I Masi sto de opp og sa nei

Datoen er 15.08.1970 og vi befinner oss midt mellom Kautokeino og Alta, i den lille grenda Masi, eller Máze, som det heter på samisk.

Bygdefolket har nettopp holdt møte og dannet «Aksjonsutvalget mot neddemning av Masi».

Noen år tidligere har de fått nyss om at bygda deres skal legges under vann.

Myndighetene ønsker å demme opp elva som renner gjennom bygda. Bare kirketårnet vil være over vann hvis planene blir satt ut i livet.

Dette vil ikke bygdefolket være med på.

Stille protest

I møtet vedtar de en resolusjon som skal leveres til kommunalkomiteen i Stortinget.

To uker senere besøker kommunalkomiteen Máze og blir møtt av et tyst demonstrasjonstog.

Bygdas befolkning har samlet seg for å vise motstand på tradisjonell samisk vis, og står stille og lar plakatene snakke for seg.

Til stede finner vi blant annet Mikkel N. Eira, Trygve Lund Guttormsen, samt noen av Masi kvinnene som senere i Alta-aksjonen ville okkupere daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor.

Senere møtes alle i gymsalen for møte.

Der blir det gitt en orientering om Alta-Kautokeino vassdraget og dets muligheter og betydning som kraftkilde i Finnmark.

Orienteringen blir så etterfulgt av kommentarer der bygdefolket gjør det svært klart at de ikke vil, eller skal flytte.

Les også: Aksjonen som beveget Norge

Aksjonsånden lever videre

Elen Ravna (25) er leder av ungdomsorganisasjonen Noereh, og mener at Alta-aksjonen har hatt stor påvirkning på dagens ungdom.

– Når man ser alt som aksjonistene fikk til under Alta-aksjonen kan man ikke bli annet enn inspirert, og det gir en god grunn til å engasjere seg videre i og for det samiske samfunnet, sier Ravna til NRK.

Ravna mener at aksjonistene viste at det går an å gå sammen for å skape en endring og skape positive resultater, selv om man ikke gjør det gjennom politiske kanaler.

– Jeg tror aksjonsånden fortsatt lever i dag, men jeg tror ikke vi er like flink å uttrykke dette gjennom handling som de var under Alta-aksjonen, sier Ravna.

– Aksjonistene fikk til veldig mye, som var og fortsatt er veldig viktig, og dette må vi fortsatt kjempe for å bevare og utvikle, sier Ravna

Når Ravna da blir spurt om hun kunne tenke seg å stille til aksjon, er svaret tydelig.

– Ja, det kunne jeg og det skal jeg.

Les også: Sultet for å stanse vannkraftutbygging: – Hjertet mitt skriker fortsatt

Les også: – Nullpunktet i Stilla bør markeres

Kampen om Stilla

Karen Inga Sara (21) er en ung reindriftsutøver som er direkte berørt av kampen om Alta/Kautokeino-vassdraget.

– Min familie tilhører distriktet som har måttet lide mest av ødeleggelsene som demonstrantene i sin tid jobbet mot. Vårt kalvingsland er for eksempel blitt ødelagt av asfaltveien opp til demningen, sier Sara til NRK.

Sara mener at aksjonen som fant sted for 50 år siden viser at med riktig mengde mot og en god dose håp kan man klare å bremse, eller i beste fall, stoppe utbyggere som fører til arealtap i samiske områder.

– Vår generasjon har muligens blitt den som ikke sitter stille og høre på dersom noe virker urettferdig men heller tar tak i det, mye takket være aksjoner som dette, sier Sara

– Jeg vil takke aksjonistene for jobben de gjorde for den yngre generasjonen og som banet vei. Uten dem kunne i verste fall hele distriktet vært under asfalt i dag, sier Sara.

Sara mener dog at det er viktig å huske at selv om kapittelet om aksjonen er over for de meste, lever fortsatt hennes distrikt med konsekvensene.

– Selv om denne aksjonen markerer 50 år så er det langt ifra over for oss som må leve med ødeleggelsene som i sin tid skjedde i vårt beiteland, avslutter Sara.

Veien videre

Etter demonstrasjonen og møtet i Máze kom det en kort periode med harmoni. Mázes befolkning hadde vist at det ikke er aktuelt å tvangsflytte folk og Máze ble varig verna i 1973, og ble dermed ikke lagt under vann.

Denne demonstrasjonen tente også en gnist som skulle bli til Alta-aksjonen og føre til en permanent endret innstilling overfor samiske rettigheter.