Kristian Orderud var uenig med sønnen Per om betingelsene for overdragelsen av familiegården. Kristian mente det ikke kunne stemme at han hadde signert på en kjøpekontrakt der Per sto som eier. Krangelen endte etter hvert i retten, som under sterk tvil konkluderte med at Kristian hadde skrevet under. Han anket, men ble funnet død kort tid før saken skulle opp på ny.
Under etterforskningen av drapene fant politiet ut at signaturen var forfalsket. Til slutt innrømmet Per å ha løyet om kontrakten, og at det var han som hadde skrevet under for faren.
Politiet fant avtrykk etter ett par sko i huset der drapene skjedde. Etter en omfattende etterforskning mente de å vite hvilken type sko det var. De fant også ut at to slike skopar var kjøpt kontant i en skobutikk i Oslo rett før stengetid 23. desember 1998. Samme kveld ble det holdt juleselskap på Orderud gård. Ifølge Kristins Kirkemo var det her drapene ble planlagt.
Politiet klarte aldri å finne ut hvem som kjøpte skoene, og skoene fra åstedet er heller ikke funnet igjen.
Foreldrenes soverom var i andreetasje, mens Annes rom var nede. Politiet ville vite hvor morderen kom seg inn, og hvor i huset de beveget seg. Det var også viktig for å finne ut om drapspersonene hadde tilgang til husnøkkelen og kunne komme seg inn nede, hvor det ikke var tegn til innbrudd.
Den knuste verandadøren på baksiden av kårboligen gjorde at politiet antok at morderne kom inn denne veien. De fant heller ingen tegn til at drapspersonene hadde vært i førsteetasjen eller brukt trappa.
Privatetterforsker Tore Sandberg har sådd tvil om dette. Han mener politiet ikke sjekket trappen godt nok til å utelukke at morderne hadde gått i trappa. Sandberg mener i motsetning til politiet at verandadøra ble knust fra innsiden.
Magasinet ble funnet i Lars Grønnerøds leilighet. Tekniske undersøkelser av ripene på patronhylser funnet på åstedet, gjorde at politiet mente at patronene hadde sittet i dette magasinet.
I arbeidet med å få saken gjenopptatt, mener Tore Sandberg å ha bevis for at politiets analyser av dette magasinet var feil. Altså at det aldri var grunnlag for å bruke magasinet som bevis for at noen av de fire siktede hadde noe med drapene å gjøre.
Kristin Kirkemo har i avhør forklart at hun tok med seg to .22-kaliber pistoler til juleselskapet på Orderud gård. Hun sa at pistolene ble tatt frem etter de andre gjestene hadde dratt, deretter at Lars Grønnerød viste Per og Veronica Orderud hvordan våpnene fungerte. Så fortalte hun at de tre andre diskuterte hvordan de kunne drepe Pers far, mor og søster uten å sette spor, blant annet ved å bruke sokker utenpå skoene. Hun sier også at de andre tegnet en skisse over kårboligen.
Den første delen stemmer med Lars sin forklaring. Han sa at våpnene ble tatt fram, og at han og Kristin viste ekteparet Orderud hvordan pistolene skulle avfyres. Grønnerød nektet derimot for at det skal ha foregått noen drapsplanlegging.
Etter drapene fant politiet en oransje sokk med hvite striper på baksiden av huset der drapene skjedde. Sokken ble først antatt å ha liten betydning. Senere ble sokken mer interessant etter at Kristin Kirkemo forklarte at det i juleselskapet ble diskutert å trekke sokker utenpå skoene. Dette for å unngå at det ble avsatt fotavtrykk.
Selv om sokken fikk svært mye omtale og nærmest ble en ikonisk illustrasjon på Orderud-saken, fikk den liten verdi som bevis i retten.
I avhør sa Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo at en av pistolene Kristin hadde med til juleselskapet gikk av ved et uhell. Kulen traff stuebordet og et bilde på veggen. Politiet fant en skuddskade i bordet som beviste at det hadde vært våpen på Orderud gård, men ikke nødvendigvis at dette var drapsvåpenet.
Likevel ble skuddet viktig. Funnet av skuddskaden underbygget forklaringene til Lars og Kristin.
Veronica og Per Orderud nektet lenge for at det hadde vært våpen på gården. Da de ble konfrontert med politiets funn av skaden, innrømmet de at det hadde vært våpen på gården og at det hadde gått av et skudd. De endrede forklaringene bidro til å svekke ekteparets troverdighet.
Lars Grønnerød fortalte politiet at han hadde skutt med sin .38 kaliber revolver «Lillegutt» ved to steder i skogene utenfor Oslo. Han ledet dem til stedene der han skjøt, og politiet fant kuler i trestubber på stedene Grønnerød pekte ut. Riper på en av disse kulene lignet de som ble funnet på kulene som ble brukt til å drepe med. Politiet mente derfor det var sannsynlig at «Lillegutt» var et av våpnene som ble brukt under trippeldrapet.
I Lars Grønnerøds leilighet fant politiet en kvittering fra en bompassering mellom Oslo og Sørum, hvor Orderud gård ligger. Kvitteringen var datert 3. april.
Grønnerød sa at han ga «Lillegutt» til Per Orderud før drapene. Ifølge forklaringen hans skjedde dette på natten 3. april 1999. I bytte skal han ha fått en pistol med magasin og 4000 kr. Flere av politiets funn kan tyde på at de to møttes, selv om møtet ikke trenger å bety at de byttet våpen.
Politiet skaffet oversikt over mobiltelefonene og datamaskinene til de siktede. Slik fant de blant annet ut at Lars Grønnerød hadde vært hjemme i leiligheten drapsnatten. Samtaleloggene viste også at Lars og Per hadde telefonkontakt mer enn 30 ganger i perioden mellom juleselskapet og april 1999. Lars sa Per maste om et sterkere våpen.
Ifølge Per handlet samtalene blant annet om at Lars skulle hjelpe han med en datamaskin. Omfanget av dialogen, samt at all kontakt brått opphørte, ble brukt til å underbygge Grønnerøds forklaring om at de to byttet våpen 3. april.
Etter å ha hørt om Orderud-drapene i media tok en ansatt på nummeropplysningen 180 kontakt med politiet. Hun fortalte om en oppringning fra en mann mellom påske og pinse 1999, som hadde nevnt Orderud gård og snakket om drap. Mer enn ti politimenn jobbet med å spore opp samtalen med utgangspunkt i 400.000 oppringninger til opplysningstjenesten. De klarte å redusere antallet til 513, og sjekket disse opp mot strafferegistre og personer av interesse.
Den eneste samtalen de klarte å knytte til Orderud-saken kom fra Kristin Kirkemo og Veronica Orderuds barndomshjem. Likevel kom de til kort. Politiet klarte aldri å fastslå hvem mannen bak 180-samtalen var.
Under en ransaking fant politiet deler av Veronica Orderuds dagbok. På en side datert 30. juni 1997, har hun skrevet om svigerforeldrene. Her står det: «Svina vil ha rettssak» og «Jeg vet jeg synder, men jeg ønsker dem døde. Rett og slett.» Den samme datoen hadde Per og Veronica blitt klar over at faren hadde hyret inn advokat for å hjelpe ham i gårdskonflikten.
Veronica forklarte at dagboken var en måte å få ut frustrasjon, og at hun følte seg bedre etter å ha skrevet. For politiets del var dagboken noe som tydet på at Veronica hadde et dårlig forhold til Pers foreldre.
Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål.