Forsker: – Dyrekadavre og rovdyr er med på å sikre en god bærhøst

– Hvis det da har vært en rev, som har spist på blåbær først, så går den videre og spiser på et kadaver. Så bæsjer den på kadaveret. Så blir det avsatt frø på en kjempe fertil plass, hvor det ikke er noen konkurranse.

Dette scenarioet er det forsker Mie Prik Arnberg (31) som gir oss med stor entusiasme.

I over fire år har hun ligget på alle fire i skogbunnen ved Steinkjer og på Hardangervidda, og fulgt med på hvordan våre mest kjente bærsorter lykkes med å spre frø.

I sin doktoravhandling fra Nord universitet har hun funnet ut at blåbær, tyttebær, krekling og blokkebær får hjelp av åtseletere, rovdyr og fugler til denne spredningen.

Gjennom sin avføring frakter dyrene frøene til steder der frøene har store sjanser til å spire og gro.

– Generelt ser vi at de fire artene klarer å bruke dyr veldig bra til å spre frøene sine til bestemte endepunkter, som er steder der dyr og fugler bruker litt mer tid. Som sitteplasser på trestubber eller kadaver, sier Arneberg.

Forråtnings «hotspot»

Den store finalen for frøenes reise fra bærplanten, via dyret eller fuglen, skjer nettopp ved den råtne trestubben eller kadaveret.

– Etter at fuglen har bæsjet på stubben, og nedbrytningen av stubben fortsetter, kan frøene som blir avsatt der, spire og vokse til ny bærplante, forklarer forskeren.

Et kadaver er også en ideell endestasjon for frøet fra bærplanten.

– Når for eksempel et elgkadaver brytes ned, så lager det et forråtnings «hotspot». Hvor all vegetasjonen under og i en sirkel rundt kadaveret dør. Du får en flekk med bare jord, som er kjempebra for en spirende plante, forklarer Arnberg.

Hun minner om at der morplanten allerede står i skogbunnen, er det mye annen vegetasjon. Frø fra bærplanter vokser sakte, og vil derfor som regel tape i konkurranse mot eksisterende vegetasjon.

Derfor er disse forråtnings «hotspotene» viktige.

31-åringen, som er dansk, er fasinert av samspillet mellom bærplantene, dyrene, råtne trestubber og kadavre.

Hun flyttet til Norge for 10 år siden og falt pladask for naturen her.

– Det er givende å få avdekke naturens mysterier, som en detektiv. I min barndom hadde vi bare en solbærplante. Interessen for bær våknet for alvor etter at jeg flyttet til Norge, sier hun.

Tåler klimaendringer

Det er ikke uten grunn Arnberg lar seg begeistre over samspillet i naturen.

For at vi skal kunne glede oss over bugnende bærtuer også om 50 og 100 år, er det nemlig en fordel at bærplanter får spredt frøene på denne måten.

Forskere har tidligere sett at mesteparten av de viltvoksende bærplantene som vi har i våre skoger sprer seg såkalt klonalt. Det betyr at de lager en ny plante ved å spre ut røtter eller stiklinger.

– Ved kloning er den nye planten helt genetisk lik morplanten. Hvis du har en seksuell reproduksjon, får du en rekombinasjon av gener og større genetisk mangfold. På lang sikt er dette mangfoldet viktig. Det gjør planten mer motstandsdyktig mot forandringer etter sykdommer, sier Arnberg.

Ved å alliere seg med dyrene og få spredt ut frøene kan bærplantene også takle klimaendringer bedre, påpeker Arnberg, som har tatt sin økologiutdanning i Norge (www.nord.no).

– Hvis du har høyere genetisk diversitet er det større sjanse for at planter har evne til å tilpasse seg for eksempel høyere temperaturer og tørke. ved hjelp av frøspredning kan de migrere for eksempel nordover, eller oppover i terrenget.

– Sikrer våre ville bærarter

Ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) er de også opptatt av bærplantenes kår. Forsker Anne Linn Hykkerud ved Nibio i Tromsø mener i likhet med Arnberg at det for bærplanter er viktig med genetiske variasjoner.

Svingninger i bærmengde fra våre ville bær skyldes en rekke faktorer, slik som klima, lysforhold og genetiske variasjoner.

Klimaendringer skjer raskere enn plantenes evne til å tilpasse seg, påpeker hun.

– Større genetiske variasjon vil derfor bidra til å sikre utbredelsen av våre ville bærarter. Om alle plantene er mer eller mindre samme plante, vil sjansen for dårlig utbredelse bli større, sier hun.

For forskere ved Universitetet i Tromsø er det allerede også kjent at krekling eller krøkebær kan bli en klimavinner.

Den trives godt ved høyere temperaturer og har et giftstoff i bladene som gjør det vanskelig for andre planter å etablere seg og kan dermed ta over for andre skogsbærarter.

– Derfor er det viktig å ha en frisk og sterk populasjon, av for eksempel blåbær, for å stå imot presset fra kreklingen, sier Hykkerud