noe litt annet - og litt mer gåtefullt.

I avisene står det gjerne at utøveren «får ikke kroppen til å fungere». Og så hører man ikke så mye mer, før de plutselig er tilbake. Gjerne en sesong senere.

Hva skjer i mellomtiden, og hvorfor?

Ringes ned

– Det er utbredt, det er det, sier Thomas Torgalsen.

Han er mannen man ringer. Torgalsen er lege på Olympiatoppen, og har ansvar for det som i hans verden kalles «dårlig fungerende utøvere».

Vi skal ikke si at alarmen går når han får slike telefoner, men det han gjør er i alle fall å så fort som mulig samle noen av de beste fagfolkene man har her til lands. Først utelukker man all sykdom. Så diskuterer de utøverens problemer og hva de skal gjøre.

Han anslår at han får tre til fem slike tilfeller hver høst, og tre til fem nye hver vår. Dette gjelder vel å merke bare de aller, aller beste i landet.

I tillegg kommer de ukentlige telefonene fra alle de andre.

– Det er typisk de som går på toppidrettsgymnas og slikt. Unge utøvere, eller de litt eldre som prøver å bli like god som de beste. Der er det mye av det, sier han.

Olympiatoppen har retningslinjer som Torgalsen selv har ført i pennen.

– Vi vet en del om hva vi kan gjøre. Men vi vet lite om hva som egentlig skjer i kroppen når de har det sånn, sier legen.

Helt like prøver

En av grunnene til uvissheten, er at det er ikke så lett å forske på toppidrettsutøvere. I all forskning trenger man en kontrollgruppe, men travle idrettsutøvere hefter man sjelden med slikt. Og så er det naturlig nok vanskelig å finne andre mennesker som ligner på dem.

Men noe har man gjort.

På Olympiatoppen har de funnet litt, som flere gjenkjennelsestegn.

Det er også blitt gjort tester av blodprøver. Resultatene her kan gi rom for tankespinn.

Funnene fra blodprøvene til utøvere som er i kjelleren, ser man nemlig bare hos én annen type mennesker. Og det er de som er i en helt annen tilstand: Idrettsutøvere som er i veldig god form, som presterer godt på et høyt nivå. Ofte de samme som ender med å vinne mesterskapsmedaljer.

– Ja... Vi ser ikke forskjell på de to situasjonene, sier Torgalsen.

Legen synes det er litt interessant selv.

– Det kan til og med være den samme personen det gjelder, på forskjellige tidspunkt. Kroppen reagerer helt likt på de to situasjonene. Hos begge er systemene stresset, men de er ikke forskjellige. Vi vet ikke hva det er som gjør at man tar den ene eller andre retningen. Vi har ikke greid å finne parameteren som skiller de to, sier han.

Andre utøvere spør om råd

Graabak får stadig nye meldinger.

Andre idrettsutøvere tar kontakt og lurer på hva han gjorde for å bli frisk den gangen i 2015. De står plutselig midt i det og føler seg like rådville som han en gang gjorde.

Graabak svarer alle. Det han sier er kort oppsummert: nå må du ta tiden til hjelp.

Mange ganger har han tenkt at det hele er litt pussig.

– Jeg blir litt sjakk matt av det, for det er så individuelt hvordan det arter seg, og det virker som det skjer med en del, sier han.

Torgalsen anslår at 60 prosent av alle toppidrettsutøvere kommer til å være innom det i løpet av karrieren.

For mange har det startet med en liten forkjølelse eller en influensa.

Slik var det også for Graabak. Like før VM i Falun ble han forkjølet, men han gjennomførte både treningsprogrammet sitt i forkant og alle VM-konkurransene, selv om han kjente at han var syk.

– Man har jo så lyst til å være med, og så presser man bare på, sier Graabak.

Han tenker seg om. Blir mer alvorlig.

– Jeg tror det er da det blir skummelt.

Fryktet permanent skade

Det Graabak trodde skulle bli et par dager på sofaen for å bli frisk, ble altså syv måneder.

Landslagstrener Bjørn Kåre Ingebrigtsen minnes hvordan Graabak strevde bare han skulle gå en trapp på denne tiden.

Han husker at han tenkte: «hva i all verden er dette?»

– Til oss viste han en stå på-vilje, men jeg tror han var mer bekymret enn han ga uttrykk for. For en idrettsutøver så er jo det der en krise. Du går litt i sjokk, tror jeg, sier treneren.

Etter hvert kom frykten hos Graabak, og den handlet ikke bare om idrettskarrieren.

– Jeg var også redusert i almenntilstanden, og på et tidspunkt begynte jeg å lure på om det kom til å bli permanent. Det gikk jo så lang tid, sier han.

– Det var da det ble skremmende. Idrett er viktig for meg, men jeg har andre ting i livet jeg liker å drive med. Derfor hadde ikke verden gått under hvis jeg måtte slutte. Men tanken på at man kanskje hadde påført seg noe permanent, som ville gått utover livet ellers, det… Det hadde vært krise.

Tar lang tid

Men Graabak ble bedre. Sommeren kom, og det begynte å løsne så smått. Han kunne i alle fall være litt mer sosial.

Å trene var fortsatt ikke mulig, ikke på den måten en som Graabak vil trene, men han brukte tiden på mye annet. Han var med på å planlegge bestevennens bryllup, var sammen med venner og familie.

Han kjente på hvor viktig det er å kunne gjøre disse tingene. En annen tanke dukket opp: han ville begynne å studere. Sørge for at den dagen idrettskarrieren faktisk er helt over, så har han noe meningsfullt å drive med. I dag studerer han ved NTNU.

Da høsten kom, greide han å begynne å trene som en idrettsutøver igjen. Etter det har han ikke hatt problemer, frem til denne høsten.

Men man må jo lure. Kan man virkelig bli så dårlig i syv måneder av å presse seg under en forkjølelse?

– Man kan faktisk det. Det er en sånn typisk historie, sier Torgalsen.

Legen har sett det mange ganger med toppidrettsutøvere. Lett trening går som regel greit, men hard trening med sykdom i kroppen kan bli for mye.

– Det ser ut som at for å gjenopprette den normale tilstanden i organene man snakker om, tar det av og til bare lang tid for at det skal bli bra, sier han.

Landslagstrener Ingebrigtsen har tenkt mye på hva han kunne gjort for å forhindre det som skjedde med Graabak.

– Jeg tror ikke vi har noen fasit for hvordan ting kunne blitt gjort. Man kan ikke gå rundt og ha dårlig samvittighet. Det går ikke an å ha kontroll på alt. Men vi lærte mye av det, sier han.

– Tror mange kan relatere

Det er imidlertid ikke så enkelt som at et virus alltid er den utløsende årsaken.

Den mest utbredte teorien er at det er ett eller annet i totalbelastningen som blir for mye, og det kan være forskjellige ting. Det er derfor tilstanden ofte kalles «OTS», forkortelsen for overtreningssyndrom.

Overtrening og overtreningssyndrom er to forskjellige ting, men to sider av samme sak. De behandles likt. Men sistnevnte skiller seg ut ved varigheten.

Overtreningssyndrom er også et omstridt navn, for ikke alle er enige i den biten som peker mot for mye trening.

– Det ligner som sagt litt på ME, og med ME diskuteres det jo også hva som er årsaken og hvordan man skal behandle det. Sånn er det her også, sier Torgalsen.

Også Graabak mener det hele dreier seg om totalbelastning. Han tror mange, både idrettsutøvere og «vanlige» mennesker, tar på seg for mye.

– Dette er et idrettsspesifikt spørsmål, men jeg tror mange kan relatere seg til det. Man får så mye input i dag. Det er vanskelig å være ærlig med seg selv og si at jeg trenger å slappe av. Går det lang tid, kan man gå rett i veggen, sier han.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen er inne på det samme.

– Det vanskeligste er å gå bort fra det som er normalen. Å gå inn i det og ha tro på at det beste jeg kan gjøre nå, er å gå inn i et regime med veldig lite trening. Det er faktisk veldig mentalt krevende, sier hun.

Gode prognoser

Mange skulle nok likt å vite akkurat hva tilstanden skyldes, men når alt kommer til alt er det kanskje ikke avgjørende.

Det er nemlig en ting utøverne som rammes har til felles: de fleste blir friske.

– Det er rett og slett veldig gode prognoser på dette, sier Torgalsen.

De fleste kommer også tilbake på samme sportslige nivå. Det tar bare tid.

Graabak vil neppe si at å bli rammet av det som trolig var OTS var en positiv opplevelse, men noe har han tatt med seg.

– Det er litt klisjé, men...

Han ser plutselig litt forlegen ut der han sitter, midt på gulvet i en turnhall i Trondheim. Men han fortsetter:

– Jeg har lært så mye av dette. Jeg har lært å kjenne meg selv. Det er ord man har hørt mange ganger før, en typisk standard-frase. Men så møter man plutselig på erfaringer som gir frasene mening..., sier han.

– Noen ganger må man bare få smelt det i ansiktet før man innser at det var noe smart.

«Gi mer faen»

Denne høsten, ironisk nok fredag 13 oktober, ble Graabak småsyk etter en intervalløkt på landslagssamling. I tiden som fulgte kjente han de samme symptomene som i 2015.

Da pakket han sakene og dro rett hjem til Norge.

Etterpå har NRK snakket med ham ukentlig. Fra den første tiden, der Graabak er hjemme i Trondheim, avventende og usikker på hva som er i ferd med å skje, og frem til de siste ukene nå - når han starter å trene igjen og begynner å høres stadig mer målrettet ut.

Denne gangen la Graabak seg på sofaen før han ble ordentlig dårlig.

– Jeg har fått enorm respekt for dette, sier han.

Han fulgte sine egne råd, de han har gitt andre i to år: ikke legg en plan for dagen. La kroppen bestemme. Og ikke bry deg om hva andre idrettsutøvere gjør, trener - og legger ut på sosiale medier.

Det sistnevnte var vanskelig da han var på sitt dårligste.

– Vi lever i en vanskelig tid å være «mislykket» i, om så det handler om jobb, eksamen eller å gå gode skirenn. Når du er dårlig, legger du deg på sofaen og går rett på Instagram. Der ser du mange andre som får til ting. Det er bra, men det kan også være farlig, sier Graabak, før han konkluderer:

– Jeg tror egentlig det er akseptert i samfunnet at man ikke får alt helt til. Det er bare at man selv ikke aksepterer det. Inne i hodet og overfor andre.

Det viktigste tipset hans til andre er alltid dette:

– Det er å gjøre som Per Fugelli sa. Vi må gi mer faen. Da løser flere ting seg, sier Graabak og smiler.

Denne helgen stiller han til start under de første verdenscuprennene i finske Ruka.

Han føler seg frisk.