Her leter politiet etter drapsvåpenet

– Vi fikk et tips som vi mente det var riktig å undersøke nærmere. Jeg er ikke kjent med at det er gjort andre, så konkrete etterforskningsskritt i denne saken de siste årene, sier politiadvokat Andreas Lund i Øst politidistrikt.

I oktober var han med da politiet gjorde den foreløpig siste i en lang rekke søk etter våpnene som ble brukt til å drepe på Orderud gård i 1999.

I arbeidet med TV-serien «Gåten Orderud» kom tipset om en navngitt person som skal ha kastet drapsvåpenet i en kum utenfor et bolighus på Østlandet. Tipseren mente at den tidligere eieren hadde bygget en terrasse over kummen. Det stemte – det var terrasse utenfor huset. Men kunne den skjule en kum slik det så ut på plantegningene?

Politiet fikk hjelp av håndverkere til å fjerne plankene fra terrassen. Det ble også søkt med georadar for å finne ut hva som skjulte seg under bakken.

Det var ingen kum å se slik som på tegningene. Søket ga heller ingen utslag som tydet på at det lå en pistol under bakken.

Snart 20 år etter at trippeldrapet, er de forsvunnede våpnene fortsatt en av Orderud-sakens gåter.

– Det er en del spørsmålstegn i saken. Så selv om dette ikke er en cold case-sak, så kan vi ikke se på den som helt ferdig og avsluttet, sier Lund, som tok over det formelle ansvaret for Orderud-saken tidligere i høst.

At det var nettopp ønsket om å finne drapsvåpnene som fikk politiet til å lete i 2018, er kanskje ikke tilfeldig. Et av kjennetegnene på saken er nemlig en evinnelig – og mislykket – jakt på drapsvåpnene.

En våpenjakt som har inneholdt dykking, graving og påstander fra en amerikansk våpenekspert om at Kripos gjorde en skjebnesvanger tabbe i jakten på våpenbevis.

Puslespillet

Våpen er ofte kronbeviset. Det som knytter drapsmenn til den drepte, og som den skyldige bare kan glemme å snakke seg bort fra.

– Det er alltid drapsvåpenet man søker etter. Har man ikke det, så må man gå andre veier, sier den tidligere Kripos-mannen Tore Per Bakken.

Etter Orderud-drapene i pinsa 1999 lette politiet etter våpen hjemme hos alle de pågrep. De lette i skogen og på bunnen av innsjøer. De gjennomsøkte låver, skytebaner og gravde opp røtter og trestubber.

De fant aldri noen våpen.

• Les historien: Bakken lette i regnet etter våpenspor

I stedet la de et omfattende puslespill for å finne ut om Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød kan ha snakket sant. De sa de hadde skaffet to våpen og gitt disse til Per og Veronica Orderud før drapene. Ekteparet nektet for dette, men politiet fant bevis de mente underbygget Grønnerød og Kirkemos versjon.

Bakken i Kripos legger ikke skjul på at omveiene til Orderud-sakens våpenbevis var lange og kronglete. Men han mener bevisene til slutt ble gode – selv uten drapsvåpnene.

– Måtte dere være kreative?

– Tja. Eller kanskje det var erfaring, sier Bakken i dag.

Retten mente våpenbevisene var gode nok til å få fire personer dømt for sine roller i drapene. Bevisene overbeviste imidlertid ikke en privatetterforsker som har spesialisert seg på å avdekke justismord.

Derfor startet Tore Sandberg sin egen våpenjakt.

Leting på havbunnen

Det er optimale forhold når dykkerne setter seg i båten. Sola skinner fra blå himmel, og det er så vindstille som det kan bli når Nordsjøen står på. Likevel gjør den enorme strømmen under brua på Atlanterhavsveien utenfor Kristiansund letingen krevende.

Første gang dykkerne søkte etter våpen her, ble ikke søket særlig effektivt. Strømmen var for kraftig. Men de har prøvd flere ganger, og etter hvert har de lagt ut betongelementer på havbunnen og festet wire langs disse. På den måten kan dykkerne både holde seg fast og navigere.

Dykkerne er leid inn av Sandberg. Han vil undersøke tipset han har fått om at drapsvåpnene ble kastet i havet fra denne brua.

Dykkerne søker i timevis, og nå lykkes de med å lete mer systematisk.

Til sammen fant dykkerne 123 skarpe patroner i løpet av månedene med søk på havbunnen. Disse kunne ikke knyttes til Orderud-saken. Og de fant ikke våpnene de lette etter.

– Så lenge vi ikke har funnet selve våpnene, så er bevisene veldig mye svakere. Hele greia er bygget opp om et påstått motiv som ble introdusert av politiet samme dag som likene ble funnet. Da trengte de våpenbevis for å kunne bygge opp under det motivbildet, sier Sandberg.

Etter at han begynte å jobbe for Per og Veronica Orderud i 2006, har han blant mye annet ettergått våpenbevisene.

I tillegg til dykkingen, har han også organisert eksperimenter.

Et vitne fortalte Sandberg at han hørte skudd på drapsnatta. Men mannen befant seg et godt stykke unna åstedet. For å finne ut om lyden virkelig kunne bære så langt, stilte Sandberg seg opp der vitnet mente han hadde hørt skuddene. I kårboligen 850 meter unna fyrte en medhjelper av skudd.

Sandberg hørte smellene. Altså kunne vitnets observasjon stemme.

Tidligere i år leverte Sandberg fra seg mer enn 1000 sider med dokumenter for å overbevise gjenopptakelseskommisjonen om at dommen mot Per og Veronica Orderud er feil. Da var det imidlertid verken dykkingen eller prøveskytingen som fikk mest oppmerksomhet.

I stedet var det resultatet av en våpenanalyse som ifølge ham snur opp ned på et av de viktigste bevisene i hele Orderud-saken: Pistolmagasinet.

Kripos-analysen som skurret

I ukene etter trippeldrapet slet politiet med å finne bevis. Ingen var pågrepet, ingen siktet. Politiet hadde få spor å gå etter.

Ved noe som fremstår som en tilfeldighet, kom de over leiligheten til Lars Grønnerød og ransaket denne. Der fant de et lite pistolmagasin. De bestemte seg for å sjekke om dette tilfeldigvis kunne ha noe med drapene å gjøre.

En liten gruppe våpengranskere fra Kripos satte seg ned for å studere magasinet. Etter noen dager kom de med konklusjonen som ble selve gjennombruddet i drapsetterforskningen:

Tomhylsene som lå igjen på åstedet kunne kobles til dette magasinet. Enten var magasinet brukt under drapene, eller så hadde de samme skuddene som drepte de tre tidligere sittet der.

Det var de ørsmå ripene på kanten av tomhylsa som ifølge Kripos-ekspertene var avgjørende. De var så særegne at det blant alle verdens millioner pistolmagasiner måtte være akkurat Grønnerøds som hadde laget dem.

Politiet pågrep Grønnerød og ekssamboeren Kristin Kirkemo. De to pekte videre mot Kirkemos halvsøster Veronica Orderud og hennes mann Per Orderud. De fire som til slutt ble dømt for å ha medvirket til trippeldrapet.

For Tore Sandberg har magasinforklaringen alltid skurret. For hos Lars Grønnerød fant ikke bare politiet pistolmagasinet, men også en pistol som ifølge Grønnerød hørte sammen med magasinet. Kripos fastslo at pistolen ikke var drapsvåpenet, mens magasinet skal ha hatt noe med drapet å gjøre. Hvordan kunne det henge sammen? Kunne Kripos rett og slett ha tatt feil?

Sandberg bestemte seg for å få noen andre til å analysere.

– Beviset klapper sammen

Først kjempet Sandberg og advokat Frode Sulland en kamp for å få Kripos til å låne bort kulene, tomhylsene og det omstridte magasinet fra drapssaken. Så fant de Richard Ernest i USA. En som ifølge Sandberg har gransket våpenspor i 30 år.

Ernest gjorde omtrent de samme undersøkelsene som Kripos gjorde i 1999. Han ladet magasinet, prøveskjøt og sammenliknet tomhylsene fra prøveskytingen med de han hadde fått tilsendt fra Norge.

For første gang hadde noen andre enn Kripos-ekspertene studert materialet på denne måten. Men der Kripos var sikre på at det var en kobling mellom magasinet og tomhylsene, kom amerikaneren til stikk motsatt konklusjon. Han mente det var umulig å fastslå at patronene som ble brukt til å drepe tre personer hadde noe som helst med Grønnerøds magasin å gjøre.

Ernest skrev at merkene det dreier seg om er knapt større enn diameteren av et menneskehår, og at forskningen på dette er kommet så kort at amerikanske domstoler neppe ville akseptert det som bevis.

– Da jeg så den rapporten, tenkte jeg at nå har en sentral del av våpenbevisene klappet helt sammen, sier Sandberg.

Ernest nekter konsekvent å snakke med journalister, så vi får ikke vite mer om undersøkelsene hans enn det som står i rapporten.

Sandberg mener det er gode grunner til å legge mer vekt på rapporten fra Ernest enn den fra Kripos. Det handler dels om amerikanerens 30 år lange erfaring fra halvparten av USAs stater. Men også om mangelen på oversikt over hvordan Kripos jobbet.

– Vi har ikke fått tilgang til underlagsmaterialet for Kripos-analysene. Det synes jeg ikke er særlig tillitvekkende. I tillegg har jeg vært i kontakt med annen, norsk våpenekspertise som i likhet med Ernest forkaster Kripos' konklusjoner, sier Sandberg.

SISTE NYTT OM SAKEN:

• Politiet forbløffet over funn i «Gåten Orderud»
• Dette vet vi om den mystiske «180-mannen»
• Glemte nøkkelvitne i Orderud-rapport

Var sikre på magasinbeviset

Den trange korridoren er pyntet med patroner. Livsfarlige messingstykker er stilt sirlig opp i rammer. Som om de var suvenirer.

I denne kjelleren holder våpenfolka til Kripos til. Arbeidsrommet er uten vinduer. I stedet er veggene fylt med store plakater av patroner og hylser. Det er som om de heier frem de som jobber her: «Hold ut, du kan løse denne saken!»

Rommet er ikke stort, men har plass til alle i Norge som kan plukke en kule ut av et lik, analysere det og finne ut hvilket våpen drapsmannen brukte.

– Per i dag er vi ni i våpengruppa. Fire av disse er godkjente sporsammenliknere.

– Og hvordan var det i 1999?

– Da var vi et mye mindre miljø, sier Gøran Dyvesveen.

Han er fagansvarlig blant våpengranskerne. I 1999 jobbet han og hans daværende kollega Leif Øren mange og lange dager med Orderud-saken. Fortsatt ligger kulene som drepte de tre i skuffen blant «uløste saker».

Han vil nødig snakke om selve Orderud-saken, men viser frem kulene og hylsene og forteller hvordan de jobbet med dem. De la en tomhylse fra åstedet ved siden av en hylse fra prøveskytingen. Så lette de etter to eksakt like spor. Senere dro de på studietur til fabrikken for å bli enda mer sikre.

De konkludere så sterkt som våpengranskere kan: Patronene på åstedet var «etter all sannsynlighet» ladet i Grønnerøds pistolmagasin. De var sikre, det var kun en «hypotetisk tvil», som det heter.

Allerede den gang var det flere av aktørene i retten som lurte på hvordan Kripos-folka kunne være så sikre. Blant titusenvis av pistolmagasiner i verden – hvorfor akkurat dette?

I fall noen skulle være i tvil: Sporgransking av våpen er ikke basert på synsing. Det er en vitenskap som har utviklet seg i over 100 år. Prinsippet er at det ikke finnes to prikk like våpen. Når det lades og avfyres, så vil kula eller tomhylsa få merker som er helt unike for akkurat dette våpenet.

Flere store blindtester er gjort blant sporgranskere. De har klart å skille våpen fra hverandre som ser helt like ut, og som er produsert på samme fabrikk på samme dag. Utallige forbrytere er dømt i retten etter vitnemål fra våpengranskere.

Da flere aktører i Orderud-saken sådde tvil om magasinbeviset, var det nettopp fordi det handlet om magasinet. Ripene som er analysert kom av at patronen ble presset inn i magasinet, og på veien fikk de noen skjebnesvangre riper.

Det store spørsmålet er om denne typen riper er like velegnet til å skille et våpen fra et annet som de som lages ved for eksempel lading eller avfyring?

Ja, mener Dyvesveen hos Kripos.

– På samme måten som andre spor, så oppstår disse ved bruk av våpenet, og det er et spor fra verktøyet som ble brukt til å lage våpenet, sier han.

Advarte mot ripefeil

I retten vedgikk hans daværende kollega Leif Øren at det var noe uvanlig å bruke spor fra magasinleppene som bevis. En advokat spurte om han dermed hadde drevet pionerarbeid.

Det benektet han beskjedent.

I stedet henviste Øren, som ikke vil snakke om Orderud-saken i dag, til to vitenskapelige tidsskrifter i USA der det presenteres forskning på området.

NRK har gjort en omfattende leting i disse tidsskriftene. Veldig mange artikler handler om at det er mulig å skille et våpen fra et annet ved å studere prosjektiler og tomhylser. Svært få har derimot fokusert spesifikt på magasiner.

En av de få er en undersøkelse fra 2006. Forfatterne skrev at sporene magasinet hadde avsatt i patronene ved første øyekast så ut til å være like. Men ved å se på det i et litt bedre mikroskop og i et litt annet lys, så var det bare nesten likt.

Dermed advarte de mot å la seg lure av slike spor, og de oppfordret andre til å forske videre på dette.

Forsøket var gjort på et annet type våpen, og magasinripene var annerledes enn de i Orderud-saken. Dessuten møtte rapporten kritikk for ikke å være skikkelig forskning. Og vi har ikke funnet eksempler på forskere som har tatt oppfordringen om å forske videre på denne mulige feilkilden.

Dyvesveen i Kripos mister ikke fatningen av denne typen undersøkelser. Han har heller ingen problemer med at deres konklusjoner blir utfordret av andre eksperter.

– Ingen kan etterprøve oss i Norge. Men vi har ikke noe mot at andre kvalifiserte sporgranskere gjennomgår vårt arbeid på nytt, sier han.

Selv om det ikke er tradisjon for eksterne granskere i Norge, er det vanlig flere andre steder i verden.

– Vi gjør vår jobb og føler vi opprettholder et bra nivå. Vi har bare opplevd én gang tidligere at det har kommet en våpengransker fra utlandet og gitt en second opinion. Vi har ikke noe mot at det blir gjort, sier han.

Hvorvidt funnene til Ernest får betydning for Orderud-saken, får vi ikke svar på før gjenopptakelseskommisjonen har bestemt seg for om Per og Veronica Orderud får vurdert saken sin på nytt. Det er uvisst når kommisjonen bestemmer seg.

– Har fått flere tips

Ved terrassen der politiet har lett etter våpen, pakker de innleide håndverkerne sammen utstyret. Tipset som fikk politiet til å gjøre den mest konkrete etterforskningen i Orderud-saken på årevis, ledet ikke til annet enn å utelukke tipset. Ingen ting tyder på at våpenet ligger ved dette huset.

Politiet har fått flere nye spor som må vurderes etter TV-serien «Gåten Orderud». Eksakt hva de går videre med, avgjøres senere.

– Det har kommet ganske mange tips, men ingen av en slik art at vi må agere umiddelbart. Det er naturlig at vi gjennomgår tipsene når det slutter å komme flere. Etter det må vi også vurdere fortløpende hva vi skal gjøre, sier politiadvokat Andreas Lund.

Gjenopptakelseskommisjonen ønsker tips om saken. Vet du noe, kan du sende tips til post@gjenopptakelse.no. Du kan eventuelt tipse NRK her.

Mer om Orderud-saken:

Politiet forbløffet over funn i «Gåten Orderud»

Livet etter Orderud-dommen: Dette gjør de i dag

Dette vet vi om den mystiske «180-mannen»

Per Orderud: Derfor vil jeg bo på Orderud gård

Hadde ikke kontakt med mor og far i to år før drapene

Alt om Orderud-saken finner du her: NRK.no/orderud

Les spørsmål og svar om våpensporene:

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG, i forbindelse med dokumentarserien «Gåten Orderud» (produsert av Monster for NRK).