– Jeg ser ikke på sketsjene mine som en kulturskatt

Dagens politiske korrekthet har gått så langt at det tar livet av humoren. Og snart vil vi alle bli sendt inn i en flat, humørløs og totalitær verden, à la George Orwells roman «1984».

Dette var advarselen fra den britiske humoristen John Cleese da han for få år siden angrep hvordan samfunnet har endret seg. Det som han og kollegene i den legendariske humortruppen Monty Python lagde for flere tiår siden, kunne ikke vært gjort i dag, sa han, mens gubbe-beskyldningene haglet mot ham.

Men disse advarslene kommer regelmessig, og særlig etter at blackface-debatten traff norsk offentlighet like før jul: Humoren er under angrep! Komikerne Shabana Rehman og Zahid Ali er blant dem som mener at krenkelsesdebatten har gått for langt.

Og SV-politiker Robin Hansson, som selv er mørkhudet, tok et oppgjør med «krenkelseshysteriet» fordi TV-serien «Nissene over skog og hei» ble fjernet av TVNorge en stund. Han mente dette var et angrep på norsk humor og kunstnernes ytringsfrihet.

Har virkelig verden blitt så fintfølende at den frie komedien er i fare?

Ironi ikke en formildende omstendighet

– Jeg fikk akkurat disse spørsmålene for et par år siden, og jeg syntes de var så kjedelige, fordi jeg opplevde ting som veldig fritt, sier Markus Gaupås Johansen.

– Men så skjedde det ett eller annet. Det har skjedd noe veldig raskt i norsk offentlighet.

40-åringen liker å røske opp i ting fra sin rolle som nyhetsanker i 5080 Nyhetskanalen, som er en del av NRKs satiresatsing Satiriks. I år har han utforsket det store spørsmålet «Hva er humor» i en bok av samme navn. Og opplevelsen hans er at arbeidsrammene for å utøve satire er trangere enn før.

– Det at man nekter folk å bruke visse ord. At ordene i seg selv er rasisme, uavhengig av kontekst. Uavhengig av om de kommer ut av munnen til en parodi på en rasist. Ironi er ikke lengre formildende omstendighet, sier han.

Satiriks har vært en gjenganger på klagetoppen til Kringkastingsrådet, og de var i ekstra hardt vær for et par år siden da ordet «jødesvin» ble brukt i en animert sketsj. Senere ble den beklaget og fjernet av NRK. Gaupås Johansen sier at han selv ikke var involvert i denne saken, og synes verken at sketsjen var viktig å lage eller hysterisk morsom.

– Men det virker som at den debatten endte med at man aldri skal kunne bruke et sånt ord i en sketsj igjen. Det er for meg et mysterium, sier han.

Da Harald Eia i 1999 bød NRK-seerne på et unikt innblikk i hvordan det ser ut mellom hans egen anus og testikler (riktignok med sladd), skapte det bruduljer. Markus Gaupås Johansen sier at Eias skrukk er noe man antakelig ikke hadde reagert så sterkt på i dag. Men hans oppfatning er at komikerne på mange andre områder sto friere hos NRK før.

– Vi får beskjed om at vi kan tøye grensene, men sketsjene til 5080 må til godkjenning hos NRKs etikkredaktør før publisering. De vil vite hva som kommer. Så det sier jo litt om hvor alvorlig samfunnet tar humor når han må bruke så mye tid på det.

– Er det så viktig at komikere fortsatt skal ha rett til å bruke en ting som blackface i komedien?

– Nei. Men all humor er et normbrudd. Og det har en verdi for samfunnsdebatten at det finnes et rom for ting man egentlig ikke kan si eller tenke. Jeg tror at man gjør hudfarge til en større deal ved å si at man aldri kan påpeke det eller tulle med det.

– Som hvit er det vel lett for deg å si?

– Sånn er det jo alltid. Det er lettere for meg å tulle med kreft fordi jeg aldri har hatt det. Men betyr det at vi aldri skal tulle med det? Hadde jeg hatt kreft hadde jeg sikkert syntes det hadde vært vanskelig å se folk vitse om det. Og jeg ville kanskje ikke fortalt en sånn vits til noen som lå på dødsleiet. Men vi må likevel kunne gå inn på touchy ting i offentligheten for å være morsomme. Du må rett og slett ofre noe eller noen for å være morsom. Skal du få 900 i salen til å le av en vits, så må han ene ha det litt kjipt. Sånn er det bare.

Samtidig kjenner han på at det er vanskelig å holde humorfanen høyt i slik saker.

– Vi blir liksom stående på «de sterkes» side. Hvite privilegerte menn mot unge antirasister. Det kler humoren å stå på de svakes side. Så jeg synes det er jævla vanskelig.

Pekefingerkultur

NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen (61) har sagt tydelig at det er uaktuelt å merke deler av mediehusets enorme arkivinnhold, selv om det finnes utdatert humor der som i ettertid kan virke problematisk opp mot hvordan vi i dag ser på rasisme.

Terskelen skal være svært høy for å ta noe ut av det tilgjengelige arkivet, sier Halvorsen, som tror at publikum har stor forståelse for den historiske konteksten dette innholdet ble laget i.

Når han er NRKs ansikt utad for å forsvare satire som har fått kritikk, siterer han gjerne den britiske komikeren Ricky Gervais, som serverer vitser de aller færreste vil omtale som skånsomme:

– «The fact that you may be offended doesn't mean you're right». Vi må stå for innholdet vårt på humor og satire, selv om støynivået rundt en del typer humor har blitt høyere.

Som ansvarlig for humor i NRK i en lang periode mener han nå å se to motstridende tendenser: At det er mange ting man kan tulle med i dag som man ikke kunne berøre for 20 år. Og at det har oppstått en pekefingerkultur, hvor terskelen for å reagere når man føler seg støtt har blitt lavere.

– Fremveksten av spesielt sosiale medier har gjort det lettere å slippe til når man føler seg tråkket på. Muligheten for å si fra om man blir støtt har blitt mangedoblet, sier Halvorsen.

Han er opptatt av at NRK har et ansvar når det gjelder å stå for det som er laget og ikke bøye seg hvis det kommer reaksjoner. Samtidig mener han det er naturlig at NRK sjekker innholdet til 5080 Nyhetskanalen og andre satiremiljøer før publisering, siden de lager satire som iblant går langt.

– Man skal ha veldig gode grunner for å stoppe noe som er morsomt og har en god intensjon. Det er ikke sånn at vi går med noen rødpenn og trekker tilbake ting. Det aller, aller, aller meste vi lager, det publiserer vi også.

Men humoren lever ikke i et vakuum. Derfor er det ting NRK sendte for 10–15 år siden som neppe ville bli sendt på TV i dag (mer om det lenger ned).

– Jeg mener at humor og komedie skal ha ekstremt vide rammer. At folk blir sinna og støtt er ikke nødvendigvis noe kriterium for å hindre uttrykket og humoren. Det må vi finne oss i. Men samfunnet endrer seg over tid. Så det at det finnes innhold som NRK ikke ville publisert i dag, trenger ikke å være noe negativt, mener Halvorsen.

Når publikum blir fornærma

Men er frykten for shit storms på sosiale medier større enn før hos dem som publiserer humorinnhold? Det tror Kai Hanno Schwind, som er medieviter og førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. Han tror det har ført til større usikkerhet, og er redd for at vi nå er i en fase der vi bedømmer humor fra et moralsk ståsted.

– Om den er «god» eller «feil» eller «riktig». Humoren er i mye større grad knyttet til identiteten til de ulike involverte. Og det er problematisk som tilnærming. For hva gjør vi da med humorprogrammer fra fortiden? Alt som havner i en kulturell sensur er problematisk. Vi kan ikke utslette hva som bygger forståelsen av hva vi ler av, sier han.

Han mener det er en viktig utfordring for komikere i dag å være mer reflekterte og presise.

– Humor er ikke løsrevet fra det etiske og politiske klimaet man befinner seg i. Det er ikke noe som skjer i et vakuum. Derfor er det lov å kritisere satire og humor når den ikke funker, og da må komikere stilles til ansvar.

Og at tidene har endret seg, er åpenbart for Jonna Støme (42). Han er en komiker som ikke var ukjent med å slå vitser på sin egen hudfarge i sin tidlige standup-karriere. Da han gikk på scenen for å holde show, skjedde det til temamusikken fra Migrapolis, NRKs nå nedlagte TV-magasin om innvandrernes hverdag. Og i hans show «Fargerikt faenskap» for ti år siden refererte han til seg selv som «han neger’n fra Barne-TV».

I dag holder han seg langt unna den typen humor.

– Før var det mer «sånn ser jeg ut», og så skulle alle le av det. Det blir for enkelt i dag. Folk hadde mye hardere fordommer og var mye mer rasistiske før, og lo også av rasistiske og fordomsfulle ting. Nå blir publikum fornærma hvis de tror at komikeren tror at de har sånne holdninger, sier Støme.

Han synes det er interessant å se hvordan forventede fordommer hos publikum spiller inn på hvordan komikere fra andre land opptrer.

– Vi får mye internasjonalt besøk på Latter. Da ser du noen av komikerne – enten de er svarte eller homofile – kan spille på fordommer som funker i USA, hvor de ikke har kommet like langt når det gjelder samfunnets syn på minoriteter. Da ser du at det norske publikummet synes at det blir litt flaut.

Han har tidligere sagt til Aftenposten at timingen for at hvite komikere tar på seg brunkrem er feil nå fordi alle er litt ekstra på alerten. Men det betyr ikke at tidene er trangere for komikere, fordi det er mye mer å spille på som humorist nå enn før, synes han.

– Før måtte komikeren alltid ta noen vitser om hvor tjukk han eller hun var så vi skulle like vedkommende. Nå ser vi på dette som pinlig. Og så brukte vi ord som «mongo» før, som er ganske ekkelt å høre i dag. Det at man ikke gjør narr av narkomane lengre med å si «Har du en krone til kaffe?» med skjelvende narkis-stemme» er også et bra tegn, sier Støme.

Folk er rett og slett mindre slemme, mener han. Uten at det er forbudt å kødde med lyter eller minoriteter, det må bare gjøres litt smartere og morsommere enn før.

Dette var noe Støme var inne på da Tore Sagen i NRKs Radioresepsjonen parodierte en rasist ved å komme med apelyder. Støme skrev i en kronikk i VG at humoren har feilet skikkelig når man ønsker å slå et slag for antirasisme og selv anklages for å være rasist.

Senere har han forsvart hvite komikeres framstilling av mørkhudede personer i Espen Eckbos omdiskuterte nisseserie og Robert Stoltenbergs karakterer i «Borettslaget» med at intensjonen deres var å være inkluderende.

Generelt sett er Støme uenig med dem som hevder at det er så mange tabuer i humoren som man må manøvrere rundt i dag.

– Det er lov å si hva du vil, men hvis du er opptatt av å bli likt av alle, så kan du ikke si så mye. Hvis du tør å ikke bli elsket av alle, som for eksempel Dag Sørås, så går det deg veldig godt. Han har det mest lojale publikummet i Norge. Men hvis du står på scenen og insisterer på å si de tingene som publikum ikke vil høre, så er du kanskje bare litt utdatert.

Fraværet av et filter

Mannen som Støme mener har det mest lojale publikummet i Norge er ikke med på at det er så store endringer på gang. Han skulle gjerne gitt inntrykk av at det er like farlig å drive med komedie nå som da amerikanske Lenny Bruce ble arrestert på 50-tallet.

Men Dag Sørås (42) mener at sannheten er en helt annen.

– Jeg merker ingenting til dette. Jeg har pratet på scenen om at jeg er kritisk til black lives matter-demonstrasjoner midt i en pandemi, og det skulle vel være omtrent så sårt som man kan få det. Men jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, sier narvikingen med tjue års sceneerfaring.

Han mener at det karrieremessig ville vært en fin vinkling for ham å si at det er vanskeligere å drive med komedie enn før. Men sånn er det altså ikke.

– Jeg drar i større grad mitt eget publikum som vet hva de kommer for å se. Men selv når jeg er på klubber føler jeg at jeg kan si hva jeg vil. Det eneste jeg har merka meg er at det er en generasjonsforskjell. Om jeg er på et studentsamfunn blir det stille enkelte plasser, men det er langt fra det til at noen reagerer og gjør ting vanskelig for meg, sier han.

Å ikke være redd for å tulle med det man vil er noe fotofikler og tekstforfatter Randi Liodden (32) i NRK Satiriks kan se på som en personlig styrke. Med 60.000 Instagram-følgere er hun en av landets mest latterhøstende humorister. Og det er særlig kjendiser som har grunn til å frykte henne når hun tar tak i aktuelle hendelser.

Hun merker at det er en fordel å være skrudd sammen slik hun er når hun skal bevege seg på grensen.

– Jeg har tatt personlighetstest og fått bevist at jeg scorer veldig lavt på følelser og veldig høyt på spenningssøking. Det tror jeg er en veldig god kombinasjon, sier hun og ler.

– Men det er en pris du må betale. Jeg kunne gjort det enklere for meg selv og lagt ut noe snillere. Men jeg ønsker å ta dem som fortjener det, som Trond Giske og Kongefamilien.

Hun erkjenner villig at hun rett og slett ikke er utstyrt med noe filter, og tenker at hun kan tulle med så å si alt.

– Om det er noe jeg synes er gøy, så legger jeg det ut og tenker «da får folk bare reagere».

Det hun merker en endring på er sensur fra Instagram eller at innlegg fjernes etter klager fra publikum.

– Jeg har merket at Instagram har en algoritme som fjerner bilder med motiv av hakekors eller Hitler. Et par bilder av Kongefamilien har også blitt fjernet. Men det er nok ikke Instagram som står bak, det tipper jeg er enten kommunikasjonssjefen på Slottet eller advokatene til Jeffrey Epstein, vitser hun.

For ordens skyld opplyser Slottet at de ikke har noen kjennskap til dette.

«Såpass får de tåle» holder ikke i dag

At det før var mindre kontroll med hva som ble sendt, er noe Bård Tufte Johansen (51) er ganske sikker på. Han har opplevd mer akkumulert bråk enn de fleste andre norske komikere siden han og Harald Eia pløyde ny humormark med Lille Lørdag i 1995–96. I dag holder han standup og er programleder for NRKs satireprogram Nytt på Nytt.

– Det er nok mer kontroll i dag. Husk på at vi slo igjennom med Einar Førde som kringkastingssjef, og han sa «det kan aldri bli drøyt nok». Hvis han kom dagen etterpå og sa til oss «i går var det veldig bra», så visste vi at det var altfor drøyt og nå kom det til å bli bråk, sier han.

Han er glad for at NRK har sagt at de ikke vil fjerne eller merke innhold fra arkivene.

– Men når det er sagt: Det hadde ikke vært noe krise for meg om de sa at såpass mange blir støtt av dette, så det tar vi bort. Jeg ser ikke på sketsjene mine som en kulturskatt.

En titt på nesten 20 år gamle sketsjer fra serien Åpen Post kan være illustrerende for hvordan verden har endret seg. Det er vanskelig å se for seg at enkelte av innslagene ville blitt laget eller publisert av NRK i dag – eller at publikum i studio ville ha ledd så godt. Særlig når man ser Bård Tufte Johansens ironiske take på en rasistisk og kvinnefiendtlig figur som er programleder i det fiktive «Norgesmagasinet».

– Den sketsjen er iskald, ironisk og hard. Vi syntes det var morsomt at hver gang en programleder viste en afrikaner som gikk på ski, så måtte de samtidig le litt, som i «se hvor dårlige de er til å gå på ski». Så lagde vi en ufølsom parodi på det litt rasistiske i «se på ham, liksom».

Et annet eksempel er fra Uti Vår Hage 2 fra 2008, hvor han og Harald Eia sminker seg mørke når de skal framstille islamister med skumle planer.

– Det kan godt hende at NRK hadde turt å sende det, men jeg tror ikke jeg hadde turt å skrive det sånn. Jeg ville spurt meg selv: Er ikke det for touchy når det spiller på muslimer og vi sminka oss mørke i fjeset?, sier Bård Tufte Johansen.

Han mener at setningen «såpass får de tåle» – den er ikke så lett å si i dag.

– Det er ikke så mange du kan si det om. Kanskje de rike og de helt øverst i samfunnet. Men noe av problemet er at det er mye rasisme i samfunnet. Man blir veldig var. Og om man lager noe som noen blir veldig såra og lei seg av, så gjør det mye mer inntrykk enn at noen bare blir irriterte og forbanna. Når man forteller vitser på TV, får alle det midt i fleisen, så da må man ta litt mer hensyn.

Tesen om at det er mindre handlingsrom for komikere de siste ti årene er ikke noe han kjøper. Men han opplever at det er langt flere som har en mening om det en lager, og at man må være mer hardhuda enn før og trives med å få kritikk.

– Preger denne debatten komikerne?

Bård Tufte Johansen bruker cirka åtte sekunder på å svare.

– Jeg ville tro det. De må gå noen flere runder rundt hva de kan gjøre, hva som er innafor, hvordan ting blir oppfattet, hva de vil ha av bråk. Men det kan også føre noe bra med seg. Man må gå noen ekstra runder og stå inne for det, og ikke gå for de aller mest lettvinte løsningene.

Og selv om det er rasisme som får det meste av oppmerksomhet i denne debatten, så merker Bård Tufte Johansen at det alltid er mest misnøye rundt vitser om lyter og plager, som glutenallergi.

– Ja, de er de mest hårsåre, og noen av dem har kanskje ikke hatt det talerøret til å si ifra før. Men det å generalisere og spille på fordommer og stereotyper, det er liksom verktøykassa til en komiker, sier han.

– Hvis ikke det kan utforskes, og av og til være provoserende, så er det litt få virkemidler igjen, synes jeg. Da står du igjen med tulletelefoner og å fortelle morsomme historier i butikken.