Hadde ikke kontakt med mor og far i to år før drapene

I 1997 oppsto en dyp konflikt mellom far og sønn på Orderud gård.

De sluttet å snakke sammen. Advokater ble trukket inn, og kranglingen endte i retten. Jula '98 feiret foreldrene og sønnen i hvert sitt hjem.

Stillheten varte i to år.

Helt til faren Kristian Orderud, moren Marie og søsteren Anne ble funnet drept.

Boligen der drapene skjedde ligger rett over jordet fra hovedhuset på gården. Der levde Per og Veronica Orderud sine liv, med melkekuer og to hunder. Planen var å fortsette slik.

I stedet ble de i 2002 dømt til 21 år i fengsel.

Lagmannsretten mente Per og Veronica ønsket å rydde de tre familiemedlemmene av veien, og at de hadde fått hjelp av Kristin Kirkemo og hennes samboer Lars Grønnerød.

Drapene har sitt utspring i gårdskonflikten, står det i dommen.

Raseri og knuste stoler

At det var Per Orderud som skulle overta familiegården, var det aldri tvil om. Han var odelsgutt og hadde førsterett til å kjøpe den. Konflikten hadde rot i at han ikke ble enig med faren om summen.

– Jeg har forståelse for at det var et forhold som måtte undersøkes nærmere. Men dagen før drapene var jeg overbevist om at vi var kommet til enighet, sier Per Orderud.

Det finnes over 180.000 gårdsbruk i Norge. I fjor skiftet 8769 av dem eiere. Mange av gårdene har tilhørt familiene i flere hundre år. Som oftest er det odelsgutten eller -datteren som tar over.

Ikke alle blir enige. Minst 30 sivilsaker med referanse til odelsloven behandles årlig av tingretten. Omtrent halvparten ankes videre. Krangelen på Orderud var gjennom første rettsinstans og på vei mot andre.

Orderud gård har vært i familien siden 1640.

– Da vil man ikke være den som bryter tradisjonen, sier Ole Christen Hallesby.

I 30 år har han jobbet som eierskifterådgiver. De siste 12 sammen med kona Mariann Andersen. Hvert år hjelper de omtrent 30 bønder med å selge gårdene sine. Som oftest til den neste generasjonen. De fleste av overdragelsene gjennomføres uten store problemer.

Men noen ganger kjører det seg helt fast.

De har opplevd at stoler har blitt knust og familiemedlemmer har stormet ut av stua i raseri. Folk som har nektet foreldre å se barnebarna sine, og at sinnet mellom foreldregenerasjonen og sønnen går ut over svigerdatteren.

– Det er jo helt forferdelig for dem det gjelder, sier Ole Christen.

– Er det følelser eller penger som skaper trøbbel?

– Følelser, helt klart. At en av partene opplever at de blir urettferdig behandlet. Det handler om å bli sett – at noen har tenkt på meg. Det er det grunnleggende, slår han fast.

Ull og smør

Ofte er det starten på prosessen som er vanskelig. Verre er det når partene nekter å snakke sammen.

– Hvis kontakten opphører har vi ikke noen mulighet for å finne en løsning. Da kan det eskalere noe vanvittig. Da ser vi at det verste i folk kommer fram, sier Mariann med alvor i stemmen.

Ofte kan det være vanskelig for søsken å forstå hvorfor de arver lite eller ingenting. Det kan se ut som at den som har fått gården har fått større summer. Men selv om søsknene arver et mindre beløp, så kan de bruke pengene på hva som helst. Verdiene den som tar over får er bundet opp i gården.

– Det blir å blande ull og smør. Jeg pleier å si at den eneste gangen i livet man skal være glad for å være enebarn er når man skal ta over en gård, sier han.

Derfor bruker ekteparet mye av tiden på å få partene sammen rundt bordet.

– Hvis de nekter å snakke med hverandre så skjønner vi jo at det ligger noe der og ulmer. Da blir jeg bekymret for at noen får en følelsesmessig eksplosjon, sier Mariann.

– Har dere opplevd å forlate et slikt møte med bekymring for at det skal skje noe kriminelt?

– Nei. Men det er klart, noen ganger reiser vi hjem og lurer på hva er det denne familien sliter med, sier Ole Christen.

Familiekrangler kan oppstå rundt selv de eldste og mest nedslitte gårdene.

– Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom viljen til å overta og hvor flott gården er, forklarer Ole Christen.

Mariann er enig. Hun mener det ofte handler om prestisje.

– Det kan ha sterk betydning for mange. Slik at de tenker «Denne gården skal jeg ha. Uansett hva!». Du blir ikke bonde med mindre du er sta.

Ville sette strek

Da saken pågikk i lagmannsretten ble Per Orderud bedt om å beskrive faren Kristian.

– Han virket litt brysk utad, men det stemmer ikke med hvordan han egentlig var. Han var snill, og jeg har bare gode minner fra barndommen. Jeg har aldri følt at han var hard mot meg.

Samtidig ga han en beskrivelse av seg selv, som kan tyde på at eplet ikke hadde falt langt fra stammen.

– Veldig sta og egen, litt lik faren min, sa han.

I dag mener Per at konflikten med faren ble tillagt for mye tyngde i dommen. Ja, de snakket ikke sammen mot slutten, men Per mener bestemt at de i årene før rettssaken om gården hadde et godt forhold til hverandre.

– Faren min var kanskje ikke den enkleste å ha med å gjøre, men jeg er vel ikke alene om å ha vært i den situasjonen. Hvis du spør folk som har vært litt rundt på gårder, så tror jeg ikke det er så veldig uvanlig at det oppstår uenigheter, sier Per i dag.

Han hevder at han og faren først var enige om betingelsene for at han skulle overta. Så dukket det opp en fristelse.

Kværner-konsernet snuste på muligheten for å kjøpe tomter knyttet til gården.

– Da ville han gå tilbake på avtalen. Det var det som utløste konflikten, slik jeg ser det. Jeg mener at når man har inngått en avtale, så bør man stå for det. Til tross for dette ville jeg gjerne legge alt bak meg, sier Per.

Han sier han under rettssaken mellom ham og faren foreslo en løsning der han betalte faren et par hundre tusen ekstra for å avslutte saken.

– Det betydde mye for meg å få satt strek.

Tomtesalg mener han selv å ha hatt liten interesse for. Oppkjøpet ble aldri noe av.

Dårlig motiv

– Jo mer alvor det er i forbrytelsen, jo klarere må jo motivet være, sier Cato Schiøtz.

Den erfarne forretningsadvokaten tok på seg Orderud-saken som sin første store drapssak. Der var han Per Orderuds forsvarer gjennom begge rettssakene.

– Per ble altså arrestert, og mistenkt for å ha drept sin far, mor og sin søster. Du kan omtrent ikke gjøre noe verre, sier Schiøtz.

Han har vanskelig for å se at gårdskonflikten var noe ekstraordinær. Ansiktet hans er spørrende, nærmest fortsatt måpende over den 19 år gamle påstanden om at hans klient skulle ha planlagt å drepe familien over en gård.

– Det er jo ikke noe sterkt motiv. Man kan jo si at det er et motiv. Men man må jo ta innover seg at for å drepe det som kryper og går av nærmeste familie, så er det ikke et sterkt motiv. Det er jo ikke det.

Schiøtz’ motstander gjennom begge rettssakene var statsadvokat og aktor Jørn Sigurd Maurud. Han tror at for de fleste av oss så vil et motiv for å drepe i nesten alle tilfeller fremstå som for dårlig.

– Jeg har aktorert drøssevis av saker hvor motivet for å drepe tilsynelatende ikke har vært noe annet enn en ubetenksom replikk. Eller mistanke om at noen har stjålet et par flasker øl, altså. Såpass stusslig kan det være.

Mauruds oppfatning er at hvis ankesaken mellom Per og Kristian Orderud hadde kommet til behandling, så ville det blitt avslørt at Per hadde skrevet farens signatur på kjøpekontrakten for gården.

– Det hadde jo fått noen konsekvenser. Men jeg tror kanskje det verste ville vært det sosiale fallet i nærmiljøet. Om hvordan Per hadde behandlet sin gamle far, sier Maurud.

Ingen tung bør å bære

Som en del av straffen mistet Per Orderud arveretten til gården. I 2004, mens han sonet dommen i Skien fengsel, kjøpte han den tilbake for 2,9 millioner kroner. I overkant av én million dyrere enn han skulle betalt i 1997.

I kontrast til statsadvokat Mauruds påstand om nærmiljøet, sier Per at han ikke har merket noe til bygdedyret etter at han flyttet tilbake.

– Jeg har blitt behandlet som jeg ble før drapene skjedde. Det er sikkert noen som er negative, men det er ikke noe jeg føler på.

Han har bodd på gården hele livet. Jobbet i fjøset og hjulpet til ute på jordene. Fra han var liten gutt, og opp igjennom årene, ved siden av skolen.

– Oppveksten og livet på gården har vært en del av min identitet, så jeg føler en viss forpliktelse for å føre det videre. Det er ingen tung bør å bære, men noe jeg ser fram til med forventning og glede, sier han.

Å være sliten er ikke uvanlig for en bonde. Gårdsdrift er tungt fysisk arbeid.

– Selv om det har vært mye jobb, så har det vært veldig givende. Jeg likte både å stelle med dyra og å jobbe på jordene, sier han.

Gården favner 250 mål skog og rundt 200 mål med jorder. Fram til 1999 hadde Per over 100 kuer, kalver og kviger i fjøset. Driften besto av melk-, kjøtt- og kornproduksjon. Det ble avviklet da drapsetterforskningen hindret ham i å drive gården.

I dag har han ingen dyr, og jorda leies bort.

– Jeg har ingen planer om å starte opp igjen. Driftsbygningene har stått og forfalt i mange år, og krever store investeringer for at det skal være aktuelt. Planen nå er å restaurere og få gården og bygningene i best mulig stand.

Måtte dusje i fjøset

På Orderud gård bodde far og sønn 200 meter fra hverandre, på hver sin side av et jorde. Bonde Ivar Thune Heiberg valgte å flytte vekk fra gården Dystvold vestre i Vang i Hedmark, da han tidligere i år overlot gården til sin etterfølger.

– Det er en fordel å måtte kle på seg for å besøke de unge. Når man har gitt fra seg, så er man egentlig ferdig, sier bonde Ivar Thune Heiberg.

Dystvold vestre er et bruk likt Orderud gård på mange måter: rundt 25 melkekyr, omtrent 190 mål dyrket mark, hundre mål skog og et merkbart behov for oppussing.

Etter overtagelsen tidligere i år satte sønnen Georg Magnus umiddelbart i gang med å renovere hovedhuset. I en periode var de nødt til å gå på do og dusje i fjøset. Ivar kunne helst tenkt seg at ting var mer på stell før sønnen tok over.

– Men det var ikke mulig. Så jeg har ikke dårlig samvittighet, sier han.

De siste 10 årene har han jobbet fulltid ved siden av gården. Det ble for mye.

– Å drive en sånn gård er ingen gullgruve.

Plassen har vært i slekta i nesten hundre år. Georg Magnus er fjerde generasjonen i Heiberg-dynastiet som driver gården. Det har lenge ligget i kortene. Fire år gammel satte han seg på traktoren, og som 12-åring tok han fjøsstellet alene.

Lever for gården

I likhet med faren jobber både han og samboeren Ragnhild Karset Gjermshus fullt ved siden av. Snart er de tre stykker også – Ragnhild er gravid med deres første.

Enn så lenge lever de for gården, og ikke av den.

– Jeg kunne valgt noe annet om jeg ville. Jeg har jo firmaet ved siden av, hvor jeg kunne jobbet halvparten så mye og tjent det dobbelte. Så jeg har vært inne på den tanken. Annenhver dag, fleiper Georg Magnus.

Følelsen av forpliktelse står i veien.

– Det hadde vært fælt å skulle selge. Det er jo noe som forfedrene mine har bygget opp, sier Georg Magnus.

Faren nikker bekreftende over kjøkkenbordet.

– Det er på en måte arvesølvet. Man har det egentlig bare til låns, sier Ivar.

Han tror det ofte er slik at mange ikke klarer å gi slipp på det de selv har bygget opp.

– Den yngre generasjonen må få drive det videre slik de selv vil. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke blande meg borti altfor mye, selv om det blir litt noen ganger.

Ivar har også to døtre. Faren og sønnen var nøye på at søsknene skulle forstå betingelsene. De fikk hjelp fra en rådgiver, og kalte inn alle sammen til et møte. Der forklarte de hvorfor Georg Magnus ikke skulle betale markedspris når han tok over.

– Slik måtte det være. Ellers går det ikke an å leve av det, sier Ivar.

Et forklaringsproblem

Siden han i 1999 ble varetektsfengslet, under mistanke om at han sto bak trippeldrapet, har Per Orderud kjempet hardt for å bevise sin uskyld. Han ser litt medtatt ut, der han sitter på privatetterforsker Tore Sandbergs kontor.

Han forteller at han i årevis har prøvd å forklare for andre at det ikke er det samme å overta en gård som å arve en vanlig bolig.

– Det har jeg forsøkt å få frem. Men der har jeg hatt et formidabelt problem. Jeg har ikke klart å få til det, sier Per.

I sommer leverte Sandberg en begjæring om å få saken gjenåpnet på vegne av Per og Veronica Orderud. Der legger han frem flere spor og motivbilder han mener politiet burde fulgt opp nærmere.

– Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det Tore har fått fram må være frifinnende bevis, sier Per.

Han står fast på at det var inngått et forlik dagen før drapene, og viser til sin advokat fra rettssaken om gården. I lagmannsretten forklarte advokaten at han hadde ringt Per og fortalt at det var kommet et forslag fra farens side, og sa at Per svarte «Da går vi for det».

Farens advokat har benektet at han hadde lagt fram et slikt forslag.

I gjenopptagelsesbegjæringen skriver Sandberg at Kristian Orderuds advokat verken hadde søkt om utsettelse eller overholdt fristen for å begrunne anken i gårdstvisten. De ser dette som at advokaten til faren vurderte det slik at partene hadde kommet til enighet.

Nå er den vanligvis fattede privatetterforskeren matt i blikket. Han kan ikke fatte at gårdskonflikten skulle være motivet bak drapene.

– Dette var en uenighet om noen hundre tusen kroner. Vi har også vitner som bekrefter at det forelå et forlik. Som Mette Orderud påpeker i serien Gåten Orderud, sier Sandberg og siterer:

«Du dreper ikke for en gård du har odel på, en gård du uansett skulle overta».

Ikke utenkelig

I mars 2002 var psykolog Gisli Gudjonsson kalt inn som ekspertvitne i lagmannsretten av Per og Veronica Orderuds forsvarere.

Etter å ha intervjuet og personlighetstestet ekteparet i til sammen 15 timer, la han frem sine vurderinger. Han beskrev Per som passiv, stille og sjenert, og Veronica som mer målrettet, aktiv og styrende.

Så redegjorde han for kjennetegnene i saker der foreldre blir drept av sine barn.

– Det er svært sjelden at barn tar livet av sine egne foreldre. Og jeg kjenner kun til to tilfeller hvor økonomisk vinning har vært motivet for et drap på foreldre, svarer professoren.

Trippeldrapet på Orderud fant sted i 1999. I årene rundt årtusenskiftet ble det begått rundt 40 drap hvert år i Norge. Statistikk fra Kripos viser at drapstallene synker. I fjor ble 25 personer drept.

Det er fortsatt svært sjelden at barn dreper sine egne foreldre.

– Hvis det skjer, så begås drapene som oftest når barna er voksne. Og da ligger det stort sett en historikk bak, med misbruk eller omsorgsforsømmelse, sier kriminolog og drapsforsker Vibeke Ottesen ved Universitetet i Bergen.

Selv om det er utypisk, finner man i USA, for eksempel, flere tilfeller av drap på foreldre med økonomisk motiv, påpeker Ottesen.

– Hva tenker du dette sier om påstanden om at gårdskonflikten var motivet bak trippeldrapet på Orderud?

– Det at det ikke er typisk er ikke ensbetydende med at det er umulig. At motiver er overraskende eller sjeldne, betyr ikke at de er utenkelige.

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG, i forbindelse med dokumentarserien «Gåten Orderud» (produsert av Monster for NRK).

Spørsmål og svar om gårdskonflikten

Still spørsmål om Orderud-saken til krimjournalistene i VG og NRK.