I et brev til faren skriver Stig Millehaugen (53) at han tror de egentlig er ganske like. I alle fall innerst inne.

«Jeg forventer ikke at du skal forstå valgene jeg tok. Men en som taper alt, taper også seg selv.»

Utdraget er hentet fra boka «Gjerningsmann», skrevet av Millehaugen selv.

Boka er en fortelling om et liv sterkt preget av kriminalitet og flere lange dommer.

53-åringen har sittet i fengsel hele sitt voksne liv.

I fjor sommer stakk han av mens han var på permisjon fra Trondheim fengsel.

Millehaugen ble internasjonalt etterlyst. Politi fra hele landet lette etter han som ble kalt «Norges farligste mann».

Flere mente han ville forsøke å rømme utenlands. Ekspertene mente han var bevæpnet og farlig.

Sannheten var at Millehaugen hadde dratt til skogs.

Han sier at minner om fisketurer under åpen himmel og ro i det fri, lokket ham tilbake til Østmarka, hvor han hadde tilbrakt mye tid som ung gutt.

Men at han skulle komme tilbake fra turen til Østmarka med livet i behold, var aldri gitt.

Den han var farligst for nå, var seg selv.

Han hadde nemlig vært inne på tanken om å ta sitt eget liv. Han er tilbakeholden med detaljer om de mørke tankene når NRK møter ham en kjølig dag i april.

I boka skriver Millehaugen at tiden i Trondheim fengsel hadde gått på helsa løs.

Han mener soningsforholdene var uholdbare og at flere av de innsatte heller burde vært innlagt på psykiatrisk avdeling.

«Det er blant annet denne alltid tilstedeværende «galskapen» i anstalten som førte til en total utmattelse og til sist et sammenbrudd hos meg våren 2022», skriver han.

Til slutt klarte han ikke tanken på mer tid i forvaringsavdelingen, som lå titalls mil fra familie og venner på Østlandet.

Så da han fikk innvilget seks timer permisjon, benyttet han sjansen.

Da Millehaugen tok valget om å sette seg på flyet fra Værnes til Gardermoen, var det med ett mål for øye:

Tid alene og total stillhet. Nye krefter og et håp om helsehjelpen han selv følte han trengte.

Etter 33 år i fengsel var han utslitt, både psykisk og fysisk.

Dobbeltdrapsmann

Når NRK møter Stig Millehaugen i fengselet på Ullersmo på Romerike, treffer vi en ganske annen mann enn han som ble internasjonalt etterlyst i fjor sommer.

Det harde blikket og det kortbarberte hodet Norge ble kjent med i juni er borte.

Han har fått god helsehjelp og den psykiske helsen er langt bedre, sier han selv.

Igjen sitter en 53-åring som har skrevet seg gjennom eget liv og snart kan kalle seg forfatter. Det er som terapi, sier han.

– Det var derfor jeg begynte å skrive. Jeg hadde ingen plan om å lage en bok, det bare skjedde.

Men når en skriver om et liv som i stor grad har handlet om tung kriminalitet og fast adresse i fengsel, gjør det også vondt.

– Jeg er stolt av at jeg har klart å skrive en bok, men jeg er ikke stolt av innholdet, sier han.

– Jo mer jeg skriver, jo mer går det opp for meg hva jeg har gjort. Jeg har hatt noen tunge dager.

Stig Millehaugen soner en 21 år lang forvaringsdom for drapet på Young Guns-lederen Mohammed «Jeddi» Javed.

Millehaugen har nektet for drapet gjennom to runder i retten.

Da han begynte å skrive boka for 10 år siden gjorde han det samme.

– Det vanskeligste har vært å erkjenne, sier han.

Men i boka innrømmer han til slutt drapet. Det samme gjør han overfor NRK:

– Jeg fikk et tilbud om å begå et overlagt drap på en gjengleder i Oslo. Det er ikke noe jeg vanligvis ville ha sagt ja til, men omstendighetene rundt ...

Millehaugen drar på ordene og tenker seg litt om.

– Dette høres litt rått ut, men jeg så nesten på det som samfunnstjenlig at det ble gjort. Og ja, jeg gjorde det.

– Angrer du?

– I dag gjør jeg det. Å si at jeg gjorde det den gangen er helt meningsløst. Men nå gjør jeg det.

Retten omtalte drapet som en ren henrettelse.

Stig Millehaugen var 39 år da han skjøt og drepte Javed. Da hadde han allerede vært yrkeskriminell i 21 år.

Som ung var han medlem av den beryktede Tveita-gjengen i Oslo. I 1986 ble han pågrepet av politiet for første gang. Da var han 17 år gammel.

Siden skulle det bli langt verre ting på rullebladet.

21 år gammel, i desember 1990, ranet Millehaugen Klemetsrud postkontor i Oslo. To måneder senere ranet han Sparebanken Nors filial på Oppsal.

Under ranet sklir tørkleet han har foran ansiktet ned.

Med våpen i den ene hånden og en pose penger i den andre, blir 21-åringen foreviget av overvåkingskameraene i banken.

I februar 1992 blir han dømt til seks års fengsel for ranene. Før han har rukket å sone ferdig det første året i fengsel, rømmer han.

Han begår nye, grove ran.

Svartskog, Nesbru og Ullevål hageby postkontor. Ranene blir begått med avsagd hagle, pistol og revolver. Under ranet på Nesbru blir det også tatt gisler.

I desember 1992, når Millehaugen er tilbake i fengsel, tar han livet av et annet menneske for første gang.

Han var fast bestemt på å rømme fra fengsel på nytt og fikk smuglet inn en pistol. Under rømningen skjøt og drepte han fengselsbetjent Jon Arild Martinsen.

Deretter tvang Millehaugen en annen betjent å kjøre ham til Oslo.

– Det er min største feil noensinne, sier han til NRK, 31 år senere.

– Det er nok også det som gjorde at jeg ble «Norges farligste mann».

Millehaugen har ikke vært en fri mann på over 30 år.

Alle ranene han har begått, har derfor skjedd mens han har vært på perm eller på flukt.

Det uoppklarte millenniumsranet

28. desember 1999 ranes DNBs tellesentral på Løren i Oslo.

Tre personer i kjeledresser og hjelmer kjører rett gjennom to stålporter og knuser seg vei inn der pengene er.

To vektere blir truet med maskinpistol. Det blir også løsnet flere skudd.

Ranerne får med seg rundt 30 millioner kroner i kontanter fra en av Securitas sine pengetransporter, til tross for at det hele kun varte noen få minutter.

Ranet ble aldri oppklart. Utbyttet ble aldri funnet.

Nå er ranet foreldet og ingen kan bli dømt.

I boka skriver Millehaugen at han var én av de tre ranerne i kjeledress og hjelm.

Året ranet ble begått, i 1999, satt Millehaugen på Ullersmo. Der sonet han en dom på 17 år for drapet på fengselsbetjent Martinsen.

Inne i fengselet begynte de å planlegge. Og i jula hadde han permisjon.

Millehaugen sier ranet var komplisert. At de måtte ha innsideinfo for å gjennomføre det.

På spørsmål om han er ferdig med livet som kriminell, svarer Millehaugen bestemt ja.

– Jeg har et ønske om å ... Arven etter meg bør ikke være historien om raneren og drapsmannen Stig Millehaugen. Jeg er jo mye mer enn det.

Bare det beste var godt nok

Stig Millehaugen sier han føler at han har kastet bort livet sitt.

Siden han ble pågrepet første gang som tenåring, har han enten vært i fengsel eller på rømmen.

– Jeg har aldri planlagt for å bli den mannen jeg er i dag, men det ble nå sånn.

Han sier han var en rabagast som ung, men beskriver samtidig en fin barndom i Oslo.

– Gode foreldre, flotte søsken, ting fungerte som de skulle. Det er ingen sosiale forhold som er årsaken bak at jeg gjorde det jeg gjorde, sier han.

I boka skriver Millehaugen at et liv som kriminell også går utover familie og venner.

«Det er også min store sorg, at jeg kunne gjøre dette mot min egen familie.»

– På et eller annet tidspunkt så syntes jeg det var greit å være kriminell.

– Hvorfor fortsatte du å være kriminell?

– Det er litt sammensatt. Først var jeg opprørsk ungdom. Vi stjal biler og gjorde innbrudd, den type ting. Det ble litt rus i slutten av tenårene og så endte det med det tåpelige bankranet på Oppsal i 1991.

«Ran var den gang et yrke for meg. Jeg hadde profesjonell yrkesstolthet, og var ærgjerrig», skriver han i boka.

Bare det beste resultatet var godt nok.

På spørsmål om Millehaugen noensinne tenkte på ofrene, er svaret nei.

– Det var ikke et tema engang. Du går rett på.

Totalt er Millehaugen dømt til 165 dager og 28 år i fengsel, i tillegg til den 21 år lange forvaringsdommen.

Politispaner: Han var ikke farlig for vanlige folk

På tiden da yrkesstolthet og opprørskhet førte Millehaugen og dypere inn i den kriminelle verden, var Johnny Brenna politispaner i Oslo.

Boka til Millehaugen beskriver han som ærlig, og «forholdsvis godt skrevet».

– I hvilken grad var «Norges farligste mann» et fortjent kallenavn?

– Det har vært et fortjent kallenavn innad i miljøet, men det er kun der han har vært farlig. For vanlige folk har han ikke vært farlig i det hele tatt, sier Brenna til NRK.

Brenna beskriver miljøet Millehaugen var en del av på 1990- og 2000-tallet som brutalt.

– Jeg tror ikke de tenkte overhode på hvilke påkjenninger de satt de ansatte i en bank eller pengetransportbil for. Helt i dag ser vi at de sliter med ran for 20 år tilbake. Det tror jeg både Stig og andre ikke har tenkt overhodet på.

Begge lovbruddene Millehaugen nå innrømmer, sier Brenna at de hadde informasjon om at han var tilknyttet.

Men noe av det var informasjon som ikke kunne brukes i en åpen rettssak.

– Jeg tenker at politiet bør se på det her med nye øyne, i alle fall. Om det kan være muligheter for at det kan være noe som stemmer her. Det vil uansett bli påstand mot påstand, men det er verdt å se på.

Samtidig tror ikke Brenna at Millehaugen legger absolutt alle kort på bordet i den nye boka.

– Jeg tror ingen kriminelle tilstår alle lovbrudd, og jeg tror heller ikke Stig har gjort det.

En personlig reise på liv og død

«Fra dagboka mi 28. mai 2022: Det er nå mange år siden jeg sov gjennom en hel natt. Alt jeg ønsker meg nå er dyp søvn.»

Sånn begynner Stig Millehaugen det siste kapitlet i boka, «Trondheim fengsel.»

Han skriver at han ikke har noen klar sykdomsdiagnose, men at han trolig feiler mye.

«Syk eller ikke, smertene og angsten for å dø, svekket og ensom i en fengselscelle, er helt reell for meg, og tar sakte, men sikkert over livet mitt.»

Østmarka hadde endret seg siden Millehaugen var der sist. Det var folksomt og han flyttet mye på seg for å unngå å bli oppdaget.

Det går noen dager, men så er det slutt.

Etter en uke i Østmarka med dårlig vær og dårligere utstyr, blir Millehaugen pågrepet. Han beskrives av forsvarer Morten Furuholmen som forkommen.

Den da 52 år gamle mannen var aldri motivert for å leve et liv på rømmen, skriver han.

«Dette hadde vært en personlig reise, og den handlet om liv og død. Jeg hadde en god stund vurdert selvmord, og om nettene i skogen funderte jeg mye på hvilken metode jeg ville benytte».

Millehaugen var på vei for å kjøpe et telt da han møtte en sivil politibil langs Østmarkveien.

«En flott politikvinne kom ut av bilen og sa «Hei, Stig». Jeg svarte ikke, bare satte meg på knærne», skriver Millehaugen i boka.

Politikvinnen satte på ham håndjern. Hun skal ha strøket ham over ryggen og spurt ham om hvordan han hadde det.

«Jeg svarte «Dere forstår ikke, jeg er syk». Jeg tror hun forstod alt.»

En måned etter pågripelsen sendte Stig Millehaugen en begjæring om prøveløslatelse. Den vil behandles i Oslo tingrett i slutten av august.

På spørsmål om hvordan et liv utenfor murene blir for Stig Millehaugen, svarer 53-åringen kontant:

– Det vet jeg ikke.