Like a bo$$

Krangling, trusler fra mafiaen og marerittaktige opplevelser for de involverte. Før premieren på den første «Gudfaren»-filmen i mars 1972 var det lite som pekte fram mot det vi vet i dag: At filmen regnes som en av de største kulturelle milepælene de siste 50 årene.

Hvorfor blir stadig nye generasjoner begeistret av fortellingen om mafiafamilien Corleone?

Her er fem forklaringer på filmens ikoniske status.

De uforglemmelige øyeblikkene

I den populære filmpodkasten «Rewatchables» utpekes «Gudfaren» til intet mindre enn «det viktigste underholdningsproduktet de siste 50 år, uansett medium».

Store ord, men plassen den har i filmhistorien er helt unik – både hos publikum og kritikere: Andreplass på publikums rangering av tidenes beste filmer hos Internet Movie Database, bak «The Shawshank Redemption». Andreplass på Det Amerikanske Filminstituttets liste over tidenes beste filmer. Lista er lang.

Det er ikke bare folk med årskort på den lokale filmklubben som kan finne på å si «he sleeps with the fishes». Eller bruke metaforen om å finne et hestehode i senga si, kjent fra scenen hvor en mann finner det blodige, avkappede hodet til sin dyrebare løpshest i senga si.

«Gudfaren» har blitt bredt hyllet for å holde et svært høyt nivå innenfor alle kategorier som filmkunst vurderes etter: skuespill, regi, manus, klipping, musikk og scenografi.

Men klarer man å se storheten i dag? Dypt originale kulturuttrykk kan noen år senere framstå som forslitte floskler fordi de har hatt så stor påvirkningskraft.

Kulturkommentator i NRK, Inger Merete Hobbelstad, tror at dette er tilfellet med «Gudfaren». Filmen skapte klisjeer og munnhell som på sikt virker slitne og velbrukte, fordi vi etter hvert har hørt dem så mange ganger, mener hun.

– Den har påvirket språket, men også popkulturen som sådan, som dataspill, plakatkunst og TV-serier. Filmmusikken er en klassiker innenfor sjangeren, og er også noe som kan brukes som en øyeblikkelig stemningsskaper: De fleste vil tenke på mafiaen bare de hører de første taktene av kjenningsmelodien.

Prøv sjøl!

Hun mener også at «Gudfaren» satte en ny standard for mafiafilmen. Det ble skapt et filmatisk univers med velkjente arketyper og intriger som filmskapere kunne dykke ned i igjen og igjen – og som publikum gjerne ville ha mer av.

Men er filmen vesentlig å sjekke ut i dag? Hvorfor bør en 18-åring lete den opp på en strømmetjeneste?

– Jo, fordi den er relevant på den måten gode fortellinger alltid er det, uavhengig av når de ble laget, sier Hobbelstad.

Samtidig er hun redd for at filmer og TV-serier i dag beveger seg jevnt over mye raskere fremover enn hva gamle kinofilmer gjør. Unge seere i dag kan komme til å miste tålmodigheten med en intrige som bygger seg opp i halv fart sammenlignet med hva de er vant til.

Likevel kan dette gi en egen spenning, for eksempel i den nesten ubegripelig lange bryllupsscenen i begynnelsen av filmen.

– På et overfladisk plan kan du si at det er lite som skjer, men samtidig skjer det masse, hele tiden. Du har anledning til å studere relasjonene og spenningen mellom de forskjellige hovedpersonene, noe som gjør at knyttneven treffer desto hardere når den først kommer.

Koselig med familie

«Gudfaren» er ikke en voldsfilm, det er en familiefilm.

Kanskje en påstand som kan framkalle fnysing. Filmen har 15 års aldersgrense og har sin andel med brutale scener. Men Tom Santopietro, en italienskættet amerikaner som har skrevet boken «The Godfather Effect», mener at familieaspektet forklarer hvorfor filmen fascinerer så mange.

– Ingen vil si «Jeg så en film i går om mafiaen som herjet i New York på 1940-tallet». De vil si at de så en film om familie. Og rundt om i hele verden er familiesagaer noe universelt, sier han.

Santopietro mener at framstillingene av mafia og gangstere var jevnt over mer banale før «Gudfaren». De var endimensjonale og voldelige tomskaller.

Kontrasten er stor til «Gudfaren», hvor man får være med på store familiefeiringer, oppleve varme følelser mellom generasjonene, og være vitne til hvordan de sørger over sine kjære. «A man who doesn't spend time with his family can never be a real man», sier gudfaren sjøl, Don Corleone.

Når man får sympati for Corleone-familien, er også sjansen stor for at man ser gjennom fingrene når de utfører grusomme handlinger. Grensene mellom hva som er familie og hva som er mafiaorganisasjon viskes ut. På samme måte som at man heier på familiefar og mafiaboss Tony Soprano i «The Sopranos» – til tross for at han er en kynisk og voldelig jævel.

Men betyr det at «Gudfaren» fungerte bra som reklame for mafialivet?

Skildringen av gangsterlivet

Salvatore «Sammy the Bull» Gravano har innrømt at han drepte 19 personer i sitt virke. Den tidligere mellomlederen i Gambino-mafiaen ble ikke noe mindre stolt over å være mafia etter å ha sett «Gudfaren». I et intervju har han fortalt hvordan filmen ga ekte gangstere en boost av selvtillit.

– «Gudfaren» skadet ikke imaget vårt. Den fikk livet vårt til å framstå som mer ærbart. Jeg kunne finne på å bruke sitater derfra, som «I'm gonna make you an offer you can't refuse».

Tom Santopietro tror likevel ikke at noen bestemte seg for å bli mafia fordi de så filmen. Samtidig anerkjenner han at det kan framstå fristende å være en del av denne verdenen. Særlig når Don Corleone deler ut tjenester og lovnader til takknemlige og ydmyke mennesker midt under sin datters bryllup.

Men etter hvert som filmen skrider fram, skjønner man at de er mordere. Ingen med en viss moral har lyst til å være en del av dette. Man blir fascinert, men føler avsky, poengterer han.

Francis Ford Coppola skal ha vært skeptisk til å regissere filmen av frykt for å glorifisere mafia og vold. Dette har han lyktes med å unngå, mener Santopietro.

– Alle som ser hele trilogien skjønner at Michael Corleone mister sin sjel og blir en mann uten et moralsk kompass.

Synet på italienere

Det kan være vanskelig i dag å forstå at «Gudfaren», som stort sett handler om hvite menn, ble sett på som en film som skildret mangfold.

Tom Santopietro var 18 år gammel da han i 1972 gikk på kino sammen med sine foreldre for å se filmen. Og som en italienskættet mann i USA er dette øyeblikket brent inn i hukommelsen hans. For første gang opplevde han at «hans» folk ble framstilt på en måte som ikke var karikert.

Fram til dette hadde han to ulike opplevelser av hvordan de ble vist i media: Enten med svært overdrevet aksent («talk-a like-a this-a»), eller som organ grinders (nedsettende stereotypi som framstiller italienere som gatemusikanter med dresserte apekatter).

Da han så «Gudfaren», så han menn som snakket normalt og var i kontroll over sin egen skjebne.

– Filmen endret totalt hvordan italienere ble sett på i dette landet, er hans påstand.

I sin bok forteller Santopietro om det vanskelige og komplekse forholdet italiensk-amerikanere hadde til sin egen identitet. Dette gjaldt også Frank Sinatra.

Artisten har fortalt om radioprogrammet «Life with Luigi», som han hørte på som gutt. Denne Luigi ble framstilt på en overdrevet stereotypisk og nedlatende måte. Sinatra sa: «Jeg pleide å høre på showet, le meg fillete, og så hate meg selv for å le av den framstillingen av oss».

Men gikk italiensk-amerikanere egentlig i pluss med «Gudfaren»? Film- og TV-bransjen har virket umettelig på slike mafiadramaer de siste 50 år. Italienskklingende etternavn har vært tett knyttet til lyssky aktiviteter og morderisk virksomhet. Meningene er delte. Og Santopietro er en av dem som mener at fordelene med «Gudfaren» var større enn ulempene.

Overraskende nok er det en annen type framstilling av italiensk-amerikanere som plager ham mer: Reality-TV-serien «Jersey Shore».

– Jeg vet ikke om dere kjenner til den i Norge, men den er skrekkinngytende. Dette er den verst mulige framstillingen av oss, sier han og ler.

Talentene og kontroversene

«Gudfarens» suksess ga lange og strålende karrierer til mange av de involverte. Samtidig var det få av dem som følte seg direkte elsket under innspillingen. Jakten på riktige skuespillere og riktig regissør er blant filmhistoriens mest vimsete prosesser.

Det å gi den viktige rollen som Don Corleone til Marlon Brando – en av 1950-tallets største stjerner – var en av de største stridstemaene. Presidenten i Paramount Pictures var sterk motstander av å hyre ham inn. Både på grunn av påstått vanskelig oppførsel og fordi han ikke hadde spilt i en populær film på 15 år.

Men Coppola var steil på at han ønsket Brando. Og etter en gnistrende audition, hvor 47-åringen dyttet bomullsdotter inn munnen for å se ut som en bulldogg, fikk han rollen. Og Oscar for beste mannlige hovedrolle.

Al Pacino var en Tony-vinnende sceneskuespiller, men hadde lite erfaring fra film. At han ble plukket ut til rollen som Michael Corleone var et omstridt valg. Ikke bare var han relativt ukjent. Med sine 167 centimeter ble han ansett som for lav til å spille mannen som i «Gudfaren»-romanen blir omtalt som atletisk og høyreist. Pacinos italienske aner avgjorde imidlertid til hans fordel.

Han ble imidlertid dødelig fornærmet over å «bare» bli nominert til Oscar for beste mannlige birolle, ikke hovedrolle. Han vises tross alt mer i filmen enn Brando, som altså vant hovedprisen. Pacino boikottet derfor prisutdelingen, noe som kan være en grunn til at han heller ikke vant for sin rolle i «Gudfaren 2» et par år senere.

Også regissør Francis Ford Coppola fikk sitt store gjennombrudd. Han hadde ingen store suksesser bak seg som filmskaper, men hans sicilianske familiebakgrunn ble avgjørende for at han fikk jobben. «Jeg ville kjenne lukten av spagetti», har produsent Robert Evans sagt om valget.

Kontroversene ble hakket mer ubehagelige da den ekte mafiaen begynte å blande seg inn i produksjonen. De likte ikke all denne oppmerksomheten rundt italiensk-amerikanske forbrytersyndikater. Truslene haglet, og stemningen ble paranoid.

I boka «Leave The Gun, Take The Cannoli» beskrives det hvordan personer med «de rette» kontaktene plutselig fikk roller i filmen. Og hvordan tillatelser til å filme på location plutselig kunne bli inndratt. Produsentens bil ble pepret full av kuler, og på dashbordet lå det en illevarslende lapp: «Shut down the movie – or else».

En annen historie rundt «Gudfaren», er knyttet til figuren Johnny Fontane. I filmen er han en avdanket superstjerne som får hjelp av mafiaen til å få en filmrolle. Rollen skal være basert på den virkelige Frank Sinatra – noe som gjorde ham rasende.

Sånne historier har vært med på å høyne filmens mytiske status. Flere av dem vil bli skildret i den kommende dramaserien «The Offer», basert på memoarene til produsent Albert S. Ruddy.

Serien vises ironisk nok på strømmetjenesten til Paramount, samme selskap som sto bak «Gudfaren», og som regissør Francis Ford Coppola hadde lite pent å si om i ettertid.

– De var svært lite fornøyd med filmen. De likte ikke castingen. De likte ikke måten jeg filmet på. Jeg var hele tiden på nippet til å bli sparket, så det var en ekstremt marerittaktig opplevelse. Jeg trodde ikke jeg skulle få noen ny jobb etterpå, sa han senere.

Vel, vel.

Gudfaren hadde premiere en regnfull onsdagskveld i New York. Produsent Ruddy hadde sett filmen så mange ganger at han snek seg ut like etter at den startet. Han kom tilbake igjen i kinosalen ti minutter før slutt.

Dette var hans opplevelse:

– Lysene kom på, og det var en uhyggelig stemning i salen. Det var ikke én lyd. Ingen applaus. Publikum satt helt lamslått.

Kilder utover de som er nevnt i teksten: New York Times, Vanity Fair, American Academy of Achievement, Deadline.

Annet filmstoff som kanskje faller i smak: