Psykolog Atle Dyregrov hjelper folk i sorg - og vet mye om hvordan de ønsker at folk opptrer. Han sier det er viktig at man strekker seg ut og nevner det vanskelige. Det finnes likevel ting man ikke bør si.
– Brevet sier mye, sier Atle Dyregrov, som støttet foreldrene i sorgen.
Les også:
– Viktig å være der
– Det er viktig å fortsatt være der hvis det er naturlig at dere har kontakt. Folk finner gjerne grunner til ikke å snakke med mennesker i sorg, men det er viktig at de merker at vi strekker oss ut. Vi kan si mye feil, så lenge det ligger en grunnleggende god, omsorgsfull handling til grunn.
– Det er også ille for pårørende dersom tapet deres ikke blir nevnt i en første «stiv» samtale, som handler om alt annet enn det eneste de tenker på.
Psykologen understreker likevel at det finnes ting som blir feil å si til en person som har mistet noen.
– Folk sier de merkeligste ting fordi det oppstår en spenning når man plutselig står ansikt til ansikt med foreldre eller andre pårørende, sier han.
Dyregrov nevner noen fraser som kan komme til å såre en sørgende person i brosjyren «Plutselige dødsfall. Hvordan kan du hjelpe?»
Les også:
«Jeg skjønner hvordan du har det»
Blant fallgruvene er: «Jeg skjønner hvordan du har det.»
– Dette er det vanligste pårørende hører fra folk som ønsker å bry seg, og så fortsetter de kanskje med historier om noen de har mistet.
– De fleste sier i samtaler med oss at de blir veldig lei seg av å høre babling om fjerne slektninger – eller til og med kjæledyr – som noen har mistet. Da er det mye bedre å si «Jeg kan nok ikke forstå hvordan du har det».
Selv om du selv har opplevd sorg og funnet en måte å håndtere dette på, kan det også lønne seg å være tilbakeholden med å gi råd; folk reagerer forskjellig og må bearbeide sorgen på sin egen måte.
«Du har jo de andre barna»
Forsøksvis trøstende setninger som «Du har jo de andre barna» til en som har mistet en sønn eller datter er naturligvis alt annet enn greit.
– Dette er tanker som foreldre kanskje kan tillate seg å tenke selv; «Heldigvis har jeg fortsatt …».
– Man skal likevel ikke si noe sånt til de etterlatte, for det nedbetoner betydningen av den som er død - og det kan være veldig sårende.
Tomme ord som «Kondolerer» trenger vi heller ikke, mener Dyregrov, og de fleste i sorg blir også lei av det i utgangspunktet velmenende spørsmålet «Hvordan går det med deg?»
MINNETAVLE: Dette er de 77 som mistet livet da terroren rammet
Så hva skal man så si?
Selv helsepersonell er usikre på hva de skal si til mennesker som har mistet noen, ifølge krisepsykologen, og tipset er å spørre den pårørende hvordan vedkommende vil ha det eller hva han eller hun ønsker.
– Si «Jeg synes det er litt vanskelig å snakke om dette» og spør hvordan personen vil ha det og hvor mye kontakt han eller hun ønsker.
– «Vil du at vi skal snakke om …, så vil jeg veldig gjerne at vi gjør det, men du bestemmer når du vil det,» kan du si. Da vil personen i sorg føle at han eller hun blir lyttet til.
Les også:
Tilby deg å være talerør
Psykologen sier at det for enkelte kanskje kan være naturlig å tilby seg å være talerør og fortelle øvrig omgangskrets om hvordan den pårørende ønsker at man opptrer.
Dyregrov understreker at det kan være veldig mange som bryr seg til å begynne med – kanskje til og med i overkant mange. Iblant får pårørende telefoner fra folk som er mer nysgjerrige enn omsorgsfulle, kanskje særlig i forbindelse med store tragedier, som blir dekket av mediene.
– Dette oppleves naturligvis ikke noe godt, sier Dyregrov.
NETT-TV: Sorg etter medieoppmerksomhet
– Bry deg over tid
For svært mange er faktisk tiden fra tre til tolv måneder etter dødsfallet den tyngste perioden.
– Det kanskje aller beste tipset er å oppriktig bry seg over tid. Når seremoniene blir borte og hverdagen kommer, blir det minst like tøft for de pårørende etter 22. juli, som det har vært nå helt i begynnelsen.
– Og så er det viktig å huske på at vi også har folk her i landet som er i sorg over personer som har gått bort i det siste, uten at det har noe med terroren å gjøre - og de må på ingen måte bli annenrangs sørgende. De fortjener akkurat den samme støtten og omsorgen som de pårørende etter angrepene.
