Anmeldelse

Storslått biografi om Anne-Cath. Vestly

Den nye barneboken om Anne-Cath. Vestly er inkluderende og flott, men jeg skulle ønsket at biografen tok et tydeligere grep i fortellingen om Norges kanskje mest folkekjære forfatter.

Anne-Cath. Vestly leser sinte leserbrev etter at hun har fortalt på radio at barna ikke kommer med storken

SJOKKERTE: Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Vestly på 1950-tallet fortalte på radioen at barna slett ikke kommer med storken. Den nye biografien om forfatteren byr på en smart sammenfatning av faktiske fotografier og illustrasjoner signert Hans Jørgen Sandnes.

Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes / Gyldendal

Anne-Cath. Vestly var et engstelig barn. Sjenert. Men når hun fikk på seg kostyme og kunne spille teater, da var hun i sitt ess. Gjennom å spille en annen, slapp hun bort fra seg selv. Kanskje var dette også en grunn til at hun likte å dikte seg inn i andres liv?

Disse tankene kommer frem i Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes' biografi om Anne-Cath. Vestly, kvinnen som i flere generasjoner snakket direkte til norske barn og foreldrene deres gjennom radioen, bøker og filmer.

Få norske forfattere har hatt en så stor innflytelse på vanlige nordmenns liv. 15. februar er det 100 år siden hun ble født.

Som en av de første som beskrev livet i en drabantby og – som til allmenn oppstandelse – fortalte barn at småsøsken ikke kom med storken, var hun med på å sette en standard for hvordan man kunne inkludere barn som selvstendig tenkende vesener i den moderne tiden etter 2. verdenskrig.

Respekt for barnet, det var en av Anne-Cath. Vestlys hjertesaker. Det kommer fint frem i biografien.

Fra A til Å

Boken byr på en kronologisk fortelling om Anne-Catharinas liv, fra fødselen på Rena i 1920, via flyttinger til Rudshøgda, Jessheim og Lillehammer, til forfatterlivet på Bøler i Oslo. Vi får høre om vennskapet med storebroren Mentz, om tapet av faren da Anne-Cath. var elleve år. Her er karrieren som skuespiller og møtet med tegneren Johan, som skulle bli ektemann og samarbeidspartner. Og vi er med når Anne-Cath. får sitt aller første oppdrag fra NRK, et oppdrag som skulle forandre livet hennes.

Anne-Cath. Vestly leser i Barnetimen for de minste mens barna hører på

I 1952 lager Anne-Cath. Vestly sin første serie for Barnetimen for de minste. Den handler om Ole Aleksander Filibom-bom-bom.

Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes, Gyldendal forlag

Hvert oppslag har et eget sitat fra forfatteren. De beskriver Anne-Cath. Vestly som menneske, og kan lyde sånn:

Snakk med ungene. Si hva det er. Ikke vær redd for at det er trist og leit. For det verste er å bli holdt utenfor.

eller sånn:

Det er så mange slags kamerater, bare man får øye på dem.

I tillegg finnes det en faktaboks for hvert oppslag, der vi får flere detaljer fra livet hennes, og der forfatter Bjorvand trekker forsiktige forbindelseslinjer mellom hendelser i Anne-Caths eget liv og i bøkene hennes. Stort sett er dette en bok om Vestlys liv, noen tolkninger av bøkene får vi ikke.

Visuelt vellykket

Utformingen med løpende tekst som er brutt opp med sitater og fakta, gjør boken lett tilgjengelig. Den følger nærmest slavisk oppsettet fra Bjorvands biografi om Astrid Lindgren, som kom for fem år siden. Da var Lisa Aisato illustratør.

Nå er det Hans Jørgen Sandnes som illustrerer. Han er kanskje mest kjent for samarbeidet med Jørn Lier Horst om detektivseriene for barn, men har også illustrert både Alf Prøysen-fortellinger og Anne-Cath. Vestly tidligere.

I denne biografien har han funnet en livsbejaende måte å kombinere faktiske fotografier med egne tegninger på. Det gamle, sepiafargede huset Anne-Cath. flyttet til med moren og broren i Oslo, får liv gjennom en freidig tegnet røyk ut av pipa.

Hus i Wergelandsveien pluss Anne-Cath. Vestly utenfopr en telefonkiosk. Collage

Huset i Wergelandsveien dit Anne-Cath. Schulerud flyttet sammen med moren og broren Mentz i 1939, er nå revet.

Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes / Gyldendal

Et svart-hvitt fotografi av Anne-Cath. som kjører spark, har fått en spretten og fargerik Lillebror på setet – og Knerten er med. Knerten er for øvrig en gjenganger gjennom boken, han blir nærmest en liten kommentator til fortellingen. Det er fikst gjort, inntrykket er levende og inviterende.

En nydelig detalj er innsiden av permene. Forrest i boken har Sandnes risset en strektynn silhuett av Tirilltoppen, luftig og tom. Bakerst får vi den samme tegningen, nå fylt av musikk og mennesker: Her er Ole Aleksander, Mormor, Aurora og Knerten. Her er Anne-Cath. Vestlys livsverk.

Forbilledlig nok inneholder boken både en oversikt over viktige årstall i Anne-Caths Vestlys liv, en oversikt over bøkene hennes, bildekrediteringer og kildehenvisninger.

Dette er ryddig og lærerikt – en fin sakprosabok for unge lesere. Men jeg savner noe.

Et tydeligere fokus

Mer kontekstualisering.

Anne-Cath. Vestly var et barn av sin tid. Hvordan preget krigen det unge kunstinteresserte mennesket, i tillegg til at den førte til at hun måtte forlate studiene sine?

Hun skrev om utenforskap i en tid da innenforskap var det vanlige. Hun viste seg som en feminist årevis før den store bevegelsen på 1970-tallet.

Hvorfor var det så radikalt at hun skrev om en far som trillet barnevogn og jobbet hjemme, eller om en alenemor som ble vaktmester?

Dette tror jeg nettopp barn som vokser opp i dag kan lure på, siden så mye har endret seg i samfunnet siden Vestlys storhetstid på 1950-, 60- og 70-tallet.

Biografien er respektfull overfor Anne-Cath. Vestlys egne memoarer («Lappeteppe fra en barndom» fra 1990 og «Nesten et helt menneske» fra 2000). Bjorvand gjentar også mange av historiene som Elin Prøysen ga oss i barneboken «Veien til Tiriltoppen. En fortelling om Anne-Cath. Vestly» som kom i 2009, året etter Vestlys død.

Jeg kunne ønsket meg et tydeligere grep fra forfatterens side, en vilje til å velge bort og heller utdype det hun jo sier mot slutten av boken, under overskriften «Anne-Cath. Vestly i dag». Der skriver Agnes-Margrethe Bjorvand at

Anne-Cath. (...) har lært oss mye gjennom bøkene sine. For eksempel hvor viktig det er med gode venner, og at alle mennesker fortjener respekt for den de er. Hun har også lært oss at man må gjøre det beste ut av det man har, selv om det ikke alltid er så mye. Og at vi må være modige og tørre å si fra når noe er urettferdig.

Agnes-Margrethe Bjorvand

Så hvem vil lese denne biografien? Sakprosa-fortellinger om levd liv er i vinden igjen. På 1980-tallet leste vi «Historien om»-serien. Nå gir flere forlag ut korte, illustrerte biografier for barn helt ned i tre-fireårsalderen om idrettshelter, oppfinnere eller politiske aktivister. Det kan være vel så mye for å tekkes foreldremarkedet, der progressive foreldre vil tilby skikkelig litterær kost til sine håpefulle, som for å treffe smårollingene selv.

Denne boken retter seg mot eldre barn, mot dem som kan lese selv og som kanskje er vant til mer dramatisering enn det som er tilfellet her.