Motefotograf med hjerte for musikk og dans

Det var musikk hun egentlig ville holde på med da hun var ung, men så tok hun utdannelse innen fotografi.

– Jeg har laget musikk hele tida, men foto var den «seriøse» utdannelsen min, sier Anne-Helen Joks-Hanssen, leende og på klingende nordnorsk.

Dialekta har hun ikke mistet, selv etter å ha bodd i Oslo nesten halve livet.

En tid for alt

I høst dukket Alo Joks opp på Spotify. Hittil har hun lagt ut tre låter der, en låt i måneden. «Sleeping machine», «Drop the mic» og «Deeper bass».

Anne-Helen skriver og synger på engelsk. Hun har skrevet noe på samisk før, men det er lenge siden.

Hun måtte vente med å gi ut musikken sin til hun ble klar. Det tar tid å bli ferdig, og livet gjør noen ganger krumspring.

– Man må bare gjøre det man får til og ikke det man tror man burde gjort, sier Anne-Helen.

Hiphop, r&b, jazzblues, afrikansk, samisk og urfolksmusikk er det hun hører på. Og den musikken som gir henne lyst til å danse er best.

Må din musikk også vekke danselyst?

– Ja, ellers så fungerer den ikke, ler hun. – Det er viktig å få folk til å danse litt. Sunt for sjela å bevege seg.

Anne-Helen liker best tekster som har mening, og den finner hun særlig i hiphop.

Hun fyller også egne tekster med mening. For eksempel så handler «Drop the mic» om å ikke la andre prate for seg.

Å stå opp for seg selv.

– Og så tenker jeg at den handler om hvem som skal være talerør for samer eller urfolk. Om det er noen som ikke skal snakke for dem, men at de selv får si sin mening, sier hun.

Alo = Alltid

I starten av intervjuet virker Anne-Helen litt sjenert. Så oppdager man at jo mer hun snakker og forteller, så er hun egentlig veldig sikker på seg selv.

Artistnavnet hennes høres veldig samisk ut, og det var under studietiden at hun valgte dette navnet.

– Det var en kjent motefotograf som sa at man bør ha et lett navn, forteller Anne-Helen.

Álo betyr alltid på nordsamisk, og Joks er det etternavnet som hennes familie hadde før.

– Mormors generasjon hadde etternavnet, men ikke min mors, forteller Anne-Helen.

Man hører at hun er stolt over å være den hun er. Særlig når hun snakker om sin samiske bakgrunn.

Den delen av henne som aldri var en naturlig ting i oppveksten, hverken i Lakselv eller i Tromsø – der familien bodde i hennes barne- og ungdomstid.

Som så mange andre samer, byttet også Anne-Helens slektninger bort sitt samiske etternavn under fornorskningstida.

– Nå er áhkku og hennes brødre borte, og kan ikke selv fortelle om hvorfor det ble sånn, sier hun ettertenksomt.

Hva tenker du om at det faktisk er mange som har opplevd dette?

– Jeg tror det er mange som har opplevd mye vondt fordi de er det de er, og har den bakgrunnen de har, sier Anne-Helen.

Latteren, som satt så løst noen minutter tidligere, er borte. Hun får en knekk i stemmen.

Det triller noen tårer nedover kinnet hennes.

Det å ikke få lov til å være seg selv, å måtte gjemme seg for å bli akseptert eller godtatt er noe som tydelig går inn på henne.

– Det er mange vonde følelser som ligger i historien i forhold til det å være samisk, fortsetter hun.

Selv har hun ikke opplevd dette. Hun forteller at hun er seg selv sammen med venner, og trenger ikke tenke så mye over hvilken bakgrunn hun selv har.

Tenke mindre - leve mer i nuet

Anne-Helen har fått en ny filosofi; At man må bare leve her og nå – der man er.

– Jeg har tenkt på så mye i mange år nå, så det har jeg slutta med, sier hun.

I stedet for å gruble over hvordan man skal gjøre ting, lar hun veien bli til mens hun går.

Anne-Helen synes det er viktig å velge det man kan gjøre noe med, og ikke la andre ting låse seg.

– Du må ikke spørre meg hva jeg har gjort de siste fire årene, sier hun og ler hjertelig.

Å gå på konserter eller andre tilstelninger er det lenge siden hun har fått tid til. For tre år siden ble hun mamma til en liten gutt, og han tar naturlig nok sin del av hennes tid i hverdagen.

Men et hjem krever også sitt. Hun og mannen har kjøpt seg hus, og der skal det anlegges hage.

– Jeg skal sette opp en lavvo der, så jeg kan røyke litt kjøtt og sånn, sier hun muntert.

Øver seg på å fullføre

Det er tydelig at denne dama ikke mangler på ting å gjøre. Det handler kanskje mer om å fullføre det man har begynt på. Og dette øver Anne-Helen seg på - å få ting ferdig.

Låter har hun liggende. I massevis.

Det hun nå må gjøre, er å få dem ferdig. Å ikke gå altfor dypt inn i detaljer, men bare sette strek og gi det ut.

Hun har manglet inspirasjon til å fotografere i noen år nå. Der gjør hun også en innsats, og legger ut diverse bilder på Instagram.

Hun beskriver plattformen som et stort hull man kan kaste arbeidet sitt inn i.

– Folk scroller forbi uten egentlig å bry seg. Så det viktigste er at man gjør noe man selv synes er gøy der og da, mener Anne-Helen.