Med rett til å være en kødd

Eivind Sander har et lidenskapelig forhold til method acting.

Det betyr: Du er ikke bare karakteren din når kamera går, du prøver å være denne personen hele tida. Også i ditt personlige liv. Målet er å bli mest mulig ekte i rollen.

Metoden har sin pris.

Det er morgen inne i Oslo Sporveismuseum. Straks starter siste innspillingsdag for krimkomedien «Døde menn går på ski», basert på en bok av Knut Nærum.

Eivind spiller en fyr som bruker mye kokain. Det har endret måten hans å bevege seg på de siste månedene.

Enten han går hjemme i villastrøket på Nordstrand og lufter bikkja, eller til seriøse møter:

– Jeg har fått den typiske kola-gangen da, raske steg, veiver med armene. Jeg fører meg som en gangster, sier han.

Han kan ha dratt method-arbeidet for langt noen ganger, tenker han selv.

I filmen «Hodejegerne» (2011) spilte Eivind Sander en annen gangster, en som elsket våpen. Han gikk da med grovkalibret pistol skjult i bukselinningen til enhver tid, også i privat barnedåp – «fram til gønner’n begynte å gli ned i ene benet av stillongsen og jeg bare måtte smyge meg ut i bilen». (Det skal nevnes at dette var et replikavåpen.)

Og da han skulle spille død, holdt han senga i ett strekk i fire døgn. Ungene fikk herje med ham så mye de ville («den yngste datteren knakk nesten ryggen min»), han rørte seg ikke okke som.

Resultatet? Motspiller Aksel Hennie fikk en uvanlig tung og, ja, dau kropp å håndtere i lik-scenen. Eivind fikk skryt fra regissøren for sin dedikasjon.

Siden har han gjort slike grep til en vane.

Noen mener method acting har frembrakt det ypperste av skuespillerkunst på filmlerretet. Teknikken har blitt belønnet med Oscar-statuetter i fleng.

For andre er method det endelige beviset på at skuespillere er klodens mest selvopptatte yrkesgruppe, som snart bare må gi seg med dilldallet sitt.

Den mytiske metoden

TV-serien «Succession» aktualiserte diskusjonen tidligere i vinter. Serien handler om konfliktene i den steinrike familien Roy. Jeremy Strong spiller Kendall Roy, som i perioder bryter med både far og søsken i maktkampen om medieimperiet familien eier.

Jeremy har i innspillingsperiodene insistert på å «være» Kendall: En selvhøytidelig, intens, rusavhengig fyr med store daddy issues. Han fortalte med stort alvor i The New Yorker at han jobber full method. (Altså at han er Kendall hele tiden.)

Brian Cox, som spiller faren, uttrykte i samme artikkel at det «virket veldig slitsomt» å bli så preget av rollen. Mens Kieran Culkin (bror i serien) sa «metoden hans hjelper sannelig ikke meg å prestere».

Motstanden de uttrykker er ikke ny. Når vi dukker inn i fenomenet method acting, dukker følgende anekdote raskt opp:

Dustin Hoffman og Laurence Olivier spilte sammen i thrilleren «Maratonmannen» i 1976. Før et opptak hadde unge Hoffmann holdt seg våken/festet hardt en hel helg, fordi han i scenen skulle framstille en fyr som var søvnløs og frynsete.

Den eldre, britiske skuespilleren Olivier skal ha tittet på sin utslitte kollega og sagt: «My dear boy, why don’t you try acting next time?».

Historien (den gjenfortelles i en rekke variasjoner) skal illustrere hvor dust det er når skuespillere tar seg selv og jobben for høytidelig. Det er tross alt på lat, alt sammen!

Eivind Sander tolker «Maratonmannen»-situasjonen motsatt av de fleste han kjenner.

– Jeg vet at man liksom skal le av ham, men jeg har alltid heia på Dustin Hoffman. Jeg vil jobbe mest mulig sånn.

Som han sier: Skuespillere er voksne, lekende, ofte godt betalte mennesker. De blir degget for og satt i sentrum for produksjoner til millioner av kroner.

– Da kan vi vel gjøre en skikkelig innsats?

Å lete frem gammel smerte

Hvor har Eivind Sander og Jeremy Strong fått idealene om «forvandlingen» fra? Det som på folkemunne (og engelsk) kalles method acting er ofte en sammenblanding av fagbegreper.

«Metoden» det hele stammer fra, handlet opprinnelig om å grave fram sitt indre grums.

Den russiske teaterlederen Konstantin Stanislavskij (1863 – 1938) revolusjonerte skuespillerfaget. Han fant opp en emosjonelt forankret tilnærming til det å gjøre en rolle.

Stanislavskij-metoden vil at skuespilleren leter inni seg etter «følelsesminner». Slik kan hen fremstå sann eller troverdig som karakteren sin. Det undervises etter denne tradisjonen blant annet på Teaterhøgskolen i Norge.

(Banalt eksempel: Karakteren skal sørge over en død venn – skuespilleren tenker på da mor døde, for å fremkalle følelsen av tap inni seg og dermed være en troverdig Sørgende utenpå).

Lee Strasberg (1901–1982) blir kalt «method actingens far i USA». Strasberg var en av grunnleggerne av The Group Theater i New York (1931) og lagde senere den prestisjefylte skolen Actors Studio (i samme by).

Strasberg videreutviklet Stanislavskij-metoden og la til teknikken «substitution» – at skuespilleren midlertidig skal søke å «bli» karakteren de spiller.

Lista over berømte Hollywood-stjerner med tilknytning til Strasberg-skolen er lang. Det er selvsagt ulikt i hvor stor grad skuespillerne har trukket metoden over i dagliglivet.

Noen har tatt late-som-du-er-en-fiktiv-karakter-på-fulltid -metoden over til å likne galskap.

Maskulinitetsbyggende og medievennlig

Britiske Daniel Day-Lewis er ledestjerna i moderne method acting.

Første gang han «ble» karakteren sin, var da han spilte cerebral parese-rammede Christy Brown i «Min venstre fot» (1989). Daniel ble trillet rundt i rullestol på sett, matet og løftet som en ekte lam person. Skuespilleren brakk to ribbein i innspillingsperioden fordi han satt bøyd så lenge.

Rolletolkningen ble hyllet av kritikere, folket og Oscar-juryen. Den ekstreme innlevelsen ble med ham til filmer som «Den siste mohikaner» (han bodde i en hytte som urfolk) og «Lincoln» (han tok vanene og væremåten til 1800-talls-presidenten).

Daniel Day-Lewis er den eneste som har tre Oscar for beste mannlige hovedrolle. Mange har latt seg inspirere.

Leonardo DiCaprio (som spilte sammen med Day-Lewis i «Gangs of New York») fikk sin egen Oscar i 2016.

Vegetarianeren DiCaprio spiste rå bison-lever og sov inne i dyrelik (!) da han spilte hevner fra villmarka i «The Revenant».

Benedict Cumberbatch sluttet å vaske seg og begynte med rullings til westerndramaet «The Power of the Dog» (2021). I tolv uker levde han som den slemme rancheieren han spilte. Han røykte så hardt at han fikk nikotinforgiftning tre ganger i innspillingsperioden.

Filmen er nå nominert til tolv Oscar, inkludert Cumberbatch for beste mannlige hovedrolle.

PR-messig sier method-fortellingene ofte noe om at skuespill er en jobb for ekte mannfolk, tross all sminken og jåleriet.

Også kvinnelige stjerner kan gå full method.

Som til TV-serien «Nine perfect strangers» (2021). Nicole Kidman holdt seg i modus som den eksentriske russiske guruen «Masha» i et halvt år for å kanalisere «den riktige energien».

Kidmans dedikasjon skaffet serien oppmerksomhet. Den ble strømmetjenesten Hulus mest sette premiere noensinne.

For markedsføring, eller for å vinne de før nevnte Oscarene, er de sære og ekstreme skuespillerne gull verdt. Innsatsen kan liksom bevise kvaliteten, autentisiteten i det hele.

Eller?

Du skal ikke plage andre

Skuespiller Ane Dahl Torp klør litt av hele method-begrepet.

– Helt sånn konkret ... hvis jeg skal spille en slem person, skal jeg gå rundt å være slem hele tiden?

Det de i skuespillerbransjen driver med, skal ikke gå ut over uskyldige folk som ikke er med på leken. Det bør også være metoder som fremmer kollegers prestasjon og arbeid, tenker hun.

Ane Dahl Torps mantra er: Å tilegne seg kunnskap inntil det likner erfaring.

– Jeg liker å bruke research-ordet. Å innhente nok info til å gjøre rollen troverdig, og til at jeg selv kan leve meg inn i den.

Ane Dahl Torp skrur heller ikke helt av og på underveis i et prosjekt, da. Under «Heimebane»-innspillingene snakket hun faktisk trønder hele tida. Og satt bredbent til bords.

– Ba du om å bli kalt Helena Mikkelsen?

– Haha, nei. Men ... jeg holdt litt på henne. Det kan bli vanskelig å komme tilbake i karakter, hvis det bare er en liten pause mellom tagninger.

I fjor gjorde hun en filmrolle som hadde mye lidelse i seg. Hun spilte en kvinne som opplever det verste Ane Dahl Torp kan se for seg: Å miste et barn.

Skulle hun da forsøke å leve med den følelsen i hele perioden? Klumpen satt i magen på første innspillingsdag.

– Men jeg var usikker på om det ville hjelpe meg at jeg også privat skulle gå rundt med smerte. Jeg prøver å stole på at det kommer til meg når jeg trenger det. Det kan være skummelt, men jeg tror jeg blir bedre sånn.

Det er sjelden vi i media skriver om metoden tannpleieren bruker i yrket sitt. Eller konsulenten, eller elektromontøren, eller ... ja.

Method acting har derimot fått kultstatus. Hvorfor er skuespillernes vanlige dag på jobben så uendelig spennende?

De overmenneskelige menneskene

Bår Stenvik har skrevet boka «Å bli en annen» hvor han dybdeintervjuer seks norske skuespillere om arbeidsmetoder. Han mener historiene om method acting, fyller flere behov.

For oss journalister er fortellingen om rått kjøtt, store livsendringer eller ekstrem oppførsel godt stoff. Samtidig smører den egoet til skuespilleren.

– At de kan oppløse seg selv og virkelig bli til en annen identitet – det passer veldig godt til den mytiske skuespiller-auraen, sier han.

– Det er noe rituelt, transformativt, som foregår med disse menneskene.

For publikum ivaretar method-fortellingene magien. For vi som ser på liker kanskje at skuespill er mer enn bare triks? Å bøye seg framover, snakke saktere, få til en ørliten rykning i fjeset på akkurat riktig tidspunkt ... det er kjedeligere å tenke sånn på det.

Vi, publikum, vil føle, grine og virkelig leve oss inn i det de viser oss. Det er deilig å tenke at de også mener det på ekte, at innsatsen er stor.

Men kan prisen for ekstremt rollearbeid bli for høy?

De siste årene har flere kritisert medias evige opphaussing av method. Angelica Jade Bastien skrev i The Atlantic at fascinasjonen for de ekstreme grepene, snevrer inn diskusjonen om hva som er bra skuespill. Det blir greit for skuespillere å oppføre seg dårlig mot andre, for å bygge ego og drive markedsføring. Men det blir ikke nødvendigvis bedre kunst av det.

Og så er det en logisk brist i hele method-opplegget.

Såkalt full method er å være helt inni karakteren, 24–7. Å virkelig leve denne personens liv. Men.

Hvis du nå spiller for eksempel en kriminell. En ekte kjeltring ville vel ikke stått på et filmsett midt på formiddagen og prøvd å få lyset til å treffe fjeset på riktig måte?

Nervøs type tar farvel

Eivind Sander skal få lyset på seg i dag, når filminga endelig kommer i gang. Enn så lenge er det fortsatt venting.

Urtesigaretter og vanlige sigaretter går litt om hverandre på settet, men jointen bak øret er i alle fall falsk, og det er fint om den ikke vises på bildene, dette gjentar han gang på gang. Han roper det etter meg en siste gang, når jeg til slutt gir opp ventinga på ekte filming og trasker ut av Sporveismuseet.

Litt senere slår det meg at det slett ikke var Eivind Sander som maste.

Per Terje, karakteren han spiller i «Døde menn går på ski», er en lyssky narkolanger. Han ville neppe likt å vises med jointen bak øret på NRK.no.

---

PS. Ane Dahl Torp kaller dette klippet «skuespilleri i sin reneste form». Legg merke til hva som skjer i det siste sekundet. Barnet er Henry Thomas, her på audition for rolle i filmen «E.T.»

KILDER

Boka «Å bli en annen» (2016) av Bår Stenvik.

The New Yorkers portrett på Jeremy Strong/Kendall Roy fra «Succession».

Se full method i levende live: Dokumentaren «Jim and Andy» (ligger på Netflix). Jim Carrey spilte komikeren Andy Kaufman i filmen «Man on the Moon» uten å forlate karakteren. Det ser ikke enkelt ut for noen av de involverte.

Lese mer om skuespill, film & Oscar?