Det store savnet av den lille kampanjen

Det er allerede her mulig å korrigere det innledende utsagn. Uansett resultat mot Serbia i gruppefinalen i nasjonsligaen, har det norske landslaget åpenbart beveget seg flere nivåer oppover i sportslig kvalitet. Som dypest sett er det eneste som teller for et fotballag.

Men før Ståle Solbakkens landslag var blitt en sportslig kraft, hadde den inntatt en rolle som ga betydning og status langt utover noe de hadde prestert innenfor de 90 tilmålte minutter med spilletid, nemlig det Solbakken selv har begynt å kalle «den lille kampanjen» deres.

Som kanskje ikke var så liten likevel.

Den med T-skjortene.

Og den hånda i været, som alltid virket litt malplassert, men som derfor faktisk gjorde inntrykk.

Og burde fått fortsette å gjøre det.

For når resten av verden nå endelig begynner å bry seg ordentlig om hva som foregår i Qatar og nabostatene, har Norge sluttet med markeringene.

Fotballens humanitære superkrefter

Vel var de kanskje like mye selvrettferdig symbolikk som den nye, nederlandske «One Love»-kampanjen, som også Norge har blitt en del av.

Men den virket ektefølt og den gjorde noe med oss. Den ga Norge noe ingen andre hadde, noe som ga stolthet og følelsen av et landslag som tok oss med på noe betydningsfullt, uansett hvordan det gikk rent sportslig.

Vi hadde et landslag som skjønte hvilken mulighet det hadde til å bruke den oppmerksomhet kampene ga dem til å vise verden at fotball også har sine iboende humanitære superkrefter.

Men så var det slutt. Fordi det helt sikkert kostet internt.

Og ikke minst fordi det ble fotballstorpolitikk av det hele.

Det politiske ble politikk

Den nye fotballpresident Lise Klaveness tok kampen til sportens største scene, nemlig FIFA-kongressen i Qatar. Og snakket en ignorant, diskriminerende verden midt imot.

Derfra var det ingen vei tilbake til T-skjortene, som Ståle Solbakken poetisk nok hadde fått trykket opp i ei sidegate på Hamar før han dro ut i verden for å lede Norge i landskamper.

Og ingen bannere skulle lenger samle landslaget bak et høyere mål enn å vinne den kommende fotballkampen.

Fordi alt det politiske var blitt til politikk.

Og det er i disse politiske sfærer de virkelige endringene kan skje, blir vi fortalt – også når det dreier seg om fotball.

Ingen skal tvile på den iherdige jobben Lise Klaveness har gjort og gjør for faktisk å påvirke måten FIFA tenker og handler.

Men vindmøllene hun kjemper mot er gigantiske.

Den perfekte symbiose av råttenskap og kynisme

Tilbake står – og ikke minst sitter – en landslagssjef som virker like engasjert og velformulert, men som trekker seg stadig lenger tilbake fra alle diskusjoner rundt det som var fanesaken gjennom hans første kvalifiseringsrunde som landslagssjef.

Den der Norge tapte for Tyrkia og Nederland og aldri kom til VM i Qatar.

Men likevel var de første som virkelig fikk fortalt verden at keiserens nye fotballdrakter ikke fantes.

Toppfotballen er mer gjennområtten og kynisk enn noen gang, og alle forsøk på å kamuflere det, er bare ren tåkelegging.

Og ingen steder har man sett en mer perfekt symbiose av disse kvalitetene enn i det kommende FIFA-VM i Qatar – fra start til en slutt som ikke kan komme fort nok.

Med under to måneder igjen til VM-starten, har den store verden også begynt å varme opp samvittighetshjulene.

Grensene for rimeligheten

Som gir seg utslag i kampanjer som den nevnte «One Love», der kapteinsbåndene til landslagene som deltar er byttet ut med regnbuefargede, som et uttrykk for mangfold og mot diskriminering.

Kapteinene til åtte europeiske land vil bære båndet på armen gjennom et mesterskap avholdt i et land hvor homofile forfølges og fengsles.

Tiltaket er prisverdig, men dessverre ikke nok til at man skal tro det gir noen særlig virkning.

For det er fortsatt altfor mange nasjoner, inkludert Serbia, som ikke vil ta del i kampanjen.

Og det er altfor mange steder man rett og slett ikke bryr seg om hvordan menneskerettighetene praktiseres i Qatar. Eller hva FIFA gjør for å endre dette.

Men det er ikke lenge noen vits i å se til Norge for tegn på hva som er feil. For de har gjort «alt de kan gjøre innenfor rimelighetens grenser», slik Solbakken formulerte det i forrige uke.

Verdens beste sportsvasker

I stedet har vårt landslag fått sin velfortjente oppmerksomhet på grunn av et unikum av en angrepsspiller. Erling Braut Haaland spiller i Manchester City, som er eid av De forente arabiske emirater, for de av dere som ennå ikke har fått det med dere. Det har nemlig blitt nevnt en del ganger.

Erling Braut Haaland er i øyeblikket verdens mest effektive sportsvasker.

Og han er det rett og slett gjennom å gjøre den jobben han får betalt for, nemlig å skåre mål.

Det er dette sportsvasking dreier seg om.

Å gjøre produktet så fascinerende å se på at man glemmer hvorfor noen har investert milliarder av kroner i det.

Ingenting er mer fascinerende innen fotballen enn spillere som Haaland eller den franske stjernespiss Kylian Mbappé, som skårer med nesten like imponerende selvfølgelighet for sin klubb, Qatar-eide PSG.

– Noe vesentlig er tapt

Derfor kommer også spørsmålene fra hjemlige journalister, når Haaland representerer sitt land. Som han heldigvis fortsetter å gjøre.

Mens en presset landslagssjef Solbakken må bruke mer og mer energi på å skulle forsvare sin juvel.

Og gjennom det trekke seg steg for steg bort fra det han egentlig ønsket å formidle da han startet som landslagssjef for to år siden.

Erling Braut Haaland har gått til Manchester City.

Og det norske landslaget markerer ikke lenger mot menneskerettighetsbrudd på den arabiske halvøy.

Noe vesentlig er tapt.

Uansett hvor glad det kanskje gjør tidligere statsminister Erna Solberg, som var den som fikk mest oppmerksomhet for å uttrykke at markeringene hadde utspilt sin rolle i fjor høst.

Solberg ville at man nå heller skulle heie på laget. Og fikk viljen sin.

På banen kan Norge og Haaland og Ødegaard og nasjonens andre håp fortsatt gi oss stolthet.

Men når det gjelder kampen for menneskerettighetene «on and off the pitch», som det sto på T-skjortene, er den nå bare off.