NRK Meny
Normal

Mistet nyfødt, klarer ikke lenger å begrave barn

Før holdt presten Kjersti Brakestad Boge (38) begravelser flere ganger i uka. Så mistet hun sønnen sin, bare to dager etter fødselen.

Kjersti Brakestad Boge

Kapellan Kjersti Brakestad Boge hjelper mennesker i sorg. Men da hun mistet sønnen sin, måtte hun selv ha hjelp. – Sorgen var som å bli kastet ut i kaldt vann. Jeg ble dratt ned, men kom meg opp og følte at livet var normalt igjen – for så å bli dratt ned igjen. Men nå går det lenger tid mellom hver gang jeg blir dratt ned, sier hun.

Foto: Liv Berit Gilberg

– Jeg orker ikke de tøffeste begravelsene, med barn og ungdom. Det blir for nært for meg, sier Brakestad Boge til NRK.

Hun er prest og har mange ganger stått foran en forsamling med triste mennesker, ved kanten av et mørkt hull i bakken.

Før var det jobben hennes å holde begravelser 2-3 ganger hver eneste uke. Men så ble den unge presten selv rammet av en ufattelig sorg.

Sønnen døde av hjertefeil

I 2003 ble Kjersti tobarnsmor etter en vellykket fødsel. Men bare to dager senere ble det klart at det var noe alvorlig galt med gutten. Legene oppdaget en hjertefeil og kjempet for livet til Isak, den nyfødte babyen.

– Det kom som et sjokk, forteller Brakestad Boge i dag.

Bildene fra sykehuset kommer ofte igjen, ett for ett. Legene som forsøkte å redde den knøttlille kroppen. En mannsstemme som snakket alvorlig og profesjonelt. Nære familiemedlemmer som gråt åpenlyst.

– Legene holdt på i seks timer, og vi var der hele tiden. Men de klarte ikke å redde ham, sier 38-åringen.

– Jeg fikk diagnosen angst

Det tragiske dødsfallet snudde opp ned på livet til presten, som følte seg overkjørt av virkeligheten.

– Jeg var så lykkelig da jeg fikk Isak, og syntes det var utrolig tøft å ta farvel. Å gravlegge et barn er helt feil og umenneskelig.

– Jeg følte meg forlatt av Gud. Hvorfor hørte han ikke bønnen for sønnen min? Vi ba jo for ham.

Brakestad Boge, som den gang var sogneprest i Høyanger kirke, fikk etterhvert diagnosen angst.

– Jeg hadde ikke kontroll over kroppen og kunne ligge og skjelve hele dagen, forteller hun åpenhjertig.

– Jeg fikk for mange begravelser

Presten fikk beroliggende medisiner og hjelp av fagpersoner. Og da hun etter åtte måneder kom tilbake i jobb, ble hun i starten skånet for begravelser.

– Jeg ville jo gjøre en god jobb, og til slutt hadde jeg nesten alle begravelsene på Høyanger. Da opplevde jeg å bli overmannet av angst, sier hun.

Hver gang det var unge mennesker som ble stedt til hvile, følte soknepresten at sårene åpnet seg igjen. Akkurat som om noen strødde salt i dem.

– Det ble for mange begravelser, og jeg brant meg på det. Jeg klarte ikke lenger å skille mellom egne og andres følelser, noe som er veldig viktig i begravelser. Jeg kjente at begravelsene speilet litt av mitt eget liv, og ga stadig påminnelser om hva jeg selv har opplevd, forteller hun.

Har langt færre begravelser nå

Til slutt søkte 38-åringen seg vekk fra Høyanger, og i 2008 ble hun kapelan på Voss, med ansvar for konfirmanter, trosopplæring og dåpssamtaler.

Siden den gang har hun hatt langt færre begravelser enn før.

– På Høyanger kunne jeg ha to-tre begravelser i uken. Nå har jeg én eller to i måneden, og jeg slipper de tøffe begravelsene av unge mennesker. Og er det en begravelse jeg ikke orker, har jeg flere gode kollegaer som kan ta over, sier hun.

– Du orker ikke flere barnebegravelser?

– Ikke sånn som det er nå, nei, for det vil bli for mye for meg.

– En utfordring å være nær andres sorg

En del prester får i løpet av karrieren problemer med å holde begravelser, bekrefter Presteforeningen.

– Vi har ikke tall på dette. Men når prester også privat rammes av stor sorg, kan det bli vanskelig å forholde seg til andres sorg, sier generalsekretær Ole-Johs Huuse til NRK.

I perioder må andre prester i samme prosti overta plikter som blir for tunge.

– Som prest lærer man seg etter hvert å kombinere nærhet og distanse slik at man ikke tar andres sorg altfor mye innover seg. Vi må bli berørt av andres sorg når de mister sine nære, men samtidig være i stand til å utføre tjenesten for de pårørende, sier Huuse.

– Likevel kan det skje at prester må ha en pause fra begravelser, særlig hvis de har opplevd store tap i nær familie, sier han.

Skal fortelle om sorgen på tv

Kjersti Brakestad Boge vet at hun aldri vil glemme Isak. Enkelte detaljer vil nok forsvinne, og minnene om den knøttlille kroppen vil bli utydeligere. Kanskje også smerten vil avta. Men 38-åringen tror at sorgen alltid vil være der.

– Jeg står for sorgen min og holder veldig fast på at jeg skal møte ham igjen i himmelen.

Presten har i dag fire barn. Tre av barna kom til verden etter at Isak døde. I tillegg har hun en stesønn.

Brakestad Boge er en av hovedpersonene i NRK-serien Jobben er livet. Se programmet her.

TV og radio

Vi fyrer med ved. Men hva slags ved skal man fyre med - og hva bør man absolutt ikke slenge i peisen? Vi tester ved og gir tips og råd om vedovner, gamle som nye. Og så ser vi på fiffige ved-dingser.
Kunne du tenkt deg å sove i same seng som kong Olav? I sesongpremieren på Solgt tar programleiar Frode Søreide med seg to lag med meklarar frå Austlandet til Narvik. Her skal dei tippe pris på tre eigedomar. Kven tippar nærast? Ei av utfordringane er eit gamalt og ærverdig pensjonat, som mellom annan Kong Olav har gjesta ved fleire høve. Sesong 5 (1:6)
Helene sjekker inn - på asylmottak. Norsk dokumentar.
I fem døgn bor programleder Helene Sandvig sammen med asylsøkere på Dikemark Asylmottak. Det blir et tøft møte med en helt annen virkelighet.