Ofrer bylivet til fordel for hjertespråket

Loga ášši sámegilli.

De sjonglerer barn og et travelt byliv i Tromsø.

Jon Ánde Fors Grønmo (40) og Kristine Elvevold Andreassen (35) er leger på dagtid og en hektisk småbarnsfamilie på ettermiddagene.

Men livet skal forandre seg.

De elsker alt byen har å tilby av festivaler, konserter og aktiviteter for barna, men står overfor et dilemma.

De må ofre noe, for å få noe

Et dilemma som nok høres rart ut for de fleste.

Hvorfor flytte når alt tilsynelatende er så fint?

Denne familien må ta hensyn til noe som de fleste i Norge slipper.

De må sørge for at barna og Kristine lærer samisk.

Da stiller alt seg litt annerledes. For å sikre barna en samisk fremtid, krever sitt.

NRK har kartlagt samisktilbudet innen barnehage og skole i hele landet, i tillegg til samisktilbudet innen helse i de samiske språkforvaltningskommunene og i fem samarbeidskommuner.

Vi har innhentet tall og informasjon direkte fra kommunene, Utdanningsdirektoratet og Sametinget.

• Se hvordan samisktilbudene er: Barnehage – Skole – Helsetjenesten

Utfordring som får konsekvenser

Det skal ikke stå på innsatsen.

Jon Ánde og Kristine jobber hardt for at barna Niilas Áigin (4) og Aimo (1) skal få en samisk oppvekst i Tromsø.

Niilas går i samisk barnehage og familien har samiske venner.

Han trives godt i barnehagen i Tromsø. Men barnehagen klarer ikke å rekruttere nok samisktalende vikarer og er derfor nødt til å ansette norsktalende.

Det får konsekvenser.

– Barna snakket og lekte på norsk allerede etter en uke, forteller Kristine.

Foreldrene frykter at ungene ikke vil lære godt nok samisk.

For dem er det viktig at barna skal bli tospråklig. Derfor er det også helt avgjørende at de får gå i samisk barnehage, med samisktalende ansatte.

– Hvis man har muligheten til å gå i en samisk barnehage, så har man muligheten til å lære seg to språk, mener Jon Ánde.

– Om man ikke har en samisk barnehage, så er ikke sannsynligheten for å bli tospråklig så stor.

Samisk i barnehager

Det bor mange samer i Tromsø, og kommunen har samarbeidsavtale med Sametinget.

Avtalen sikrer samiske innbyggere flere samiske tilbud og tjenester, men har ikke de samme forpliktelsene som samiske kommuner.

Utenfor i egen familie

Jon Ánde og Kristine har ikke samme morsmål. Han er oppvokst i Karasjok med samisk og hun i Tromsø med norsk.

– Jeg har jo kjempelyst til å lære meg samisk, mest av alt for at jeg ikke skal bli utenfor i egen familie. Og så jeg ikke blir baksnakket, uten at jeg vet hva det handler om, sier Kristine og ler.

– Jeg merker at 4-åringen begynner å være over det jeg forstår. Så jeg må bare skjerpe meg og lære meg det bedre, fastslår hun.

Men for en travel småbarnsmor i fulltidsjobb, er språkkurs på ettermiddagene vanskelig å få til. Dessuten havner Kristine alltid ved samme bord som norsktalende i samisk foreldrenettverk.

Siden Kristine også ønsker å bli kjent med folk i det samiske miljøet, er det unaturlig å bruke treff med samiske foreldrenettverk til å bare øve språk.

Å lære samisk i Tromsø er derfor utfordrende for henne.

Kultursjokket

Så bestemmer familien seg for å flytte til Karasjok. Bygda med skarve 2543 innbyggere.

For et utrent øye ses bare noen få butikker og umiddelbar nærhet til langstrakte vidder. Men bak fasaden er ansiktene, samiske skikker, gamle tradisjoner og et levende samisk språk.

– Jeg hadde veldig lyst å flytte til hjemplassen min, for å prøve det. Jeg hadde en fin oppvekst i Karasjok, og har lyst å gi det samme til barna mine, sier Jon Ánde.

Han er vant til kulturen i bygda, men Kristine har allerede fått erfare noen kulturforskjeller.

– Jeg kan savne det å gi «hade-klem» eller «hei-klem». Det er ikke like vanlig her, mener hun.

– Og ofte er samtalene for meg brått og uventet over. Jeg har skjønt at det ikke er vondt ment, sier en lattermild Kristine.

Hun har en plan for hvordan hun skal trives i Karasjok. Hun trenger både nye venner og hun må lære seg samisk.

– Jeg prøver å være med på det som skjer i bygda. Det er ikke alltid at det er så mye å velge mellom, men det er egentlig helt tipp topp å slippe å alltid prioritere hva vi skal være med på.

– Som lege i en bygd vet alle hvem du er. Kan det være en utfordring med å skaffe nettverk?

– Ja, som fastlege er det uten tvil både og. Man får mange som ikke er noe sjenert over at de har vært hos meg, og det er jo bare hyggelig.

– Så er det noen som føler at det er ubehagelig. Det har jeg tenkt litt på.

Men Kristine byttet nettopp jobb, som et skritt videre i legespesialiseringen.

– Jeg er litt spent på om det stiller meg i en posisjon til å få et større nettverk.

Tvilen sniker seg på

Flyttestrømmen viser at flere velger byene, mens små kommuner blir tappet for innbyggere.

Tendensen er flere utflyttinger enn innflyttinger, og flere dødsfall enn fødsler.

Når Jon Ánde, Kristine og barna forlater Tromsø, går de imot flyttestrømmen.

For Karasjok, som har mistet 1494 innbyggere de siste ti årene, er de kjærkomne innbyggere.

Her bidrar de med sin helsefaglige kompetanse og fyller opp to barnehageplasser. I tillegg får kommunen gjennomsnittlig 53.140 kroner pr. innbygger i rammetilskudd fra staten.

Kristine går inn i den nye tilværelsen med et åpent sinn og Jon Ánde fryder seg over å være hjemme i barndomsbygda. Alt ser ut til å gå fint.

Helt til Niillas starter i barnehagen.

Han starter midt i barnehageåret og alle de andre barna har allerede funnet sine bestevenner.

Niillas trives ikke i den nye barnehagen.

Ukene går sakte, Niilas lengter mye til sin gamle barnehage og vennene sine i Tromsø, og familien blir flere ganger usikre på om flyttingen var riktig.

– Når man ser at ungen ikke har det bra, begynner man å tvile på den avgjørelsen man har tatt, innrømmer Jon Ánde.

Så skjer det ting

Men etter en måned i den samiske barnehagen Badjemánáid beaiveruoktu, så snur det.

Niillas finner seg vel til rette og får venner. Han begynner å trives.

– Det var en tung måned, innrømmer Jon Ánde.

Nå kan foreldrene puste lettet ut. De ser en glad gutt som attpåtil leker på samisk.

– Etter en måned eller to i Karasjok, så er språket til Niilas helt flytende. Uten norske hjelpeord, sier Kristine.

– Hvorfor er det så viktig for dere at barna går i samisk barnehage?

– Jeg tenker at det er et framtidsvalg for ungene. Om de skal få det lett eller vanskelig dersom de ønsker å tilhøre samisk kultur. Språk er en utrolig viktig identitetsfølelse. Selvfølgelig kan man lære seg samisk i voksen alder, men det er jo noe helt annet å få det gratis, svarer Kristine.

– Språk er kultur, er det noen som har sagt, sier Jon Ánde.

– Jeg merker som en som kommer utenfor, som ikke identifiserer meg som samisk, at jeg gjerne skulle ha kunnet språket for å ta del i kulturen på en annen måte, forteller Kristine.

På tide med en forandring

Selv om livet på bygda er fint, innrømmer Kristine at det er mye hun savner fra byen.

– Selvfølgelig er det sårt for meg å være unna min kjære familie, mine kjære venner og kollegaer i Tromsø, innrømmer hun.

– Jeg elsker jo egentlig at det skjer mye.

Samtidig har hun oppdaget at det er enklere å forholde seg til folk i Karasjok.

– I Tromsø må det litt action til for at det skal regnes som en skikkelig tur. Gjerne en topptur. Men her er alle enige om at det er nok å gå en kort tur, fyre opp et bål og hygge seg sammen.

Selv om Kristine kommer til å savne at det skjer litt mer, mener hun at småbarnsfasen er en fin tid å teste bygdelivet.

For hun, som ønsker å få med seg alt, har kjent at bylivet kan ta på.

– Man merker at man blir spist litt opp, og ikke strekker til. Jeg er også mamma på heltid, i tillegg til alt annet jeg finner på. Så det har vært en indre motivator, rent personlig, at det skal bli deilig å roe ned.

Vondt i magen kan være mye forskjellig

Kristine har lagt merke til at samboeren har fått en helt annen ro over seg etter at de flyttet til Karasjok.

– Jeg hadde et ganske stort samisk miljø i Tromsø, men jeg vil si jeg har savnet det å kunne snakke samisk på butikken og overalt, sier Jon Ánde.

– Hva gir det deg?

– Det er jo morsmålet. Det er kanskje enklere å kommunisere på den måten.

Det er ikke bare i dagligdagse samtaler det er viktig å snakke på samisk, også i møte med helsetjenesten kan språket ha mye å si.

Det vet Jon Ánde og Kristine godt, da begge jobber som leger i Karasjok.

– Når man står i en krisesituasjon eller har veldig vondt, da klarer man ikke å ordlegge seg godt på noe annet språk enn morsmålet sitt, forteller Kristine.

– Og nyansene forsvinner litt, om man tar det på et språk som ikke er førstespråket. Vondt i magen kan være mye rart, forklarer Jon Ánde.

Begge har hatt barn som pasienter som synes det er vanskelig med norsk.

– De forstår hva jeg sier, men de synes ikke det er trygt å snakke norsk, forteller Kristine.

Samisk helsetilbud i de samiske kommunene

Bygda på prøve

Familien har gitt Karasjok en prøveperiode på halvannet år, frem til neste høst.

Da må de bestemme seg.

– Det neste evalueringsmøtet blir før skolestart. Da må vi ta et valg på om han på fire år skal starte på skole i Tromsø eller i Karasjok, forteller Jon Ánde.

Dette valget kommer til å ha stor betydning for familien.

– Det er vanskelig å skulle bestemme hvor ungene skal begynne på skole. For da er det der man blir. Det er én av oss som ikke får bo hjemme hos seg selv, blant sine, sier Kristine.

Avgjørelsen har sine positive og negative sider.

– Hvis vi blir boende, så vil vi tape nærhet til mine folk. Men om vi blir, så vinner vi språk, kulturforståelse, vennskap og tid med denne delen av familien, forklarer hun.

Foreldrene mener det viktigste er at barna trives på skolen og får gå i samiskspråklige klasser.

De har allerede begynt å undersøke skolemiljøet i Karasjok, for grunnskolen her har hatt mange utfordringer.

Skolemiljøet vil derfor være avgjørende for om familien blir boende i bygda.

–  Hvis dere må velge mellom trivsel og det samiske språket, hva velger dere?

– Da kommer vi til å velge trivsel, tror jeg, sier Kristine.

– Da blir det nok trivsel, bekrefter Jon Ánde.

Samisk i grunnskolen i landet

En tid man ikke får tilbake

Selv om det er vanskelig å forestille seg, så ser familien for seg at de bor i Karasjok om ti år.

– Det handler om hva vi får ut av tiden etter jobb og barnehage, sier Kristine.

– Hvis dere ikke trives og flytter tilbake, har dere tapt noe på å være borte fra Tromsø?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg tror alle har godt av å bo på et lite sted, så det tror jeg bare vi vinner på.

– Vi har også mulighet til å være foreldre i større grad her, enn vi finner på sykehus og i travle fastlegehverdager i byen. Her opplever vi større kultur for å verne om fritiden og gode arbeidsavtaler. Egentlig en ordentlig fin balanse mellom jobb og livet ellers, utdyper Kristine.

Men om familien ikke trives i Karasjok, så pakker de sammen og drar. Da må det samiske vike, noe foreldrene vet vil påvirke barnas språkutvikling.

– Jeg tror Niilas som allerede er språkflink og har fått utvikle språket i Karasjok, klarer seg. Men jeg er usikker på han yngre, det blir lotto, sier Jon Ánde.

– Det blir nok mer utvannet samisk, mindre kreativt samisk språk. Det vil påvirke negativt, ingen tvil om det, fastslår Kristine.

Språket er kulturbærer og inngangsport

Om barna ikke lærer språket flytende, er ikke Jon Ándes største bekymring. Det er nok heller at språket vil forsvinne.

– Men hvis han blir plaget for at han er samisk, så kan han plutselig slutte helt å snakke samisk.

– Er du redd for det, Kristine?

– Kanskje mindre redd for det enn Jon Ánde. Jeg er nok fortsatt litt naiv på hvor vanskelig det er å være minoritetsbarn. Men vi vil sørge for at han er i det samiske miljøet i Tromsø.

Samtidig gjør det henne litt bekymret.

– I Tromsø ser vi en «oss og dem» holdning, at det blir et skille mellom samiske og norske barn, som vi ikke opplever her.

Foreldrene vet at det vil påvirke barna mye om de ikke lærer flytende samisk.

– Det er enklere å være i det samiske samfunnet om du kan samisk, sier Jon Ánde.

– Det kan jeg kjenne på, det er vanskelig å involvere seg aktivt uten språk, man havner utenfor. Språket er en skikkelig kulturbærer og veldig viktig inngangsport, legger Kristine til.