Sultet for å stanse vannkraftutbygging: – Hjertet mitt skriker fortsatt

Vi skrur tiden tilbake til høsten 1979. Akkurat på denne dagen for 40 år siden tok Jorunn Eikjok oppstilling på Eidsvolls plass. Hun hadde nettopp kommet hjem fra et lengre opphold på Grønland, der inuittene hadde fått hjemmestyre. Der merket de at kolonistaten gradvis slapp taket.

I Norge er stemningen blant samene en ganske annen. Eikjoks venner snakket om å dra til Oslo. Noe måtte gjøres.

Sammen med seks andre samiske sultestreikere slo hun leir utenfor Stortinget. Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skulle stoppes.

– Vi spiste ingenting på de syv dagene sultestreiken varte. Dette var en alvorlig aksjon, sier Eikjok til NRK.

I dag ble sultestreikerne hedret under en markering utenfor Stortinget.

• Se TV-reportasje fra støttemarkeringen under:

– Mitt hjerte skriker

Eikjok var 27 år da hun deltok i sultestreiken. Finnmarkingen har sterke minner fra dagene utenfor Stortinget. Følelsen av sult husker hun ikke.

De hadde viktigere ting å tenke på.

De snakket nærmest konstant med journalister, representanter for myndighetene, og andre som ville vite hva dette dreide seg om.

– Jeg tror at aksjonen sjokkerte både nordmenn og samer. Ingen kunne lenger ignorere det vi hadde å fortelle. At den samiske kulturen systematisk var usynliggjort, og tiet i hjel, sier Eikjok.

Hun husker derimot hvor sinte mange nordmenn ble, da de fikk vite at mange samer ikke engang hadde fått lære å lese og skrive sitt eget språk.

Hun lar tankene vandre tilbake til oktoberdagene i 1979. Hun kjenner fortsatt på sinne og sorg.

– Mitt hjerte skriker fortsatt den dag i dag, sier en tydelig rørt Eikjok.

Dette tiåret og årene etter står oppført i norsk historie som en av de mest bitre politiske kampene i norsk historie. Den opprinnelige planen var til og med at Alta-Kautokeinovassdraget skulle legge den samiske bygden Máze under vann.

– Raseriet måtte ut

Hun begynte tidlig å kjempe for samiske rettigheter. Dette ansvaret føler Eikjok fortsatt på, den dag i dag.

Selv om hun ikke lenger har krefter til å delta i demonstrasjoner, støtter hun unge som fortsatt kjemper for samenes rettigheter i Norden og Russland.

For henne handlet ikke Alta-aksjonen bare om elva. Den handlet vel så mye om at samene også skulle bli hørt i saker som angikk dem.

Hun hever stemmen. Ordene kommer raskt. Det er tydelig at hun blir opprørt over å tenke på det hun var med på for 40 år siden.

– Etter flere århundrer med kolonialisering, fornorskning og undertrykkelse, så er det ikke rart at raseriet måtte ut, på en eller annen måte, sier Eikjok.

Sultestreiken virket forløsende på disse innestengte følelsene.

– Vi følte at de la et lokk over det samiske, slik at vi skulle kveles. Sultestreiken gjorde i mine øyne at dette lokket ble løftet av, og det norske folk så at samene er stolte over sin bakgrunn og kultur.

Standhaftige demonstranter

Sultestreiken vakte stor oppstandelse i hovedstaden. Samene hadde tatt over sentrum av Oslo. De kjempet for sine rettigheter. Vedtaket om Alta-Kautokeino vassdraget skulle omgjøres.

Koste hva det koste ville.

Gang på gang rev politiet ned lavvoene. De sultestreikende ungdommene og demonstrantene ble kjørt vekk til avhør.

Noen havnet også i arresten. Dette skremte ikke de unge aksjonistene. Etter at de slapp ut, var de tilbake igjen i Oslo sentrum. Raskt var det også en ny lavvo på plass utenfor Stortinget.

Til slutt ble det bestemt at sultestreikerne ikke skulle dø på myndighetens vakt. Tvangsforing ble løsningen.

– Jeg er veldig stolt og takknemlig over at jeg ble med til Oslo. Nå er mitt ønske at samene i fremtiden også er stolte over sine tradisjoner, og fortsetter kampen for sine rettigheter, sier Jorunn Eikjok, som bor i Tana i Øst-Finnmark.

• Les mer om Alta-aksjonen historiene: – Vi tapte slaget, men vi vant freden
• Prisbelønt radiodokumentar: Natten som endret livet til Niillas Somby