Glemte nøkkelvitne i Orderud-rapport

– I ettertid er jeg gjort oppmerksom på at noen mangler. Og jeg ser at det er en svakhet i etterforskningen, sier daværende politiførstebetjent Tore Kampen.

Kort tid før trippeldrapet på Orderud gård, ringte en ukjent mann til nummeropplysningen 180 for å få telefonnummeret til Anne Orderud Paust. I flere minutter snakket han med den kvinnelige operatøren som satt på jobb i Lærdal.

I løpet av samtalen kom det frem at mannen hadde planer om å drepe Anne Orderud Paust i pinsa. Operatøren oppfattet at mannen også planla å drepe foreldrene hennes, Marie og Kristian Orderud.

Det var nettopp disse som ble drept natt til 22. mai 1999.

Politiet ble klar over samtalen kort tid etter drapene, og var aldri i tvil om at telefonoperatøren var troverdig. Derfor satte de i gang en storstilt jakt på innringeren basert på det kvinnen hadde forklart.

Nekter for å ha ringt

Tidvis jobbet mer enn ti politifolk utelukkende med jakten på 180-mannen, og prosjektet var et av de mest omfattende i etterforskningen. Politiet baserte arbeidet på teleselskapenes lister over alle som hadde ringt til nummeropplysningen. Det var en svært omfattende jobb som tok mer enn 15 måneder.

Politiets konklusjon var at den mest sannsynlige samtalen ble ringt fra et hus på Ekeberg i Oslo klokken 11.34 den 12. mai 1999.

Dette var fra en telefon registrert i barndomshjemmet til de to søstrene Kristin Kirkemo og Veronica Orderud, som begge senere ble dømt for medvirkning til trippeldrapet.

Politiet forsøkte å finne ut hvem som var i huset på dette tidspunktet, og i sluttrapporten for 180-prosjektet sto de igjen med fire navn: Kristin Kirkemo og en kompis av henne, samt søsteren Synøve Kirkemo og hennes daværende kjæreste.

Men flere navn burde stått på lista. Gjennom politietterforskningen kom det frem at en femtemann med tilknytning til huset potensielt kan ha hatt tilgang til telefonen det ble ringt fra. Mannen nektet for å ha ringt.

– Han burde stått der som en mulig kandidat i tillegg til de andre, sier daværende lensmannsbetjent Rune Utne Reitan, som ledet 180-prosjektet.

Da saken var oppe i lagmannsretten halvannet år etter at prosjektet var avsluttet, påsto et vitne at ytterligere en person var i huset den aktuelle formiddagen. Mannen ble ikke navngitt.

– Burde vært sjekket grundigere

Ingen av mennene som sto på politiets liste til slutt i prosjektet, hadde ifølge Reitan detaljkunnskapen som 180-mannen må ha sittet på for å gjennomføre samtalen. Derfor mente politiet det ikke var særlig sannsynlig at noen av dem hadde ringt.

Reitan sier at selv om en person ble glemt i opplistingen i sluttrapporten, ble vedkommende avhørt som en del av 180-prosjektet. Derfor mener han det er uten betydning for resultatene av prosjektet at mannen er utelatt i oppsummeringen.

Politikollega Tore Kampen, som satt i etterforskningsledelsen under Orderud-saken, mener at mannen som ble utelatt i sluttrapporten likevel kan ha hatt mer detaljkunnskap.

– Ser man på det i dag, er det spørsmål om det var en person som kanskje burde vært sjekket litt grundigere, sier Kampen.

Få elektroniske spor

Politiet vurderte også om noen av de siktede mennene i saken, Lars Grønnerød og Per Orderud, kunne ha ringt denne samtalen. I avhør spurte politiet begge to hvor de var 12. mai, og politiet sjekket også andre spor for å finne ut om de snakket sant. Konklusjonen var at de mest sannsynlig ikke var aktuelle for å ha ringt denne samtalen.

På spørsmål om politiet gjorde nok for å ettergå hva mennene som var i huset på Ekeberg faktisk gjorde 12. mai 1999, svarer Reitan slik.

– Vi skulle gjerne funnet ut hvem som ringte. Men det er begrenset hvor mye elektroniske spor vi hadde å gå etter den gangen. Så selv om vi hadde sagt at de fem var der, så måtte noen ha erkjent at de faktisk ringte, sier han.

Kritisk til politiets metodikk

Politiet har hele tiden vært tydelige på at det finnes flere usikkerhetsmomenter i 180-etterforskningen som gjør at de ikke kan være sikre på om samtalen fra huset på Ekeberg var den riktige.

Advokat Frode Sulland, som var og er Veronica Orderuds forsvarer, mener metodikken politiet brukte til å etterforske 180-samtalen var problematisk.

– Politiet analyserte seg frem til telefonnumre man mente kunne knyttes til noen av de fire som allerede var siktet i saken eller på annen måte var kjente for politiet. Dette var en omfattende undersøkelse, men politiet måtte selv ta mange forbehold. Min oppfatning er at analysen er blitt mangelfull og skeiv, sier Sulland.

Han mener politiet i stedet burde begynt i en helt annen ende og først kartlagt hvem som kunne sittet på all den detaljerte informasjonen som kom frem i 180-samtalen. Deretter kunne de eventuelt prøvd å sjekke disse funnene opp mot telefonlistene som utgjorde 180-prosjektet.

På denne måten mener Sulland at man kunne plukket opp helt andre kandidater til å ha ringt samtalen enn det de gjorde.

– Da er jeg ganske sikker på at man ville kommet frem til noen andre enn dem som var i huset på Ekeberg denne dagen, sier Sulland.

Reitan mener derimot at Sullands foreslåtte metode ikke ville ført politiet noe nærmere en mulig gjerningsperson, snarere tvert imot.

– Vi har kartlagt alle mulige innringere av 180-samtalen. Deretter har vi sett om noen har kunnskap om familiene Orderud og Paust tilsvarende det innringeren hadde. Skulle man følge Sullands metode, ville man tatt utgangspunkt i de man gjennom etterforskningen kom over, men utelukke de øvrige, sier Reitan.

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG, i forbindelse med dokumentarserien «Gåten Orderud» (produsert av Monster for NRK).

Spørsmål og svar om 180-samtalen

Still spørsmål om Orderud-saken til krimjournalistene i VG og NRK.