Altaelvas vokter

Han er i ferd med å bryte et av sine prinsipper.

87-åringen har sagt ja til å være med til stedet han hadde lovet at han aldri skulle sette sine føtter. Et sted han arbeidet intenst for at aldri skulle bli noe av.

I 32 år har det stått der, nærmest som et monument over en av hans livs hardeste kamper.

En kamp han til slutt måtte gi opp.

Vi har kjørt over viddelandskapet fra Alta og sørover mot Sautso, hvor Altaelva en gang rant fritt.

Vi stanser ved en stor, mørk port som skal ta oss inn i fjellet. Vi skal gå gjennom en tunnel – målet ligger på den andre siden.

Alfred Nilsen tar på seg en blå hjelm – så setter han én fot foran den andre. Skuldrene er smått krøket. Ansiktet mildt, men stramt.

Det er som om han beveger seg inn i løvens hule.

«La elva leve»

Det er 40 år siden.

I Alta-området utspilte det seg et stort drama, som hadde sitt klimaks i den største politiaksjonen på norsk jord i fredstid.

Et sus la seg over landet: «La elva leve! La elva leve!»

Miljøvernere og samer samlet krefter og protesterte lenge og høylytt mot utbyggingen av vannkraftverket i Alta-Kautokeinovassdraget.

Det begynte som en protest på starten av 70-tallet mot at den samiske bygda Masi skulle legges under vann. Bygda ble vernet i 1973, men kraftverk skulle det likevel bli, bare i litt mindre skala enn opprinnelig tenkt.

Myndighetene fryktet en kraftkrise, og tre storting vedtok utbyggingen.

Miljøvernerne var uenige. De mente at hele kraftutbyggingen var unødvendig – at det var mulig å importere strøm fra andre steder. De mente en utbygging ville gå på bekostning av floraen og faunaen rundt Altaelva. De mente arkeologiske kulturminner ville gå tapt. De fryktet at det gode laksefisket ville bli ødelagt.

Samene mente også at det var et overgrep mot den samiske kulturen at norske myndigheter skulle gjøre inngrep på samiske områder.

Etter å ha forsøkt å argumentere overfor myndighetene gjennom nesten hele 70-tallet, skjønte kraftverkmotstanderne at de talte for døve ører. I juli 1978 bestemte de seg for å opprette en organisasjon med mer slagkraft: Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget.

Dette ble norgeshistoriens største sivile ulydighetsaksjon.

Alfred Nilsen – en miljøengasjert trykkerisjef, fagforeningsmann og tidligere kommunistpartipolitiker – var mannen som ledet Folkeaksjonen fra 1979.

Elvereddere og lenkegjenger

– Det var her vi satt og ventet. De kom rundt svingen der nede. Marsjerende. Flere tropper med politi.

Alfred står i Stilla utenfor Alta. Vi har stanset her på veien opp til Sautso.

På den ene siden av veien står en vegg av skifer. På den andre siden ligger et lite elvestryk. På tvers av veien står en bom.

Alfred tar nesten sats og gjør et solid knebøy for å få passert bommen, i stedet for å gå rundt.

– Dæven, en gammel skrott kan ikke bøye seg så mye, humrer 87-åringen, før han retter seg opp og går videre oppover. Han stopper på det som ble kalt for nullpunktet, hvor demonstrantene sperret veien for så mange år siden.

Snøen dekker landskapet og vinden er sur. Det biter i kinnene. Gradestokken viser 11 minus.

– Da kan du bare tenke deg hvordan det var med 35 minusgrader, som da vi satte opp leir i 1981. Jeg var urolig for hvordan det skulle gå med dem som var her, sier Alfred.

Det er stille i Stilla i dag, men for 40 års tid siden var det stor aktivitet.

– Der stod ti timannstelt.

Alfred peker mot et lite skogholt, før han ser ned i bakken der han står.

– Og her stod de tre teltene hvor lenkegjengen satt.

I både 1979 og 1981 hadde Folkeaksjonen leir her, med lavvoer, telt, kjøkken og sanitærinnredninger. Flere av de såkalte elveredderne bodde her i ukevis, for å være klar til å stoppe anleggsmaskiner som skulle bygge veien til kraftverket.

Folkeaksjonens taktikk var ikkevold – de skulle rett og slett bare sitte ned og være i veien. De brukte kjetting for å lenke seg sammen, sånn at de skulle bli ekstra vanskelige å flytte på.

Politistyrker ble satt inn for å fjerne aksjonistene. Høsten 1979 skulle om lag 35 lokale politifolk flytte de rundt 150 elveredderne. Det klarte de ikke.

Enkelte av dem som ble fjernet, kom seg så raskt tilbake at politiet ikke klarte å ta unna før aksjonistene hadde fylt på protestgruppen igjen. Politiet var ikke godt nok forberedt.

Det var de derimot i 1981.

Natten den 14. januar ble 600 politifolk fra hele landet fløyet inn til Alta.

– Vi hadde aldri trodd at regjeringen skulle sette inn ti prosent av landets politistyrker. Det er rart å tenke på at det i det hele tatt kunne skje her oppe, det som skjedde. Egentlig utrolig.

Stille før stormen

Aksjonistene visste at politiet skulle komme. De hadde informanter i alle ledd.

Nesten 1000 personer satt og ventet, på isopor og reinskinn, i Stilla.

De hadde pumpet opp vann fra elva og islagt veien for at det skulle være vanskelig for politiet å komme seg fram.

Samtidig visste de at dette var et slag de ikke kunne vinne. At politiet kom til å klare å fjerne dem denne gangen.

De var tross alt fast bestemt på kun å yte motstand ved å sitte i veien, og de følte seg maktesløse mot det veldige politikorpset som var i anmarsj.

– Med den ikkevoldelige linjen vi brukte – det går jo ikke an…

Alfred trekker på skuldrene.

– Man hadde jo ikke noe å stille opp med, selv om vi var mange folk.

Da klokka hadde passert midnatt ble det en dyster og trykket stemning i leiren. De få samtalene som ble ført, var lavmælte. Det var stille før stormen.

Alfred satt selv i den såkalte lenkegjengen. På dette tidspunktet hadde han viet mange år av sitt liv til kampen mot utbyggingen av vassdraget. Han hadde i perioder jobbet dag og natt for å samle inn og spre informasjon som skulle etablere faktagrunnlaget for protestene.

Han hadde henvendt seg til myndighetene gang på gang.

Han hadde organisert utallige pressekonferanser, demonstrasjoner, leire og aksjoner.

Han hadde blitt overvåket av politiet og fått trusler fra dem som mente at det Folkeaksjonen holdt på med var galt. De trosset jo myndighetenes vedtak.

Men det var aldri noe alternativ å gi opp. Nå stod han overfor den tøffeste konfrontasjonen.

Husker nesten ingenting

Politiet marsjerte opp i Stilla armert med vinkelslipere. De visste at demonstrantene hadde tykke kjettinger og klaver, og hadde trent på hvordan de skulle klare å skjære lenkene av dem.

Alfred følte på avmakt der han satt. Avmakt og sinne. Men det skulle ikke vises. Politiet skulle ikke få annet enn passivitet fra ham.

– Det var vanskelig, men jeg var helt rolig og tenkte at her er det bare å la det skje. Det var ikke noe mer å gjøre.

Politiet fjernet 800 personer fra nullpunktet. Mens de sang «Ja, vi elsker» ble mange av demonstrantene skåret løs.

Demonstrantene måtte fysisk bæres vekk fra området og lastes inn i biler. De skulle gjøre arbeidet så tungt som mulig for politiet. Nede i Alta ble de båret inn på kontoret hvor de skulle registreres og få bøter.

Det tok bare noen timer før alle demonstrantene var fjernet. Alfred var blant de første som ble hentet ned.

– Etter at jeg var skåret løs og ble stablet inn i bilen, så husker jeg nesten ingenting før jeg våknet hjemme dagen etter, sier han.

– Det hadde vært så jævla kjør så lenge, så det var helt rart.

Krigslignende tilstander

På det meste hadde Folkeaksjonen 20.000 medlemmer over hele landet.

Parallelle aksjoner ble også kjørt, som for eksempel sultestreiker blant samiske grupperinger. Disse var ikke en del av Folkeaksjonen, men likevel et arbeid organisasjonen støttet. Det bidro til å gi saken oppmerksomhet, og motstanden mot kraftverket var i medienes søkelys i en årrekke.

Men tross den store oppmerksomheten, tross alle klageropene, så ville ikke myndighetene avblåse utbyggingen. Den var vedtatt i Stortinget – tre ganger.

Anleggsarbeidet begynte dagen etter at demonstrantene var fjernet i 1981, og myndighetene brukte 75 millioner kroner på å holde hundrevis av politifolk i Alta etter storaksjonen, for å stagge eventuelle videre aksjoner.

Politiet ble innkvartert på skipet «Janina», som lå i båthavna, og det var mange som mente at det begynte å minne om krigslignende tilstander i den lille byen.

Motaksjoner ble drevet av dem som ønsket kraftverk, og enkelte personer tilknyttet Folkeaksjonen begynte å ytre ønske om å kjøre en hardere taktikk. Alfred fikk tilsendt brev med oppskrift på hvordan man laget håndgranater, det ble snakket om senkning av «Janina», en bro ble forsøkt sprengt og det var rykter om kontakt med både IRA og KGB.

Noen vil påstå at aksjonen var tilnærmet terrorisme, og Folkeaksjonen opplevde å bli kalt for både terrorister, yrkesdemonstranter, kollektivt kriminelle og en fare for demokratiet.

Dette er noe Alfred kaller for groteske usannheter.

– Det var enkeltpersoner som ønsket å bruke andre midler, men noen av dem sendte vi faktisk fra Alta, for vi ville ikke ha dem her.

Tiltalt for oppvigleri

Det var en frykt for eskalering til en fysisk konflikt som bidro til at Folkeaksjonen ble lagt ned i januar 1982.

– Vi ønsket å legge ned aksjonen før det kom til sånne ting. Vi ville rydde grunnen, slik at det ikke var noen Folkeaksjon igjen som skulle få skylda. Det var viktig.

I tillegg begynte aksjonen å gå hardt ut over økonomien til demonstrantene. Mange satt etter hvert med høye bøter de ikke hadde råd til å betale. Politiets veldige tilstedeværelse i Alta gjorde det dessuten vanskelig å fortsette med aksjoner.

Etter hvert skjønte Alfred at det var gått såpass mye prestisje i utbyggingen for myndighetene, at de ikke kom til å sky noen midler for å få gjennomført den.

Han innså at det var et tapt slag da daværende statsminister Kåre Willoch på et Høyre-møte i Alta uttalte at «vi skal bygge ut selv om det må skje bak piggtråd med hjelp av politibeskyttelse».

I 1982 gikk lufta endelig ut av Folkeaksjonen da Høyesterett avgjorde at utbyggingen av kraftverket var lovlig.

– Når man har jobbet så lenge for en sak er det utrolig tungt å innrømme at det ikke er mer å gjøre, sier Alfred.

– Så jeg var skuffet, men det var også en lettelse. Vi hadde klart å komme oss gjennom dette uten noen store feilskjær og uten skade på folk, og vi hadde tøyd ikkevoldslinja vår så langt som det gikk an. Lenger enn noen andre tidligere.

I etterdønningene av aksjonen måtte Alfred og tre andre ledende skikkelser møte i retten i 1983. De ble tiltalt for oppvigleri – altså for å ha «forherliget» straffbare handlinger.

De var de første etter andre verdenskrig som ble tiltalt etter oppviglerparagrafen, som senere har blitt fjernet fra straffeloven.

Alfred så egentlig ikke så tungt på det. Det var heller nesten en ære. Han var tross alt i godt selskap med blant annet landsfaderen Einar Gerhardsen, som tidligere hadde blitt dømt som oppvigler etter en tale i forbindelse med storstreiken i 1921.

– Jeg så heller på det som et nederlag for myndighetene at de gikk til det skrittet. Men egentlig var det ikke så mye som overrasket oss lenger da.

Alfred var den av de fire i 1983 som fikk den strengeste straffen – på 90 dagers betinget fengsel og 20.000 kroner i bøter.

I 1987 stod kraftverket ferdig i Sautso, sør for Alta.

Det første besøket

Vi har gått inn i fjellet. Tunnelen er mørk. Bare noen lyktestolper i kanten lyser opp den 250 meter lange nedoverbakken omgitt av fjellvegger.

I bunnen av bakken møter man en metalldør. Alfred vet hva som er på den andre siden.

Han har blitt merkbart tausere i løpet av den lille rusleturen gjennom tunnelen.

– Dette er ikke noe særlig, sier han lavt.

– Jeg trodde ikke jeg skulle reagere, men…

Alfred skyver opp metalldøra. Så blir han stille.

Det eneste som kommer ut av munnen hans er et lite sukk.

Han tar noen skritt ut på plattingen og står på demningen som strekker seg over Alta-Kautokeinovassdraget. Foran seg har 87-åringen synet av det han aldri ønsket å se.

Demningen er om lag tre meter i bredden. På den ene siden ligger dammen. På den andre ligger en elv som ikke renner fritt lenger.

Alfred tar sakte, men bestemte skritt mot rekkverket foran ham.

Han strekker ut armen for å støtte seg, og det er som om han kollapser litt da han når rekkverket.

Øynene glir nedover juvet, hundre meter under ham.

Alfred rister på hodet. Sukker igjen.

– Dette er jævlig. Rett og slett. Jeg blir forbanna. Men det hjelper jo så lite…

Tunge år

Et steinkast unna Alta sentrum ligger det et rødt hus i Skiveien 9.

Dette har vært hjemmet til Alfred i mange år, og i aksjonstiden ble det blant annet brukt til møter.

Men de siste årene har huset mest av alt fungert som skrivestue for Alfred. Med krum rygg og blyant har han skrevet ned sine opplevelser fra tiden som leder. De håndskrevne kladdebøkene har nå blitt til boka «Alta-kampen: Miljøkampens største folkereisning».

– Jeg tenkte jeg måtte gjøre det nå, mens jeg fortsatt har hukommelsen i behold – tror jeg, ler Alfred.

Han forsøkte egentlig å skrive boka for 20 år siden, men det klarte han ikke.

– Det var for nært og voldsomt. Ikke bare for meg, men også for kona mi.

Tiden etter Folkeaksjonen var tunge for familien. Journalister og folk som skulle skrive særoppgaver lot dem heller ikke glemme så lett. Til slutt var det en lang periode Alfred nektet å snakke om aksjonen. I alle fall offentlig.

For selv om lokalsamfunnet i Alta kom seg relativt raskt etter at gemyttene hadde roet seg, tok det mange år for Alfred og spesielt kona å bearbeide det som egentlig kan beskrives som aksjonstraumer.

Selv i dag kan Alfred slite med å sove.

– Ja, når jeg tenker for mye på det. Jeg mistet nattesøvnen i natt…antakelig fordi jeg har tenkt litt for mye på dette intervjuet som skulle skje nå.

Han er likevel ikke bitter for det som har skjedd.

– Eller – jeg er jo litt bitter for at elva er bygget ut. Det er helt klart. Samtidig går jeg ikke rundt og bærer nag til noen. Jeg har gjort mye i løpet av mitt lange liv – jeg har fått til ting og jeg har mislyktes med ting, men jeg har aldri gravd meg ned i en tapt sak.

Dessuten, sier han, er det en god følelse å vite at de gjorde så mye for å redde elva.

– Vi trøster oss med at det ble en redusert utbygging – at en del av planene ble omgjort, slik at mye av elva faktisk er ganske intakt i dag, og at en god del av floraen og faunaen er bevart.

En del av laksebestanden er riktignok berørt, men her er Alfred glad for at Statkraft gjør en innsats sammen med elveforvalterne for å bevare og utvikle dagens laksestamme.

– Det ble heldigvis ikke så ille som vi fryktet, sier han, og peker videre til at det også kom en stor seier ut av kampen.

Pådriver for Sametinget

En god del år etter aksjonen skulle Alfred hjelpe sønnen med å levere noen møbler til Sametingets avdeling i Kautokeino.

Da Alfred kom inn så resepsjonisten godt på ham, før han utbrøt: «Nå må alle komme ut hit, for her er han som gjorde at vi fikk Sametinget!»

Alfred ler godt når han gjenforteller historien.

– Det var vel litt satt på spissen, og jeg ble veldig overrasket. Men det er klart at Folkeaksjonen var en indirekte pådriver for at Sametinget kom så fort.

I kjølvannet av aksjonen ble det nemlig fortgang i arbeidet for å få på plass egne offentlige samiske instanser. Det kom blant annet en ny samelov i 1987, og i 1989 ble Sametinget etablert.

Det var som om myndighetene gjennom stadige protester mot inngrep i samiske områder hadde innsett at det var på tide å gjøre ordentlig bot for mange års fornorskning og overgrep mot den samiske kulturen.

– Den store seierherren i dette er de samiske interessene. De fikk et gjennomslag og gikk ti skritt fram i utviklingen sin. Det synes jeg er helt greit, sier Alfred.

Aksjonen bidro i tillegg til at man ble mer bevisst blant annet miljø- og kulturelle hensyn i norsk kraftutbygging.

Myndighetene fikk mye kritikk for dårlig utredning og saksbehandling, og statsminister Gro Harlem Brundtland innrømmet i ettertid at utbyggingen faktisk hadde vært unødvendig. Den varslede kraftkrisen skjedde aldri.

Denne innrømmelsen har uten tvil vært bittersøt for Alfred.

– Utbyggingen skulle ha blitt stoppet, er hans klare mening.

Derfor er det vondt for ham å besøke demningen denne dagen i november.

– Det ble egentlig vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Det var mer følelser igjen enn jeg trodde.

40 år gamle følelser

Alfred går litt fra side til side oppå demningen og ser over kanten.

Øynene er blanke. Det er som om han sliter med å ta inn over seg det han ser.

– Jeg tenker det samme som jeg har tenkt mange ganger. Hvorfor i all verden skulle de gjøre dette? Kraftbehovet var jo ikke til stede, sier han.

– Vi hadde greid oss godt uten dette, og en sånn plass finner man ikke i Norge ellers. Dette var enestående. Det burde ha vært bevart.

Til tross for sin tapte kamp, har Alfred likevel ikke gitt opp engasjementet rundt miljøet. Idealismen som drev ham er fortsatt til stede. Han vet at det siste man må gjøre er å gi opp håpet.

Han kjenner på de gamle følelsene her han står. Alfred forsikrer om at dette er både første og siste gang han er på demningen.

Han holder ut i 4-5 minutter – om lag ett minutt for hvert år han viet livet sitt til Folkeaksjonen.

– Nei, nå er det nok.

Se også reportasjen fra Alfreds besøk på demningen: