Tidenes påskenøtt

Er påska tidlig eller sein i år?

Det er spørsmålet vi vanlige folk stiller oss hvert år. Og så slår vi opp i kalenderen og ser at noen på magisk vis har regnet ut at joda, i år er påska sein.

Eller tidlig.

Eller midt imellom.

Det kan virke enkelt. Men det er faktisk skikkelig vanskelig.

For bak denne magiske utregningen ligger det en historie som strekker seg over tusenvis av år. Den handler blant annet om en lunefull måne, en liten middelaldermunk og en presset pave.

Det er også fortellingen om hvordan en av de første versjonena av en datamaskin førte en bonde fra Rogaland inn i en eksklusiv klubb.

Bli med på jakten på påskeformelen.

En vrien huskeregel

De smarteste iblant oss husker kanskje at tidspunktet for påska har noe med fullmånen og vårjevndøgn å gjøre.

Men for sikkerhets skyld kan vi la Norges fremste mann på området si det mer presist:

– Regelen er at påskesøndag skal være første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, sier astronomiprofessor emeritus Kaare Aksnes, som også har vært redaktør for Almanakk for Norge.

I denne regelen er vårjevndøgn den 21. mars. Det gjør at påsken faller på forskjellige datoer. Den tidligste er 22. mars, den seneste er 25. april.

Men er det så lett å vite når det er vårjevndøgn og fullmåne?

(Røpealarm! Svaret er nei.)

Perfekt påsketidspunkt

For oss vanlige påsketurister kan uansett denne vinglingen mellom slutten av mars og slutten av april være ganske upraktisk. Skiføret er for eksempel mye mer ustabilt i slutten av april. Og hvis det er tidlig påske kan vi ikke regne med at det blir noe arbeid i hagen.

Kirkene har det ikke bedre. Der styres halve året etter påska. Både Kristi himmelfartsdag og pinsa legges henholdsvis 40 og 50 dager etter påske.

Aksnes nøler ikke med å kalle systemet både komplisert og krøkkete.

– Men gammel vane er vond å vende. De religiøse følte vel at det var de som satt med avgjørelsen, ikke astronomene, sier han.

I jakten på det perfekte påsketidspunktet har nemlig kirkeledere bedt matematikere og astronomer om å finne stadig bedre system. Og hver gang har det blitt mer og mer komplisert.

Men i starten var det egentlig ganske enkelt.

En liten ventemåned

Det var jødene som fant opp påske, til minne om da de ble frigjort fra slaveriet i Egypt. De gjorde det enkelt med tanke på tidspunkt: Feiringen startet den fjortende dagen i måneden nisan. Punktum. Selv om de måtte slenge inn en liten ventemåned syv ganger i løpet av nitten år, for å sikre at feiringen ble om våren.

Men så red Jesus inn på et esel i Jerusalem i påskehøytiden, ble arrestert og senere henrettet på et kors. Et par dager senere hevdet flere av følgerne hans at han hadde våknet fra døden.

Plutselig hadde de kristne sin egen grunn til å feire påske.

Dermed måtte de ta et viktig valg.

Forbud mot selvkastrering

Heldigvis var år 325 et godt år for å bestemme ting.

I alle fall i oldtidsbyen Nikea, som ligger litt sørøst for dagens Istanbul. Det året var alle biskoper i den kristne kirke samlet i byen for å meisle ut hva man egentlig var enige om i den forholdsvis nye religionen.

Blant annet ble man enig om et forbud mot selvkastrering og en lov om at biskoper kunne stå først i køen under nattverden.

Også var det tidspunktet for påska, da.

Det var nemlig flere ulike varianter ute og gikk. I områdene i Midtøsten brukte man den jødiske modellen, mens i Alexandria i Egypt regnet man det ut fra vårjevndøgn den 21. mars.

Diskusjonen endte med at man valgte modellen fra Alexandria, slik at de kristne ikke måtte spørre jødene når de skulle feire sin viktige høytid.

Men først måtte de løse to gigantiske problemer med noen enkle pennestrøk.

Påskeeksperten i Alexandria

Vårjevndøgn «flytter» nemlig på seg hvert år. Selv om 21. mars er det «offisielle» tidspunktet, intreffer det virkelige vårjevndøgnet ofte 20. mars. I Norge skjer det helt fram til 2047.

I tillegg er det ekstremt komplisert å beregne det nøyaktige tidspunktet for den virkelige fullmånen.

Kirkefedrene løste det første problemet med å rett og slett bestemme at vårjevndøgn skulle være 21. mars – uansett hva naturen måtte mene. Og så var det måneproblemet, da:

– Der valgte kirkemøtet å gå ut fra en fiktiv, syklisk fullmåne. Den kan avvike med noen timer fra den astronomiske fullmånen, men gjør det enklere å beregne, sier astronomiprofessor Aksnes.

Så sent som i fjor betydde denne forenklingen av vi fikk en svært sein påske. Men skulle man holdt seg til det astronomiske vårjevndøgnet og den virkelige fullmånen, ville vi hatt en svært tidlig påske.

Etter kirkemøtet i Nikea fikk biskopen i Alexandria i oppgave å være påskeekspert. Hvert år skulle han regne ut når påsken skulle være, og så gi beskjed til de andre.

Men etter hvert som kirken bredte seg utover nye landområder, ble det vanskelig å nå ut med budskapet hvert eneste år. Dermed ble det laget en tabell med påskedatoer som skulle vare fram til år 531.

Årene gikk, og snart var det slutt på påskedatoer. Men seks år før tabellen utløp, fikk en liten munk i oppdrag å beregne nye.

Det skulle revolusjonere hele tidsforståelsen vår.

Droppet kristen-dreperen

Dionysius Exiguus, også kalt Lille-Denis, var en munk i Roma som var liten av vekst, men kjapp i hodet.

I år 525 fikk han i oppdrag fra paven å lage en ny tabell med oversikt over påsketidene de neste 95 årene.

Dionysius benyttet samtidig anledningen til å snu opp ned på hele systemet. På den tiden startet nemlig tidsregningen i år 284, da Diokletian ble keiser i Romerriket og startet en massiv jakt på kristne. Dionysius synes det var stusselig å bruke innsettelsen av en kristen-dreper som start på påskeutregningen, og satte seg dermed ned for å regne ut når Jesus ble født.

Selv om han til slutt bomma med 4-7 år, hadde han laget tidsregningen som vi bruker i dag: Før og etter Kristus. Eller før og etter vår tidsregning, som har blitt mer og mer vanlig å skrive.

Tidsregningen spredte seg i løpet av de neste hundre årene fra Italia til Spania og etter hvert også til England.

Kunsten å beregne påsken hadde også fått et eget navn, «computus». De som behersket dette ble kalt for komputister, og var tett knyttet til astronomer og matematikere.

En av dem er bonde i Rogaland.

Beregnet på en datamaskin

På slutten av 1970-tallet reiste Per Spødervold fra Vikeså til Stavanger for å studere. Han skulle bli ingeniør. På ingeniørhøgskolen sto en av byens aller første datamaskiner.

Spødervold benyttet muligheten til å teste noe han hadde tenkt på.

– Jeg hadde funnet en gammel almanakk fra 40-50-tallet. Der sto det om påskeformelen, og jeg fattet interesse, forteller han i dag.

Den unge studenten satte seg ned ved PC-en og begynte å programmere. Etter en stund fikk han det til. På skjermen dukket det etter hvert opp tabeller over påske fra 1700-tallet og frem til 2500.

Folk hadde regnet ut dette før ham, så noe stort bidrag til forskningen var det ikke. Men Spødervold hadde uansett knekt koden som ga ham retten til å kalle seg komputist.

Og han hadde utskrifter med en bunke papirer som kunne fungere som hans private, lille oppslagsverk.

– Dette er litt smalt, og jeg kjenner ikke så mange komputister. Men jeg har et søskenbarn som kjenner godt til dette, sier Spødervold.

Men bakover i historien står han i en stolt tradisjon. Den mest kjente komputisten var den engelske munken Beda den ærverdige. Han publiserte på 700-tallet boka De temporum ratione, som ble standardverket blant påskeberegnerne.

Basert på arbeidet til forgjengeren Dionysius Exiguus kunne Beda beregne påsken i 532-årssykluser, og formelen spredte seg rundt i hele Vest-Europa.

Men det var et lite problem.

Og det problemet hadde vokst seg større og større i løpet av hundrevis av år.

0,0078 døgn

Påskeberegningene til Bede og de andre komputistene bygget på den julianske kalenderen, som selveste Julius Cæsar innførte i år 46 før Kristus.

Men den kalenderen baserer seg på at jorda bruker 365,25 døgn på en runde rundt sola. Etter hvert skjønte man at det bare var nesten riktig.

Egentlig tar 0,0078 døgn mindre for jorda å gå runden sin. I løpet av 128 år blir dette til sammen et helt døgn, og vårjevndøgn går dermed en dato tilbake i kalenderen. På slutten av 1500-tallet var følgefeilen blitt så stor at vårjevndøgn ble forskjøvet hele ti dager bakover.

Noe måtte gjøres.

Det måtte en pave til for å få vårjevndøgn tilbake på plass i Vest-Europa.

Feila fra i går

Pave Gregor løste floken ved å lage en ny kalender. For å rette opp i «feila fra i går», hoppet han over ti dager i 1582. 4. oktober ble til 15. oktober.

I Norge var vi litt seinere ute. Der løste vi det først i 1700 ved at 18. februar ble til 1. mars. Det tok ennå lenger tid i Sverige. Først i 1753 fikk de på plass den gregorianske kalenderen ved at de sløyfet de siste 11 dagene i februar.

Datidens komputister regnet ut en ny påskeformel – enda litt mer komplisert enn den forrige.

Med den gregorianske kalenderen var det ikke lenger slik at påska gjentok seg i en syklus på 532 år. Nå tok det 5,7 millioner år mellom hver gang månefasene og datoene gjentok seg på den eksakt samme måten.

Men i deler av kirkelandskapet, som i den ortodokse kirke, følger man likevel den julianske kalender fortsatt.

Det fører til at kristne over hele verden feirer påska til forskjellige tider.

Men hvorfor gjør vi det så vanskelig?

Trenger egentlig en religiøs høytid å bli beregnet med astronomisk presisjon?

Høytid, ikke planet

Den tyske astronomen Johannes Kepler arbeidet også med å regne ut påskeformelene, men er også sitert på følgende:

«Påske er en høytid, ikke en planet.»

Kristne har ikke gjort andre høytider like kompliserte. Vi feirer julaften 24. desember og adventstiden begynner den søndagen som ligger nærmest 30. november.

Kunne man ikke bare legge påska til en fast dato eller helg, som for eksempel siste helga i mars eller den første i april?

Astronomiprofessor Kaare Aksnes forstår godt hvorfor forslagene har kommet.

– Det blir veldig komplisert i den krøkkete regelen for påskesøndag-beregning. Det var også derfor Kepler foreslo å forenkle det hele, sier han.

Også innenfor kirkelige kretser har noen luftet dette forslaget.

Ny pave på banen

Seinest i 1997 ble det holdt et eget påskedato-møte i regi av Kirkenes Verdensråd i Aleppo i Syria. Målet var å finne en felles dato for kirker over hele verden for at ikke kirken skulle virke så splittet.

Løsningsforslaget var å foreta en astronomisk beregning av den første fullmånen etter vårjevndøgn ut ifra den lengdegraden som Jerusalem ligger på. Forslaget løste likevel ikke problemet med at påska flytter på seg fra år til år, og gjorde heller ikke komputistene overflødige.

Planen var uansett ambisiøs: Det skulle tre i kraft fra påsken 2001.

Men ingenting skjedde.

Da Kirkenes Verdensråd samlet seg til generalforsamling i Brasil i 2006, vedtok de at de skulle få til en «substansiell progresjon» mot en felles dato i 2013.

I 2015 åpnet pave Frans for å sette en fast påskedato slik at kirker over hele verden kunne feire på samme dag.

Men etter det har det stilnet av.

Dermed vil fortsatt komputistene ha noe å regne på å tiden framover.

Og det er fortsatt bingo for oss vanlige påsketurister uten kompetanse på sykliske måner om det blir tidlig eller sein påske neste år.

(Ny røpealarm! Den er litt tidligere enn i år.)