Urfolk på New Zealand har ikke samme tilgang til tjenester innenfor helse- og skolevesen som majoritetsbefolkningen, og de tjenestene som finnes er ikke tilpasset brukerne.
Tvert imot, innenfor alle sektorer er tjenestene og tilbudene bygd opp svært en-kulturelt, de er ikke tilpasset urfolkenes og minoritetenes behov og verdier, og det eksisterer mange barrierer innenfor tjenestene som hindrer en fullgod tjeneste.
Resultatet samlet er at det blir forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen, noe som blant annet gir statistiske utslag i indikatorer for sosialhjelp, arbeidsledighet, utdanningsnivå og kriminalitet.
Mange av elementene i rapporten fremkommer også i tilsvarende undersøkelser i andre urfolksområder. Ketil Lennert Hansen ved Universitetet i Tromsø offentliggjorde ifjor en rapport hvor det fremkommer at mange samer føler seg diskriminert i møtet med offentlig tjenesteyting.
Negative politiske holdninger
I rapporten fra New Zealand fremkommer det at tilpassede tjenester og tilbud for urfolk og minoriteter er det som fungerer best. Ett av poengene å merke seg er uttalelsene Joris de Bres, som er Race Relations Commisioner i New Zealand, kom med under presentasjonen av rapporten.
(Kommentaren fortsetter under kartet)
Han peker på at negative politiske holdninger etterhvert kan medføre at tilpassede tjenester for urfolk og minoriteter faktisk ikke prioriteres ved neste korsvei, og kan bortfalle. Dette er et viktig poeng.
Det som umiddelbart kan karakteriseres som populistiske utspill av politikere på ulike nivå, gjerne med drahjelp av medier med sans for å referere konfliktene, kan med andre ord ha som konsekvens at negative holdninger til urfolk - eller andre med en annen kultur - blir ansett som legitime, OG at dette igjen kan ha konsekvenser for konkrete politiske vedtak.
Det er dette de Bres er redd for, og som han påpeker i praksis kan medføre at tilpassede ordninger blir ansett som unødvendige og uønskede. Dette er en situasjon urfolk kan kjenne seg igjen flere steder, også samer. Selv om offentlige tjenester i noen grad, i noen tilfeller i større grad, er tilpasset for samer, så kan det neppe være tvil om at mye gjenstår før samer har et likeverdig tilbud med majoritetsbefolkningen.
(Kommentaren fortsetter under faktaboksen)
«Særrettigheter»
Likevel blir ofte oppbyggingen av et fullverdig tjenestetilbud for samer ofte omtalt som særrettigheter. Et ord arvet fra debatten om land og vann, og med klare negative konnotasjoner.
I debatter gjøres det ofte et poeng av at alle skal behandles likt, og man derfor bør unngå å etablere særordninger for noen grupper. Misforståelsen er her selvfølgelig at alle ikke blir likt behandlet før alle grupper har de samme rettighetene, og at det faktisk er de som tilhører majoriteten i samfunnet som pr. idag nyter godt av et bedre utbygd tjenestetilbud.
Når det faktisk idag er mulig å offentlig hevde, uten å måtte svare for hverken innhold eller sannhetsgehalten i begrepet, så gir det en god pekepinn på hvilken vei debatten har beveget seg. Urfolks doble stigma er altså at de ikke har de samme rettigheter og tilbud av tjenester som majoriteten av befolkningen har, og at arbeidet deres med å endre denne situasjonen oppleves som en trussel for andre.
Et godt eksempel på dette er reaksjonene på nyhetsoppslaget om en utbygging av medietilbudet for den samiske befolkningen. Holdningen og språkbruken i det offentlige ordskiftet vil ha påvirkning på holdningene i samfunnet ellers. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at en deltakelse i dette også innebærer et ansvar for hva som formidles.