Huset der de tre ble drept ligger for seg selv i enden av en grusvei. På baksiden er et skogholt.

Huset er del av en gård. Fra verandaen er det panorama­utsikt ut over jordene og ned til hovedhuset og låven.

45 år gamle Per hadde bodd i hovedhuset på gården stort sett hele livet.

Han hadde alltid jobbet mye på gården. Da faren ble syk 15 år tidligere, tok han over ansvaret.

Per ble kjent med Veronica da hun flyttet til gården. Hun skulle egentlig være veterinær-praktikant bare en kort periode, men det ble mer.

De to ble kjærester etter noen uker. Få måneder senere var de gift.

Siden Per drev gården, antok Veronica at han eide den. Men det viste seg at faren fortsatt var eier. Per mente den gamle hadde lovet at han skulle få gården mer eller mindre gratis. Nå ville faren ha penger, slik at også søsteren Anne skulle få arv.

Men det var Per som hadde blitt boende da søsteren flyttet. I årevis kjørte han traktor og melket kyr morgen og kveld. Selv en dag han skulle ha eksamen i juss, måtte han opp grytidlig for å rekke fjøsstellet. Han var langt oppe i 30-årene før de gamle flyttet ut av hovedhuset og til det nye huset ved skogholtet. Per levde tett på en far med sterke meninger om hvordan Per drev gården.

Var det riktig at han skulle betale for å få fortsette med dette?

Det finnes en avtale som tyder på at de to fant en løsning. Der står det at sønnen skal overta gården for 1,5 millioner kroner. Nederst på arket står signaturene til Per og Kristian Orderud skrevet med penn.

Problemet var at faren mente han aldri hadde skrevet under.

Far og sønn kontaktet hver sin advokat. Det var nå de sluttet å snakke sammen. Saken endte i retten, og under tvil konkluderte dommeren med at kontrakten var ekte.

Men den gamle var sikker på at noe ikke stemte. Han ville ha en ny runde i retten, og mente han hadde skaffet bedre bevis. Det nærmet seg ankesak.

Om faren vant, risikerte Per å bli kjent som juristen som forfalsket en kontrakt og lurte sin gamle far slik at søsteren skulle få mindre. Kanskje måtte sønnen betale mer for å fortsette gårdslivet. Og han risikerte å bli straffet for å ha forfalsket et dokument.

Drapene pinsa 1999 satte en stopper for denne rettssaken.

Politiet var klar over familiekrangelen da de begynte å etterforske trippeldrapet. De hadde nemlig avhørt Orderud-familien i en annen alvorlig sak sommeren i forveien.

Noen hadde angrepet Anne og ektemannen to ganger. Politiet ante fortsatt ikke hvem som sto bak.

Det smalt i skogen. Flere hagleskudd som fikk naboene til å ringe politiet.

Det ble full utrykning til en rød hytte i Østmarka utenfor Oslo.

Der møtte de en 26 år gammel kvinne som innrømmet at hun og en kamerat hadde overnattet der. Selv om de ikke hadde nøkkelen. Det var kameraten som hadde skutt med hagla, forklarte hun.

Kristin hadde alltid vært den viltre. Hun som sluttet på skolen, stilte opp som nakenmodell, hang med feil folk og som ruset seg. Hun hadde ikke omsorgen for sønnen, og med unntak av litt nattjobbing som avisbud hadde hun ingen fast jobb.

Det var gått ti dager siden drapene på gården. Egentlig hadde ikke skytingen i skogen og trippeldrapet noe med hverandre å gjøre. Men Kristin var halvsøsteren til Veronica Orderud. Og dermed ble politiet ekstra interessert i å undersøke stedet hun bodde.

Det var mye jobb å få oversikt over leiligheten til Lars. 41-åringen var en samler. Hyller, bokser, boder, skap og skuffer var fylt til randen av ting.

Første gang de gjennomgikk leiligheten, fant politiet et pistolmagasin i en hylle på veggen. Men så fant de ut at det var flere gjemmesteder de hadde oversett. De måtte tilbake og lete mer.

I et hulrom i veggen fant de en pistol. I et hull under stuegulvet fant de ammunisjon.

En våpenekspert hos Kripos fikk jobben med å analysere det de hadde funnet.

To tomhylser kan se prikk like ut. Men Leif Øren hadde lært at de likevel kan avsløre et våpens DNA.

På jobben i Kripos hadde han studert våpen i årevis, og gransket ripene patronene fikk på sin ferd gjennom våpenet. Ved å studere det i mikroskop, kunne han si noe om hvilket våpen som var brukt. Og kanskje også hvilket magasin det hadde sittet i.

Da han fikk våpenet, ammunisjonen og pistolmagasinet fra Grønnerøds leilighet, satte han seg ved mikroskopet.

Fra før hadde han analysert tomhylsene og prosjektilene politiet fant i huset der trippeldrapet skjedde.

Etter noen dager sammenfattet han det han hadde funnet i en kort, men oppsiktsvekkende rapport:

Åtte av tomhylsene fra åstedet hadde «etter all sannsynlighet» vært ladet i pistolmagasinet som ble funnet i leiligheten til Grønnerød. De to siste tomhylsene kunne også ha vært ladet i det samme magasinet.

Han kunne utelukke at pistolen som lå i veggen til Grønnerød var drapsvåpenet. Men magasinet ga Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød et forklaringsproblem.

De ble pågrepet og siktet.

På få dager skulle de fortelle politiet svært mye om det som skjedde før trippeldrapet. En omfattende historie, men uten den viktige slutten.

Både Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo lot seg avhøre. Og de svarte på politiets spørsmål. Men da temaet ble våpen, nektet de eller skyldte på noen andre. Eller de løy.

De første avhørene ble holdt på politihuset i Oslo en fredag.

Først snakket den ene, så den andre. Som å spille en ping-pong-kamp i mørket. En kamp der den som slo først kunne vinne troverdighet og få definere litt av sannheten. Men også en kamp der de risikerte å spille seg selv inn i problemer.

Dette ble kampen om å fortelle historien om planleggingen av et trippeldrap uten selv å få en for sentral rolle.

På veien innrømmet de å ha skaffet drapsvåpen.

Les mer

Intense avhør

Lars sa først at pistolmagasinet i leiligheten ble funnet ved en skytebane i skogen. Senere at det hørte til pistolen politiet fant i veggen på soverommet.

Men han ville ikke si hvem han hadde kjøpt våpenet av.

I et annet rom satt Kristin. Hun sa hun ikke ante at Lars hadde gjemt en pistol i veggen. Dette fikk Lars til å reagere. Han var nemlig overbevist om at Kristin visste nøyaktig hva som lå i det hulrommet.

– Kristin lyver kronisk. Dere bør ta løgndetektortest på henne, sa han om dama som flyttet ut av leiligheten hans bare noen uker tidligere.

Kristin nektet et øyeblikk å la seg avhøre. En politimann som skulle hente henne i fengselscella noterte at hun sa: «Hvorfor skal dere holde på meg, spør heller Lars (Grønnerød), Veronica og Per».

Senere samme dag stilte hun opp i avhør. Da fortalte Kristin om et annet våpen Lars hadde hatt. En revolver han kalte «Lillegutt».

Lars nektet for å ha eid noen revolver. «Lillegutt» var harddisken på PC-en, mente han.

Dagen etter sa han at det var Kristin som skaffet pistolen politiet fant i veggen. At hun kjøpte to stykker i Molde rett før jul, og at hun ga dem til halvsøsteren Veronica og mannen Per under et selskap lille julaften.

Han innrømmet også at «Lillegutt» likevel ikke var kallenavnet på harddisken. Det var en revolver slik Kristin hadde fortalt.

Lars sa han hadde solgt revolveren til Per Orderud. Som betaling fikk han 4000 kroner og en av pistolene Per hadde fått av Kristin.

Det var sånn pistolen hadde havnet inni veggen hans, og slik magasinet havnet i en hylle på veggen.

Kristin nektet først for å ha kjøpt pistoler i Molde. Dagen etter sa hun det motsatte, men at det var Veronica og Per som ba henne skaffe dem. Attentatforsøkene mot Pers søster hadde satt en støkk i dem, og de ville ha våpen til å forsvare seg, sa hun.

Etter hvert ble et familieselskap hjemme hos Veronica og Per dagen før julaften sentralt i historien.

Storfamilien var samlet for å feire sammen med Kristins sønn. Det var julemiddag og kaker, gaver og nisse på låven. Alt dette gikk som normalt.

Det var det som skjedde før og etter juleselskapet som gjør at det huskes.

Lars fortalte at Kristin hadde med pistoler, og før gjestene kom gikk et av våpnene av ved et uhell. Vådeskuddet traff et bilde på stueveggen.

Våpnene ble ryddet bort noen timer, men ble ifølge Kristin hentet frem da resten av gjestene hadde dratt.

Julehyggen var definitivt over.

Kristin sa at Lars viste hvordan våpnene fungerte for Per og Veronica. De brukte plasthansker for å unngå fingeravtrykk. Så snakket de tre om å drepe Pers foreldre og søster. De diskuterte hvordan de kunne ta sokker utenpå skoene for å unngå å legge igjen spor. Og at de tegnet skisser av huset til Pers foreldre.

Kristin påsto at hun ikke deltok i drapsplanleggingen. At hun holdt på med andre ting. Som å pynte juletreet.

Lars innrømmet at hans gamle revolver «Lillegutt» var gitt til Per. Han trodde den var ment til selvforsvar. Men han nektet for alt som handlet om å planlegge drap.

Kristin og Lars var uenige om noen detaljer, men det var flere klare fellestrekk i historiene deres.

Begge mente Per og Veronica Orderud hadde bedt dem skaffe våpen. Men historiene stoppet uten svaret på hvem som brukte våpnene til å drepe.

For politiet var det likevel nok til å pågripe og sikte Per og Veronica. De ble varetektsfengslet.

– Oppspinn fra ende til annen, sa Per Orderud om det de andre hadde fortalt.

Han nektet først for å ha sett noen våpen, hørt om et vådeskudd eller for å ha diskutert hvordan man kunne drepe. Det samme gjorde Veronica.

Nå måtte politiet finne ut hvem sin versjon de kunne tro på: Historien til to kriminelle personer som allerede hadde løyet om sin involvering i saken? Eller versjonen til bonden med juss-utdannelse og veterinærstudenten han var gift med?

Det brygget opp til en uforsonlig kamp om troverdighet.

Veronica og Kristin ble født av samme mor med 14 måneder og en dags mellomrom. Hun halvt spanske og hun blonde. Den rolige og den viltre. Lesehesten og festløven som sluttet på skolen.

Ikke fiender. Men aldri så nære som to søstre kan være.

Nå hadde Kristin gjort storesøsteren til en hovedperson i historien om hvordan tre drap ble planlagt. I retur fikk hun en knallhard beskyldning.

– Jeg tror Kristin har noe med drapene å gjøre, sa Veronica Orderud.

Det var Veronicas tur til å bli spurt om alt. Det var ille nok at søsteren anklaget henne for å ha planlagt drap. Men Veronica kjempet også mot logikken i et åpenbart spørsmål: Hvorfor skulle Kristin jobbe for å drepe hennes svigerfamilie hvis hun selv ikke deltok?

– Jeg tror Kristin har hatt et annet forhold til meg enn det jeg har trodd hun har hatt. Det kan være en form for hevnmotiv. Det kan være mange ting fra barndommen som er kokt sammen. Kanskje er det misunnelse. Mange psykologiske faktorer spiller inn, sa hun.

Senere sa hun at Kristin også kunne ha motiv ved at hun var redd for et jugoslavisk miljø. Eller at hun hadde et økonomisk motiv. Politiet fant et utkast til testamente der det sto at siden ikke Per og Veronica hadde egne barn, skulle Kristins sønn arve gården.

Veronica sa hun visste at Kristin løy. Og at Lars løy for å støtte Kristin. Lars mente Kristin løy. Ikke bare i denne saken, men om alt mulig. Per og Veronica holdt sammen. Ellers var det alles kamp mot alle.

Politiet måtte grave dypt for å finne ut hvem som snakket mest sant.

En politimann prøvde å få plass under paraplyen sammen med Lars Grønnerød. Tore Per Bakken fra Kripos hadde ansvaret for å finne tekniske spor i drapssaken. Bloddråper, fingeravtrykk og våpen. Nå hadde Grønnerød tilbudt seg å vise ham noe. De sto sammen i møkkaværet ved en avsidesliggende bro i skogen.

Drapsvåpnene var som forduftet. Det eneste politiet hadde, var en historie fra Lars og Kristin om at de hadde gitt en pistol og en revolver til Per og Veronica. De hadde en hypotese om at Lars sin gamle revolver «Lillegutt» var brukt til å drepe. Men den var ikke mye verdt hvis de ikke kunne bevise at historien var sann.

Kanskje lå nøkkelen i noen nedgravde prosjektiler akkurat her?

Grønnerød pekte og forklarte om den gangen han var akkurat her og skjøt med «Lillegutt». Hvor han sto, hvor han siktet, og hvor kulene traff. Politifolkene målte og beregnet. Skulle de finne igjen kula, måtte det være ved elvebredden drøyt åtte meter unna.

Bakken og politikollegene begynte å grave. Centimeter for centimeter. Turgåere som passerte stusset over det de så.

De gravde opp en trerot.

Politiet hadde ikke utstyr til å undersøke den. Løsningen ble å ta den med til en flunkende ny flyplass.

På Gardermoen hadde de utstyr som var laget for å scanne bagasje, men som også kunne brukes til å undersøke rota. De kjørte den gjennom maskinen, og på skjermen dukket det opp bilde av en ørliten metallgjenstand. Et prosjektil!

Den ble analysert, og hypotesen stemte: Kula hadde de eksakt samme ripene som noen av kulene fra åstedet. «Lillegutt» var blitt et drapsvåpen.

Grønnerød forklarte at han hadde gitt våpenet til Per Orderud før drapene. Men kunne de finne ut når det var?

Grønnerød mente overleveringen skjedde på våren, og det var sent på kvelden. På vei mellom Oslo og Sørumsand fikk han problemer med bilen. Derfor ringte han en kompis for å få hjelp.

På mobiltelefonen hans fant politiet spor av en samtale med denne kompisen en sen kveld i starten av april. De fant også ut at Lars hadde hatt telefonkontakt med Per Orderud den kvelden. I leiligheten til Lars hadde de funnet kvitteringen fra en bompassering i en pose. Der fant de også ammunisjon. Alt dette kunne stemme med en tur til Orderud.

Det beviste kanskje ikke at Lars og Per byttet våpen, men mye pekte mot at de kunne ha truffet hverandre denne kvelden. Det ble ekstra interessant da politiet spurte Per om han kjente Lars godt.

– Jeg vet ingen ting om ham, var svaret.

Det virket rart. Telefonloggene viste at de hadde hatt kontakt 24 ganger i løpet av bare en måned denne våren. Etter hvert innrømmet Per at han hadde vært på middagsbesøk hos Lars. Han hadde også fått hjelp til å oppgradere PC-en sin flere ganger.

Hvorfor var ikke Per mer åpen om kontakten med Lars første gang han ble spurt?

Politiet undersøkte også mer for å se om Kristins historie kunne stemme. De fant flybilletter som viste at hun hadde vært i Molde. Det stemte med forklaringen om våpenkjøp. I samme by var det stjålet seks våpen fra en pistolklubb. Politiet mente de stjålne våpnene var av samme type som pistolen som var brukt til å drepe.

De gravde opp og undersøkte mer enn 1300 tomhylser fra pistolklubbens skytebane for å finne ut mer.

Analysene viste at seks tomhylser fra skytebanen i Molde matchet tomhylsene på åstedet. Pistolen som ble brukt til å drepe hadde altså tidligere blitt brukt på skytebanen. De kunne ikke si at det var drapsvåpenet Kristin hadde med seg fra Molde. Men sammen med det andre vitner forklarte, mente politiet mye tydet på at hun snakket sant.

Samtidig sa Per og Veronica at de aldri hadde sett noen våpen på gården. Så fant politiet spor som tydet på at det umulig kunne stemme.

Vådeskuddet Lars og Kristin fortalte hadde gått av på lille julaften hadde laget et hakk i stuebordet før kula spratt opp i bildet på veggen.

Da snudde Veronica. Hun innrømmet at Kristin hadde hatt med seg pistoler lille julaften. Og at det hadde gått av et skudd. Kristin hadde rettet pistolen mot henne før det smalt, sa Veronica. Men hun nektet for at hun og Per hadde fått våpnene etterpå.

Politiet mente Per løy om kontrakten der det sto at han og faren var enige om kjøp av gården. En skriftgransker fra Kripos mente signaturen til Kristian Orderud trolig var forfalsket.

Til slutt innrømmet Per i politiavhør at underskriften ikke var ekte. Men han ville ikke si hvem som forfalsket den. Først i lagmannsretten to og et halvt år senere innrømmet Per at det var han som hadde gjort det.

Veronica fikk nye problemer da politiet fant noen gamle papirer hjemme hos henne.

Les mer

Veronicas dagbok

Hun skrev mye dagbok, og brant opp sidene etter hvert. Men under en ransaking fant politiet noen ark som ikke var brent.

Der skrev hun om ektemannen:

«Får bare håpe Per klarer å holde kampviljen glødende. Han har det med å mykne.»

Og hun skrev om svigerforeldrene.

Hun forklarte at skrivingen var som terapi da noe var vanskelig. At frustrasjonen gikk over.

Men politiet mente det var mer som tydet på et dårlig forhold til svigerforeldrene. En kollega fra studiet hadde fortalt politiet at Veronica sa hun kunne puttet gift i kaffen til svigerfaren dersom hun hadde hatt det.

– Svart humor, sa Veronica da politiet ba henne forklare.

Sakte, men sikkert mente politiet at de kunne bevise at Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo snakket sant om viktige detaljer. Samtidig mente de at en del av det ekteparet Orderud fortalte ikke kunne stemme.

Det var imidlertid ett grunnleggende spørsmål politiet ikke kom utenom: Kunne virkelig oppegående folk drepe for en gård de uansett skulle arve?

– Det er jo helt meningsløst at jeg skulle myrde mine foreldre når tvisten om gården omsider var på gli, sa Per Orderud.

Bonden hadde sine runder i politiavhør. Politiet spurte om våpnene han mente han aldri hadde sett. Om forholdet han hadde til storesøsteren og foreldrene. Og hva han gjorde time for time i dagene før drapene. Han var på hundeutstilling flere timer unna da de drepte ble funnet. Men hva med natta i forveien da drapene skjedde?

Per sa han sov hjemme i sin egen seng.

Et dårligere alibi, altså.

Da fortalte han om en telefonsamtale han hadde hatt bare noen timer før familien hans ble drept.

Det var fredag ettermiddag, og han jobbet utendørs da Rolf Nybakk ringte. Advokaten hadde gode nyheter. Han og foreldrenes advokat hadde et forslag til hvordan krangelen om gården kunne løses. Nybakk forklarte Per om detaljene i avtalen, og ba bonden bruke pinsa til å vurdere den.

Per sa han likte forslaget. Det liknet på det han tidligere hadde ønsket seg. Nå lå alt til rette for å unngå en ny rettssak.

Hvis politiet mente motivet for drapene var krangelen om gården, hvorfor skulle han begå drapene nå?

Nybakk bekreftet det Per sa. Men foreldrenes advokat sa noe annet. Ole Edward Hagen mente Per og Veronica ikke hadde grunn til å juble over at krangelen var løst.

– Ikke ut fra de opplysningene Nybakk har fått av meg, sa Hagen.

Nok en motsetning. Nok en gang to forklaringer som spriket. Fortsatt ingen åpenbar drapsperson.

Et tips politiet fikk var derimot så uventet og virket så troverdig at det nesten måtte være nøkkelen til å løse hele saken.

Det var gått snart tre år siden trippeldrapet. Nå var Lars Grønnerød plassert i vitneboksen. Mørke og pene klær, men ikke stivpyntet. Tilbakelent i stolen og på defensiven. Svarene kom på det samme, pene vestkantmålet som advokaten snakket.

Året før var Grønnerød den som ble trodd. Dommerne i herredsretten trodde han hadde gitt våpen til Per Orderud, men de trodde også at han ikke visste at revolveren skulle bli brukt til drap. De kalte det uaktsom medvirkning.

Han fikk «bare» to og et halvt års fengsel. Alle de andre fikk 21 år.

Nå i lagmannsretten gikk det tyngre. Statsadvokatene hadde justert strategien, og de presset Grønnerød. Det var som om de forventet at han skulle si enda mer.

Grønnerød gikk et øyeblikk ut av rollen med å svare på det han ble spurt om. Han virket oppgitt.

– Alle håper at jeg vil fortelle det jeg ikke vet, for å bidra til å oppklare det vi alle lurer på. Jeg tror de som vet det, de sitter der.

Grønnerød kastet blikket bort på de andre tiltalte. Han avbrøt advokaten som prøvde å smette inn et nytt spørsmål.

– Veronica vet. Per vet. De har fått det våpenet som er brukt til å drepe. Om de ikke har brukt det selv, så vet de hvem de har gitt det til, sa han.

Nå ble ikke Grønnerød trodd på samme måte som sist.

Lagmannsretten dømte ham til fengsel i 18 år. Kristin Kirkemo fikk 16 års fengsel – fem år mindre enn i den første rettsrunden.

Per og Veronica Orderud ble absolutt ikke trodd. Retten gikk ut fra at ekteparet hadde planlagt drapene, men at de fikk andre til å gjennomføre dem.

De ble dømt til 21 års fengsel og ført bort fra kaoset.

Sørum, 25. juni 2018: Låven på Orderud gård er ryddet og feiet. Det er satt opp storskjerm, lydanlegg og ekstra belysning. Det serveres baguetter, kaffe og kaker. Stolene er satt på rekker. Som til en forestilling.

Per og Veronica Orderud er ute av fengsel. Foran journalistene sitter ikke lenger en mann i 40-årene og hans kone i 20-årene. Det har gått 19 år siden de ble pågrepet, og han nærmer seg pensjonsalder. Ikke er de et par lenger heller.

De har invitert pressen for å legge frem det de mener er nye bevis på at de er uskyldige. Per legger ikke skjul på at det som skjer er avgjørende.

– Jeg tror man får bare én sjanse, og det er nå, sier han.

En ting er at ekteparet mente dommen var feil. Men også andre som fulgte saken innså at den langt fra svarte på alle spørsmålene.

Ingen hadde funnet ut hvem som avfyrte de dødelige skuddene. Det var heller ingen som ble dømt for å ha angrepet Anne Orderud Paust og ektemannen sommeren 1998.

Ingen fant den mystiske mannen som varslet om drapene før de skjedde. Trolig var det ingen av de fire som er dømt for drapene. I så fall finnes det en femtemann som visste om drapene før de skjedde. Kanskje han også skulle vært dømt.

Det var ingen som fant drapsvåpnene. Dermed ble de fire dømt selv om de følte det var ubesvarte spørsmål om hvor våpnene kom fra og hvor de havnet.

Ekteparet mente dessuten at politiet burde analysert noen barnåler funnet på Kristin Kirkemos eiendeler.

De engasjerte en privatetterforsker. I årene etter dommen har det med ujevne mellomrom kommet frem nye spor. I en kommode fra huset der drapene skjedde, dukket det opp en pistol. De som fant den mente politiet kunne ha oversett den i ransakingen. Det har dukket opp brev både under og etter rettssakene der noen hevder å vite noe om drapene. Og mens saken pågikk dukket det også opp et merkelig bilde som kanskje kunne fortalt noe om hvor den oransje sokken kom fra.

Vitner har ment at Anne Orderud Paust og ektemannen kan ha jobbet for etterretningstjenesten. Kan det likevel ha vært politiske motiv bak drapene? I en NRK-dokumentar i 2009 ble det offentliggjort navn på en mulig drapsmann. Han var ikke blant de fire som ble dømt.

Politiet har ment at dette har vært og er blindspor. Ekteparet Orderud og deres støttespillere har spurt om noe av dette kan være nøkkelen til å løse drapsgåten.

Etter at Riksadvokaten i 2004 bestemte at saken ikke skulle etterforskes videre, har tusenvis av sider med dokumenter ligget i en kjeller. Ullsokken hele Norge snakket om. Våpenet politiet fant hos Lars Grønnerød. Bildene Kripos tok. I et annet arkiv har hundrevis av timer med videoopptak fra lagmannsretten ligget.

Ikke noe av det som har kommet frem i løpet av disse årene har fått politiet til å hente frem igjen den gamle saken. I alle fall ikke med full tyngde.

I låven på Orderud gård tar privatetterforsker Tore Sandberg (74) plass mellom Per og Veronica.

– Da slo klokka 13, og jeg vil ønske dere velkommen, sier han.

De siste årene har han sendt dykkere i havet på Nordmøre på jakt etter våpen. Han har gjenskapt knusingen av verandadøra for å finne ut hvordan drapsmannen eller -kvinnen kom seg inn i huset før drapene. Han har sendt tomhylsene, prosjektilene og et pistolmagasin til en våpenekspert i USA for å utfordre konklusjonene til Kripos.

Og han har fått tilgang til etterforskningsdokumentene i politiets kjeller. Undersøkelsene har resultert i flere hundre sider med nye dokumenter. De er levert til kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

– Hvis dette ikke blir tatt til følge, vil det være svært skuffende. Og for meg vil det være helt uforståelig, sier Sandberg.

En gruppe journalister har i over et år også hatt tilgang til tusenvis av sider med dokumenter fra etterforskningsmaterialet. Og hundrevis av timer med video. For første gang har de studert hva alle vitnene sa. Ord for ord, setning for setning. Hvordan politiet argumenterte. Hvilke spørsmål de fikk, og hvilke spørsmål de ikke fikk.

Er det vitner politiet burde lyttet mer til? Er det sammenhenger de har oversett? Er det spor etterforskerne feiltolket?

– Vi ser ikke bort fra at det kan komme nye opplysninger nå, sier statsadvokat Jørn Sigurd Maurud.

Han har hele tiden ment at dommen er riktig. Han har likevel fått mange spørsmål om saken gjennom årene. Han regner med å få enda flere. Om hvem som avfyrte skuddene, og om flere burde vært dømt.

– Det ville vært veldig fint om man kom i mål med akkurat disse spørsmålene. Det er noe med å bli ferdig med en sak.

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG. Det baserer seg på en del av det samme materialet som TV-dokumentaren «Gåten Orderud», produsert av Monster for NRK. Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød har ikke ønsket å la seg intervjue.