Hedres med eget minnesmerke: – En krigshelt

Anna Petrine Karoline Pedersdatter var en av losene i Hamarøy og Tysfjorden, som loste rundt 3000 krigsflyktninger til sikkerhet i Sverige under andre verdenskrig. Anna loste et hundretalls flyktninger alene.

Losene fikk ingen takk for innsatsen, og staten stemplet dem som landssvikere.

I 2005, over 35 år etter Annas død, fikk de samiske grenselosene beklagelse fra Hans Majestet Kong Harald.

Det har vært veldig stilt om at Anna er en krigshelt.

Nå hedres hennes heltemot, som flyktningelos under andre verdenskrig og det faktum at hun alene var med å reddet et hundretalls liv, med et eget minnesmerke. Selve losruten er merket og bærer hennes navn.

– Hun var en samisk krigshelt, det må man helt klart si. Hun bidro til at så mange flyktninger kom seg videre over i trygghet på svensk side.

Dette sa sametingspresident Aili Keskitalo i forbindelse med avdukingen av minnesmerket ved Makkvatnet i juni. Hun er tydelig om Annas historiske betydning.

• Les også: Bok lansert: Nå får grenselosene sin fortjente oppmerksomhet

Hun hadde respekt overalt

Lokalhistoriker Børge Strandskog forteller at dette er ei dame som hadde stor respekt i si samtid. Han mener det er positivt at hun løftes frem, så hun ikke blir glemt.

– Det er fantastisk for en respekt hun hadde rundt omkring blant bygdefolk. Hun var med i foreninger og hadde venner overalt.

Men det som interesserer Strandskog mest er at hun bodde alene på gården, som tilsammen har en 120 år lang bosetningshistorie. Hennes eneste selskap var hunden Barfot.

– Det er veldig spesielt at du bor mutters alene på en gård i 20-30 år.

Hun hadde likevel ofte besøk i helgene.

Lurte tyskerne

I tillegg hadde hun jevnlig besøk av en tysk soldat. Tyskerne var ekstra oppmerksom på henne siden hun bodde alene.

Det kom en patrulje hjem til Anna, antakelig fordi de hadde mistanke om at hun skjulte noe og skulle forhøre seg.

Hjemme hos henne var klokken stilt én time før. Den hadde hun stilt for å høre de norske nyhetssendingene på radio fra London.

Patruljen bemerket den feilstilte klokken.

Det ville antakelig medføre straff om de visste at hun hørte på radio. Anna bortforklarte derfor det med at hun stilte klokken etter sollyset.

– Selv om solen ikke skinte på denne årstiden, kom hun seg unna med det, forteller tidligere ordfører i Hamarøy kommune Jan Folke Sandnes, som er inngift i familien til Anna.

Anna hadde godt samarbeid med flyktningeloser i naboområdene Steigen og Tysfjorden.

De brukte kodeord for å planlegge losingen og på den måten fortelle hvor mange flyktninger hun kom losende med.

Via nabogårdens telefon ringte hun å fortalte hvor mange komager hun hadde sydd og at de kunne hentes, som skalkeskjul for losingen.

• Les også: Etter 75 år beklager regjeringen: – Mange tiet hele sitt liv

Uredd

– Det ble sagt at hun ikke var redd for noen ting. Det gjør henne litt spesiell, forteller Strandskog.

Og det kom nok godt med siden hun måtte lose flyktningene forbi tyske vaktposter.

Anna måtte følge med de tidspunktene vaktene ikke voktet området. Hun passet på at kysten var klar og at det var trygt til å krysse riksveien. Da fulgte hun én og én flyktning over veien mellom vaktpostene.

På andre siden av veien lå de i skjul til alle var loset over.

– Utrolig nok gikk det alltid godt, sier Sandnes.

Hun hadde en enestående kjennskap til området. Alle ble ført trygt langs den strabasiøse ruten over fjellet til Tysfjorden.

Der tok nye flyktningeloser over de neste etappene mot grensen og friheten.

Naturen på sin side

Hun har også hatt sin dose med flaks der naturen har vært på hennes side.

Én gang hun loste noen mot Musken, hørte hun plutselig tyskerstemmer. Hun klarte å redde seg unna på grunn av tåke den dagen.

På en båt hun lånte fra naboer, surret de tøy rundt årene for at det skulle være stilt på vatnet da de på natterstid rodde over med flytningene.

Videre overnattet de hos privatfolk. Det var nervepirrende for husfolket.

Dersom de ble tatt, kunne det i verste fall være dødsstraff.

Stilt rundt kvinners innsats

Keskitalo sier at Anna er en skikkelse som ikke er blitt fremhevet tidligere. Hun mener at det har vært ganske stilt om den samiske innsatsen rundt andre verdenskrig, og spesielt kvinners innsats.

– Nettopp derfor var det godt å kunne hedre Suoksavuome Ánná her i dag, og vite at det blir et minnesmerke etter henne til evig tid.

• Les også: Landssvikarkivet digitaliseres