Risikerte fengsel for sex-opplysning

Oslo, 30. april 1924:

Kommer jeg til å bli arrestert?

Det var spørsmålet Katti Anker Møller stilte seg. Hun satt på et trangt kontor i Oslo sentrum med hyllene fulle av prevensjonsmidler.

Ville politiet komme?

Det hun drev med, var jo forbudt. Å forklare hvordan man kan beskytte seg mot å bli gravid kunne gi bøter og straff for hundre år siden.

Sykepleieren Margaret Sanger, som åpnet verdens første seksualopplysningsklinikk i New York, ble arrestert og stilt for retten. Begrunnelsen var at arbeidet hennes var til offentlig forargelse.

Dessuten bekymret man seg for synkende fødselstall – omtrent som man gjør i dag.

Men Katti Anker Møller trosset loven. Hun visste hvilken forskjell det kunne utgjøre for fattige kvinner med store barneflokker å slippe en ny graviditet.

For akkurat hundre år siden, den 30. april 1924, åpnet Katti Anker Møller det første kontoret for prevensjonsopplysning i Norge, etter flere år med hemmelig planlegging og pengeinnsamling. Hun samarbeidet med Arbeiderkvinnene, men var selv initiativtaker, styreleder og hovedaksjonær.

En gave fra himmelen

Oslo Mødrehygienekontor lå på Egertorget midt i Oslo, skjønt de færreste fikk vite hva som foregikk der.

«Hygiene» var et kodeord for seksualitet. Ingen anstendig kvinne i Norge ville si «sex» eller «prevensjon», langt mindre høre andre snakke om det.

For hundre år siden ble prevensjon forbundet med prostitusjon.

Muligheten for barnebegrensning var en oppfordring til umoralske forbindelser utenfor ekteskapet, mente man. Ethvert barn var regnet som en gave fra himmelen, og enhver form for innblanding var synd.

Resultatet var store barneflokker, høy barnedødelighet, fattigdom og nød. Mange kvinner måtte regne med å dø tidlig, under en fødsel eller av en utslitt kropp.

Men det betydde ikke at folk overlot alt til naturen.

Den vanligste formen for prevensjon var avbrutt samleie. Noen sverget også til «sikre perioder», men uheldigvis trodde legene at sex var sikrest midt mellom to menstruasjoner, og ga gale råd. Med oppfinnelsen av gummi på 1800-tallet kom det kunstige midler på markedet.

Katti Anker Møller anbefalte pessar, en gummiring som blokkerte sædceller fra å nå frem til livmoren. Kondomer var mest kjent og utbredt, men Møller var skeptisk til at kvinner skulle overlate prevensjon til menn. De måtte selv ta kontroll over fruktbarheten, mente hun, om de skulle bestemme over sine egne liv.

Ennå skulle det gå 40 år før p-pillen kom til Norge.

Rett ut i synden

På 1920-tallet var det stor forskjell på fattig og rik. Katti Anker Møller kom selv fra en privilegert bakgrunn og la merke til at kunnskap om prevensjon var utbredt i overklassen, mens arbeiderkvinner fikk langt flere barn enn de hadde krefter til.

Selv visste hun hva mange fødsler kunne koste.

Hennes egen mor fikk ti barn, bestemoren fikk elleve. Begge slet seg ut.

Helst skulle nok Katti Anker Møller ha åpnet Mødrehygienekontoret for ugifte kvinner også, men det var helt utenkelig i 1924. Den gang var det regnet som en fordel at unge kvinner visste så lite som mulig om sex.

Bryllupsnatten skulle komme som et sjokk.

Den som ble gravid uten å være gift, ble fordømt av hele samfunnet. Om slike jenter sa man at de hadde havnet «i uløkka». Konsekvensene fikk både de og barna deres leve med.

Katti Anker Møller forsøkte å engasjere norske kvinneorganisasjoner i å spre opplysning om kropp og seksualitet. Hun møtte liten forståelse. I mellomkrigstiden trodde man fortsatt at seksualundervisning og prevensjonsveiledning ville føre unge kvinner ut i synden.

De mange sedelighetsforeningene, som kjempet for «kvinnelig renhet», spilte nok også en stor rolle. De utropte snart Katti Anker Møller til «en fiende av borgerlig moral».

Det hjalp ikke at hun tok til orde for å fjerne straffen for abort.

Synkende fødselstall ble ansett som en katastrofe. Det ville være «nasjonens selvmord», skrev en kjent lege.

Den gang, som nå, ble det hevdet at slitne foreldre burde slutte å syte og heller ta seg sammen.

Solgt av arbeiderkvinner

I 1921 oversatte Katti Anker Møller en engelsk brosjyre til norsk.

Hun kalte den for «Et brev til de strævsomme mødre!» med undertittelen «Hvorledes man skal få sunde barn og undgå svækkede svangerskap». Brosjyren var skrevet av Marie Stopes, som drev prevensjonsklinikk i London.

For å få gitt den ut måtte Møller omgå loven, som forbød all reklame for prevensjonsmidler. Straffelovens § 377 gjorde det straffbart å vise fram gjenstander som «på grunn av deres bestemmelse er anstøtelig for ærbarhet».

Brosjyren ble forsiktig distribuert i lukkede arbeiderkvinneforeninger. På omslaget sto det for sikkerhets skyld: «Selges kun til gifte.»

Målet var å skaffe nok penger til å åpne Mødrehygienekontoret.

Førsteopplaget på 5000 eksemplarer ble revet bort. Neste opplag var på 25.000. Noen modige bokhandlere tok brosjyren inn. Men mange kunder ble rasende over å finne slik smusslitteratur i hyllene.

Da fortjenesten var oppe i 3300 kroner, mente Katti Anker Møller at hun hadde tilstrekkelig startkapital.

Problemet var at ingen ville leie ut lokaler til en prevensjonsklinikk.

Forbud mot markedsføring

Flere gårdeiere trakk seg da de skjønte hva den pene godseierfruen skulle bruke rommene til. Til slutt måtte hun be mannen sin om hjelp. Kai Møller ledet styret i Bøndernes Bank og de eide en gård på hjørnet av Karl Johans gate og Øvre Slottsgate i Oslo. Takket være ham fikk hun leie et lite legekontor.

Besøkende måtte klatre opp to bratte trapper og banke på en smal dør.

Først kom man inn i et venteværelse, møblert med Katti Anker Møllers gamle hagestoler. Rom nummer to hadde disk og et forheng. Bak forhenget kunne besøkende få tilpasset et pessar.

En tidligere menighetssøster fra Vålerenga ble ansatt til å drive kontoret fra dag til dag. Sammen med henne satt Katti Anker Møller og ventet på å bli arrestert.

Det gikk en dag, to dager, så en hel uke – og ingenting skjedde. Politiet banket ikke på døren, men det gjorde nesten ingen andre heller.

Mødrehygienekontoret fikk ikke markedsført seg, siden reklame for prevensjonsmidler var forbudt. Aftenposten og Morgenbladet nektet å ta inn annonser hvis de inneholdt ord som «barnebegrensning» eller «svangerskapshindrende midler».

Katti Anker Møller fikk laget noen forsiktige annonser med en tegning av en ammende mor. Hun skrev at kontoret solgte rimelig babytøy, sanitetsbind og «beskyttelsesmidler».

Likevel kom det klagebrev fra Riksadvokatens kontor.

Også «beskyttelsesmidler» ble for tydelig. Kontoret måtte nøye seg med å avertere for «gummiartikler for kvinner og menn».

Det hørtes kanskje ikke mer anstendig ut, men det brøt i hvertfall ikke direkte med reklameforbudet.

«Nytelsessyke og egenkjærlighet»

Katti Anker Møller skrev selv artikler i de mest radikale avisene om Mødrehygienekontoret og klistret opp plakater på jernbanestasjoner og ved arbeidsledighetskontorer.

Men arkene ble straks revet ned igjen.

Moralvernforeningen mobiliserte sine medlemmer. Snart kom det også en offentlig advarsel fra kristelig hold.

Menighetsfakultetet hadde drøftet prevensjonsspørsmålet og kommet til at barnebegrensning var «et utslag av bløtaktighet, nytelsessyke og egenkjærlighet», også innenfor ekteskapet.

Den som ville unngå svangerskap, fikk etter fakultetets syn ganske enkelt unngå sex – et svært upraktisk råd.

På kort tid fosset det inn med brev til Mødrehygienekontoret. Antallet ble doblet for hvert år, og etter fem år ble det talt opp 4360 stykker.

Brevene kom fra kvinner som ikke kunne møte personlig på Egertorget. De var poststemplet over hele landet.

Brevskriverne fortalte om et liv i knestående. Kvinnene var «til døden trette», bunnløst fortvilte, syke og ytterst fattige.

De aller fleste ba om prevensjonsveiledning.

Men før det ble kjent at kontoret ikke bisto med abort, kom det også mange brev fra gravide.

På en lapp noterte Katti Anker Møller de mest ekstreme tilfellene:

• 19 barn på 20 år. De nest siste 6 barn alle døde, men det aller siste lever og er 3 uker gammelt.
• 15 barn, nytt svangerskap i sitt 51.ende år.
• 2 barn, mannen nettopp død, konen 23 år gammel og 2 måneder i svangerskap.
• 8 barn, stor svulst i magen.
• 9 barn, et værelse som også er kjøkken, mannen nokså drikkfeldig, ikke penger til barnepike, kan ikke føde hjemme.

«Om en prest hadde sittet på hver sin side av meg i denne tid og hørt på mødrene, ville det ikke vært én av dem som hadde hjerte til å avslå en bønn om forebyggelse», noterte Katti Anker Møller.

Brent av nazistene

I årene som fulgte ble det startet 13 Mødrehygienekontor rundt i Norge. Men i 1941 ba Nasjonal samlings kvinnegruppe om at de skulle stenges.

Nazistene ønsket ikke at nordiske kvinner skulle få prevensjons­opplysning, men heller føde så mange barn som mulig. Bøker, brosjyrer og prevensjonsmidler ble brent.

Omsider, 17 år etter åpningen, kom politiet på døra til Katti Anker Møller.

En tysk og en norsk politimann kjørte ut til henne på Thorsø herregård utenfor Fredrikstad, der hun bodde. De forhørte henne, men ble straks forlegne over hvor direkte den 73 år gamle damen snakket til to unge menn om sex.

Etter krigen oppsto det en uventet debatt om hvorvidt mødrehygiene­kontorene skulle åpnes igjen. Medlemmer av Stortingets helsekomité klaget over at kontorene drev prevensjonsopplysning «til kreti og pleti», altså til gifte og ugifte «om hverandre».

Nok en gang ble det påstått at slikt kunne føre til folkets undergang.

Etter hvert ble det etablert flere og mer moderne kontorer for seksuell opplysning. P-pillens utbredelse på 1970-tallet begrenset behovet for tilpasning av pessarer, og i 1988 var Mødrehygienekontorenes tid forbi. Da var prevensjonsveiledning kommet inn i skolens seksualopplysning.

Dermed var det ikke lenger nødvendig å klatre opp to lange trapper og snakke med lav stemme for å få vite hvordan man kunne beskytte seg.

Hei!

Jeg håper du likte denne saken om Katti Anker Møller og Oslo Mødrehygienekontor. Jeg er forfatter av boka «Katti Anker Møller. Å bestemme over livet» og ansatt i NRK.

Hege Duckert

Journalist

Send meg en e-post

Kilder:

• Blom, Ida: «Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft?»
• Bruusgaard, Chris: «Arven fra Katti Anker Møller»
• Duckert, Hege: «Katti Anker Møller: Å bestemme over livet»
• Store norske leksikons artikkel om Margaret Sanger.