Hopp til innhold

Sultet for å stanse vannkraftutbygging: – Hjertet mitt skriker fortsatt

Store inngrep var planlagt i et av Europas beste laksevassdrag. Beiteland ville gå tapt. En gruppe med samiske ungdommer mente det var nødvendig å gå drastisk til verks.

Sultestreik utenfor Stortinget

SULTESTREIK: I én uke sultestreiket syv samiske ungdommer 100 meter fra maktens korridor.

Foto: Scanpix

Vi skrur tiden tilbake til høsten 1979. Akkurat på denne dagen for 40 år siden tok Jorunn Eikjok oppstilling på Eidsvolls plass. Hun hadde nettopp kommet hjem fra et lengre opphold på Grønland, der inuittene hadde fått hjemmestyre. Der merket de at kolonistaten gradvis slapp taket.

I Norge er stemningen blant samene en ganske annen. Eikjoks venner snakket om å dra til Oslo. Noe måtte gjøres.

Sammen med seks andre samiske sultestreikere slo hun leir utenfor Stortinget. Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skulle stoppes.

– Vi spiste ingenting på de syv dagene sultestreiken varte. Dette var en alvorlig aksjon, sier Eikjok til NRK.

I dag ble sultestreikerne hedret under en markering utenfor Stortinget.

  • Se TV-reportasje fra støttemarkeringen under:

– Mitt hjerte skriker

Eikjok var 27 år da hun deltok i sultestreiken. Finnmarkingen har sterke minner fra dagene utenfor Stortinget. Følelsen av sult husker hun ikke.

De hadde viktigere ting å tenke på.

De snakket nærmest konstant med journalister, representanter for myndighetene, og andre som ville vite hva dette dreide seg om.

– Jeg tror at aksjonen sjokkerte både nordmenn og samer. Ingen kunne lenger ignorere det vi hadde å fortelle. At den samiske kulturen systematisk var usynliggjort, og tiet i hjel, sier Eikjok.

Hun husker derimot hvor sinte mange nordmenn ble, da de fikk vite at mange samer ikke engang hadde fått lære å lese og skrive sitt eget språk.

Hun lar tankene vandre tilbake til oktoberdagene i 1979. Hun kjenner fortsatt på sinne og sorg.

– Mitt hjerte skriker fortsatt den dag i dag, sier en tydelig rørt Eikjok.

Dette tiåret og årene etter står oppført i norsk historie som en av de mest bitre politiske kampene i norsk historie. Den opprinnelige planen var til og med at Alta-Kautokeinovassdraget skulle legge den samiske bygden Máze under vann.

Sultestreik utenfor Stortinget

UTENFOR STORTINGET: Her er Jorunn Eikjok (sittende i midten med øynene lukket) på plass utenfor Stortinget og sulteaksjonen har akkurat begynt. Den varte i én uke.

Foto: Thorberg, Erik / SCANPIX

– Raseriet måtte ut

Hun begynte tidlig å kjempe for samiske rettigheter. Dette ansvaret føler Eikjok fortsatt på, den dag i dag.

Selv om hun ikke lenger har krefter til å delta i demonstrasjoner, støtter hun unge som fortsatt kjemper for samenes rettigheter i Norden og Russland.

For henne handlet ikke Alta-aksjonen bare om elva. Den handlet vel så mye om at samene også skulle bli hørt i saker som angikk dem.

Hun hever stemmen. Ordene kommer raskt. Det er tydelig at hun blir opprørt over å tenke på det hun var med på for 40 år siden.

– Etter flere århundrer med kolonialisering, fornorskning og undertrykkelse, så er det ikke rart at raseriet måtte ut, på en eller annen måte, sier Eikjok.

Sultestreiken virket forløsende på disse innestengte følelsene.

– Vi følte at de la et lokk over det samiske, slik at vi skulle kveles. Sultestreiken gjorde i mine øyne at dette lokket ble løftet av, og det norske folk så at samene er stolte over sin bakgrunn og kultur.

Sultestreik utenfor Stortinget

VAKTE OPPSIKT: De sultestreikende samene var ofte omringet av store folkemengder. Folk kom i hopetall for å snakke med samene utenfor Stortinget.

Foto: NTB Scanpix

Standhaftige demonstranter

Sultestreiken vakte stor oppstandelse i hovedstaden. Samene hadde tatt over sentrum av Oslo. De kjempet for sine rettigheter. Vedtaket om Alta-Kautokeino vassdraget skulle omgjøres.

Koste hva det koste ville.

Gang på gang rev politiet ned lavvoene. De sultestreikende ungdommene og demonstrantene ble kjørt vekk til avhør.

Noen havnet også i arresten. Dette skremte ikke de unge aksjonistene. Etter at de slapp ut, var de tilbake igjen i Oslo sentrum. Raskt var det også en ny lavvo på plass utenfor Stortinget.

Politiet rydder bort lavvuen utenfor Stortinget

RYDDET BORT: Lavvoen som ble satt opp utenfor Stortinget ble flere ganger fjernet.

Foto: Thorberg, Erik / SCANPIX

Til slutt ble det bestemt at sultestreikerne ikke skulle dø på myndighetens vakt. Tvangsforing ble løsningen.

– Jeg er veldig stolt og takknemlig over at jeg ble med til Oslo. Nå er mitt ønske at samene i fremtiden også er stolte over sine tradisjoner, og fortsetter kampen for sine rettigheter, sier Jorunn Eikjok, som bor i Tana i Øst-Finnmark.

Korte nyheter

  • Synnøve Persen skriver bok på norsk for første gang

    Forfatteren og billedkunstneren har fremmet samisk språk og kultur i mer enn 40 år.

    Bøker har hun skrevet kun på samisk, men da hun ble invitert til å skrive på norsk måtte hun lenge tenke over om hun virkelig kunne gjøre det.

    – Jeg føler at jeg på en måte avviser samisk på en måte. På den annen side er dette en fortelling jeg ønsker å dele med så mange som mulig, forklarer Persen.

    Gudrund Eriksen Lindi i Samisk forfatterforening berømmer Persen for sitt valg.

    – Hun er den som på mange måter viser vei. Hun begynte som billedkunstner. Etterhvert har hun skrevet flere bøker og hun har vært politiker. Derfor stoler vi på at hun fortsatt elsker det samiske språket selv om det nå kommer en bok på norsk, sier Lindi.

    Professor i litteratur, Harald Gaski, sier at det ikke er noen stor sak hvilket språk en forfatter skriver på.

    – Det hører til den kunstneriske friheten. Fofatteren bestemmer selv hvordan vedkommende vil fremme sitt produkt, sier Gaski.

    Loga sámegillii

    Synnøve Persen
    Foto: Joni Saijets / NRK
  • Synnøve Persen čállá vuosttaš geardde girjji dárogillii

    Girječálli ja govvadáiddár Synnøve Persen lea badjel 40 jagi ovddidan sámegiela ja -kultuvrra.

    Girjjiid son lea čállán dán rádjái dušše sámegillii, muhto go bovdejuvvui čállit dárogillii de fertii guhká smiehttat sáhttágo son dan dahkat.

    – Dovddan ahte hilggun sámegiela muhtin láhkai, muhto nuppi beales lea dát lea dakkár muitalus maid háliidan juohkit nu olusiigiin go vejolaš, čilge Persen.

    Gudrun Eriksen Lindi Sámi girječálliid searvvis, man bargun lea ávžžuhit olbmuid čállit, lohkat ja hállat sámegiela, lohká sin gudnejahttit Persena válljejumi čállit dárogillii.

    – Gii lea leamaš ovdavázzi máŋgga dáfus. Sonhan lea govvadáiddárin álgán ja dađistaga čállán girjjiid ja leamaš maiddái politihkkár, nu ahte mii dat gal luohttit ahte son dat gal ráhkista sámegiela ain váikko boađášii girji dárogillii dál, lohká Lindi.

    Makkár gillii sámi girječállit čállet girjjiideaset ii leat girjjálašvuođa professora Harald Gaski mielas miige stuorra áššiid.

    – Dathan gullá dáiddalaš friijavuhtii. Čálli han ieš mearrida mo áigu ovdanbuktit iežas buktaga, dadjá Gaski.

    Les på norsk

    Synnøve Persen
    Foto: Joni Saijets / NRK
  • Marja Mortensson almmuha ođđa lávlaga

    Spelemann-bálkkašumi vuoiti Marja Mortensson almmuha goalmmát lávlaga «Skearkaminie – Suddenly I see» iežas ođđa skearrus «Båalmaldahkesne – Entwined».

    Marja bárgida muitalusaid ja luđiid oktii šuoŋalaš ođđaáigásaš universii. Son ráhkada musihka ovttas Daniel Herskedalain ja musihkkáriin Jakop Janssønniin.

    Les på norsk

    Marja Mortensson, Spellemannpris 2021
    Foto: Paal Audestad / Paal Audestad