Astrids trøst: – Ingen som savner meg

– Nå snør det heldigvis, det pynter jo opp tilværelsen littegrann.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen står med ryggen mot Sognsvann ved inngangen til Nordmarka i Oslo. Fra oven drysser noen etterlengtede snøfiller.

Bak henne har både bikkjer og folk trøbbel med å holde seg på beina der det tynne snølaget har lagt seg over isete veier.

27-åringen står stødig. Og smiler. Det er ingen selvfølge.

For i metaforenes verden står Astrid med ryggen mot veggen. Kroppen fungerer ikke som den skal, og hun vet ikke hvorfor.

Vil ikke gi opp

Det var helt uaktuelt å reise til Davos for å gå verdenscup i helga. Det er like uaktuelt kommende helg. Tour de Ski virker veldig fjernt, selv om det målt i tid er veldig nært. I horisonten brenner et blått lys for VM i Falun.

Astrid har allerede latt tankene streife neste vinter.

– I hvert fall slik jeg kjenner det her og nå, så ligger det veldig lite i min natur å gi seg uten å ha fått vist hva som bor i meg. Det er fordelen med motgang, kan du si.

Så må det altså umiddelbart understrekes: Astrid Uhrenholdt Jacobsen har på ingen måte gitt opp denne sesongen.

Samtidig er hun realist. Og da hun forsøkte seg i to av de tre etappene i minitouren på Lillehammer, fikk hun svar hun på ingen måte ville ha. Å bli slått, var ikke det som gjorde vondt. Problemet var kroppens totale uvilje

– For å være helt ærlig, så knekker det meg ikke så veldig mye at jeg er langt bak eller at jeg ikke klarer å hamle opp med de andre, for jeg vet jeg ikke har hatt en optimal oppkjøring og at det er skritt å ta. Det mest frustrerende er å gå der og kjenne at jeg ikke engang klarer å ta i.

– Selv om jeg prøver å presse kroppen og grave så dypt jeg kan, så vil bare ikke kroppen ta i. Da er jeg så langt unna å ta ut det jeg har på lager her og nå, og det er frustrerende, innrømmer hun.

Les videre under bildet.

Vraket seg selv

Lagvenninnene er i Mellom-Europa når NRK møter Heming-jenta på trening.

– Jeg skulle helst vært et annet sted i verden og forberedt meg til skirenn, medgir hun.

Etter det som skjedde på Lillehammer, var det uaktuelt. Da trenerne spurte hva Astrid tenkte om Davos, ga hun selv klar beskjed:

– Jeg sa at det er ikke noe å diskutere. Jeg er jo ikke kvalifisert. Sånn er jeg ganske grei å ha med å gjøre. Jeg må føle at jeg er god nok til å ta en plass, ellers er det andre som fortjener det. Sånn er verden.

I stedet reiste hun hjem med ordre om ikke å trener mer enn ti timer gjennom uka. Det er ikke bare lite. Det er nesten ingenting for en toppidrettsutøver.

Venter på svar

Hun har også tatt noen medisinske tester. Svarene har hun ikke etterlyst.

– Heldigvis er jeg sånn at jeg bare stiller opp på de undersøkelsene jeg får beskjed. Så er det noen som holder i trådene, og jeg får svarene når de foreligger. Og så prøver jeg å ikke gå for mye opp i det, for jeg må gjøre den jobben hver dag så godt som jeg kan gjøre, og nå innebærer det at jeg trener halvannen time, og det er det. Ellers så driver jeg med juleforberedelser, sier Astrid – og innrømmer at det siste er en taktisk manøver for å få tankene bort fra det negative.

– Hva slags tester har du vært igjennom?

– Det er litt forskjellig. Jeg er vel ikke helt i mål ennå. Det går på helt standard ting, og så prøver vi å nøste litt opp i ting jeg ikke vil si så veldig mye om ennå. Forhåpentligvis er det ikke store, farlige ting som er galt. Kanskje er det bare en eller annen rar brems vi må knekke koden på.

– Har du satt deg noen mål videre for det som skjer?

– Nei, det har jeg latt være. Akkurat nå vil det stresse meg mer enn det gir meg. Det eneste målet er å holde humøret oppe og ikke bli en sur, grinete skiløper. Og jeg tenker at den dagen jeg kommer tilbake som skiløper – for det er jeg ganske sikker på at jeg gjør – da kommer jeg sikkert til å være verdens blideste skiløper.

Les videre under bildet.

– Skulle vært det foruten

– Går det utover motivasjonen din?

– Hmm. Jeg er jo skapt litt sånn at når jeg får litt motgang, så kan jeg bli enda mer motivert. Det er kanskje derfor jeg står her. Jeg har jo opplevd mer enn de fleste. Så jeg blir på en måte mer motivert og skjerpa. Men denne runden her, skulle jeg gjerne vært foruten. Og jeg har selvfølgelig vært litt lei meg i perioder. Men jeg har slått meg til ro med at nå er situasjonen at jeg ikke er verdens raskeste skiløper.

Så var det dette med VM. Astrid Uhrenholdt Jacobsen har ikke gitt opp håpet. Det er tross alt noen uker til mesterskapet starter.

Litt kortere tid er det til den norske troppen blir tatt ut. Astrid vet at hun må gå fort i januar for å komme med i diskusjonen.

Å bli tatt med på skjønn og gamle meritter, er hun ikke interessert i.

– Jeg vet ikke når neste skirenn er. Men jeg har gått meg inn i en VM-tropp under NM før. Og jeg vet at bare jeg kommer tilbake til meg selv, så får jeg vist hva jeg er god for. Sånn sett er det ikke en helt ukjent situasjon.

Føler seg ikke savnet

Den største trøsten akkurat nå, er det lagvenninnene som gir henne. De sørger for at Norges langrennsære i hvert fall ikke står og faller på om Astrid kommer i form til VM.

Therese Johaug, Marit Bjørgen og Ingvild Flugstad Østberg har sørget for norske seirer i alle verdenscuprenn til nå. Norske jenter har tatt 12 pallplasser av 15 mulige på de fem første verdenscupkonkurransene. Mens Jacobsen var hjemme i helga, var fem forskjellige norske jenter på pallen i Davos.

At hun som ble nummer tre i verdenscupen sammenlagt i fjor, ikke har vært i slag og knapt til start, er særdeles godt kamuflert.

– Det er godt å se at resten av laget presterer bra. Sånn sett er det ingen som savner meg. Jeg har ikke noe press. Men jeg har selvfølgelig lyst til å få kroppen til å funke igjen, fastslår Astrid Uhrenholdt Jacobsen.