Igor Stravinskij – musikkens magiker og tjuvradd

Få komponister oppsummerer et helt århundres musikkhistorie i større grad enn Igor Stravinskij. Hans påvirkning kan knapt måles, men strekker seg fra omtrent samtlige klassiske komponister av betydning etter 1. verdenskrig, via Charlie Parker, Frank Zappa og Metallica til filmkomponister som Danny Elfman og John Williams.

50 år etter at han døde er det gode grunner til å argumentere for at Stravinskij var den siste «store komponist» i vestlig musikktradisjon. Han var ikke bare en skaper av kanoniserte mesterverk, men også et kulturelt ikon og en internasjonal celebritet. Ingen klassisk komponist har siden oppnådd en tilsvarende status.

Likevel er Stravinskij fremdeles noe av en gåte.

Som komponist slo han stadig inn på nye veier, samtidig som han hele tiden visket ut sine fotspor. Noe av tåken er imidlertid i ferd med å lette, og vi vet betydelig mer i dag enn bare for noen tiår siden om hva som skjulte seg bak de mørke solbrillene.

Stravinskijs reise fra provinsielle St. Petersburg, via mellomkrigstidens Paris, til USA og Hollywood er unik, og gjenspeiler et kunstnerskap som i sin mangfoldighet og sine hamskifter mangler sidestykke.

Som kunstner var Stravinskij ofte banebrytende, men samtidig noe av en hipster, en moteløve med skarpt blikk for både kunstneriske trender og egen kjendisstatus. Han stjal som en ravn fra både musikkhistorien, jazzen og folkemusikken, men gjorde samtidig alt til sitt eget. Selv beskrev Stravinskij sin måte å komponere på som «en særegen form for kleptomani».

Her kan du lese historiene rundt fem verk som utgjorde noen av de største høydepunktene i Stravinskijs karriere – en karriere preget av mye suksess, en legendarisk skandale, store personlige kriser og økonomiske bekymringer.

Fargesprakende kassasuksess

• Verk: «L'Oiseau de feu» («Ildfuglen»)
• Komponert: 1909–10
• Premiere: Ballets Russes, Opéra de Paris, 25. juni 1910

Balletten «Ildfuglen» gjorde den 28 år gamle Igor Stravinskij berømt mer eller mindre over natten. Frem til da hadde Stravinskij fremstått som en lovende, men på ingen måte fremragende elev av komponisten Nikolai Rimskij-Korsakov, den dominerende skikkelsen i russisk musikkliv frem til hans død i 1908.

Stravinskijs skjebne ble imidlertid beseglet da den legendariske impresarioen Sergej Djagilev hørte hans briljante orkesterverk «Scherzo fantastique» ved en konsert i St. Petersburg i januar 1909.

Gjennom sin usvikelige teft for talent og legendariske markedsføringsevne gjorde Djagilev det nystiftede kompaniet Ballets Russes til den store sensasjonen i Paris sommeren 1909. Suksessen ble toppet året etter av den nye balletten «Ildfuglen», basert på flere russiske folkeeventyr om heltefiguren Ivan Tsarevitsj. Stikkordene er vakre prinsesser, en ond trollmann, og fremfor alt det magiske fjærkre som gav balletten dens navn.

Visuelt overgikk «Ildfuglen» alt det blaserte pariserpublikummet hadde sett av eksotiske kostymer og pirrende koreografi.

Den største attraksjonen var imidlertid den unge og ukjente komponisten, som etterlot publikum fjetret med sin magiske musikk. Med «Ildfuglen» brakte Stravinskij den eventyrbaserte tradisjonen i russisk musikk til et uovertruffent høydepunkt.

«Ildfuglen» var den romantiske kassasuksessen som i stor grad finansierte Stravinskijs senere utforskning av nye stilretninger som modernisme og neoklassisisme. I løpet av sitt lange liv skulle Stravinskij dirigere verket i ulike versjoner bortimot 1000 ganger.

Selv var Stravinskij imidlertid ferdig med russisk eventyrromantikk etter å ha komponert «Ildfuglen».

Året etter sitter han ved pianoet i sitt sommerhus på den russiske landsbygda og hamrer ut de første akkordene av verket som mer enn noe annet skal prege forrige århundres musikkhistorie.

Århundrets skandale

• Verk: «Le sacre du printemps» («Vårofferet»)
• Komponert: 1911–12
• Premiere: Ballets Russes, Théâtre des Champs-Élysées, Paris, 29. mai 1913

Skandalen ved urfremføringen av balletten «Vårofferet» er en av de mest berømte begivenheter i den vestlige kunstmusikkens historie. Denne skandalen var imidlertid i stor grad iscenesatt Sergej Djagilev for å skape ytterligere blest rundt Ballets Russes. Djagilev delte ut gratisbilletter til en gruppe radikale studenter som han visste med stor sannsynlighet kom til å gripe muligheten til å gyve løs på det franske overklassepublikummet hvis anledningen bød seg.

Det gjorde den til gagns. Allerede under det dissonerende orkesterforspillet oppstår det mumling og fnising i deler av salen. Ting blir ikke bedre når teppet går opp, og Vaslav Nijinskijs banebrytende «primitivistiske» koreografi begynner å utfolde seg. Danserne som hopper ugrasiøst i takt med musikken og beveger seg i snåle og forvridde positurer blir møtt med latterbrøl, hånrop og høylytt buing.

En eldre, rødpudret comtesse har fått nok, og forlater høylytt salen med sitt følge. Nå renner det over for den delen av publikum som faktisk er interessert i det som foregår på scenen. «Hold kjeft, jævla overklassef****r!» freser en av dem.

Da tar det av. Salen eksploderer i roping, pipekonsert og regelrett nevekamp mellom stivpyntet fiff og oppildnede studenter. Til slutt stormer politiet salen, og drar med seg de verste bråkmakerne ut. Men kaoset fortsetter.

Utrolig nok blir hele forestillingen gjennomført. Etter teppefall bryter det ut voldsom applaus, og Stravinskij og Nisjinskij må en rekke ganger fram på scenen for å motta ovasjonene. «Akkurat det jeg ønsket meg», gliser Djagilev fornøyd i kulissene.

Musikalsk består «Vårofferet» av kontrasten mellom enkle, folkemusikkaktige temaer og et radikalt dissonerende tonespråk hvor mye av den musikalske fremdriften ligger på det rytmiske planet. I lange strekk bruker Stravinskij orkesteret nærmest som et gigantisk slagverksinstrument.

«Vårofferet» skildrer naturen i sin overveldende og skremmende kraft, og av hvordan oldtidens mennesker tyr til ritualer for å håndtere sin egen maktesløshet – ritualer hvor individet oppheves og blir en del av kollektivet. Bortsett fra ett: En utvalgt jomfru som danser ubønnhørlig og desperat til hun dør av utmattelse.

For mange vesteuropeere syntes verket imidlertid å peke mot noe langt mer aktuelt og foruroligende enn et arkaisk «Russland». Forfatteren Jacques Rivière sammenlignet danserne på scenen med rovdyr som lusker rundt inne i burene sine, og som aldri går trett av å stange hodet mot gitteret. For T.S. Eliot var «Vårofferet» lyden av modernitetens umenneskelige maskineri av hylende bilhorn, kvernende tannhjul, hamring på jern og stål og drønnende undergrunnsbaner.

Allerede i 1913 gikk mange med en foruroligende følelse av at «Vårofferet» ikke skildret noe som har vært, men derimot noe som skulle komme. Ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 slippes rovdyrene løs på det europeiske kontinentet. Modernitetens enorme tannhjul settes i verk for å utslette flere menneskeliv enn noen gang tidligere i menneskehetens historie.

Krigen skulle imidlertid også få katastrofale konsekvenser for Stravinskij personlig.

Fransk chic

• Verk: «Apollo». Opprinnelig tittel: «Apollon musagètes» («Apollo, musenes fører»)
• Komponert: 1927–28
• Premiere: Library of Congress, Washington DC, 27. april 1928. Europeisk premiere: Ballets Russes, Théâtre Sarah Bernhard, Paris, 12. juni 1928.

Balletten «Apollo» er på mange måter «Vårofferets» rake motsetning. Mens «Vårofferet» bruker et kraftig utvidet symfoniorkester til å fremstille primitivt barbari, er «Apollo» derimot en grasiøs og fredfull representasjon av «sivilisasjon» i sin mest idealiserte og mytologiske form, fremført av et lite strykeorkester.

Hvordan kan denne kontrasten forklares? Delvis handler dette om en generell stilendring innenfor musikken etter 1. verdenskrig. Nå er det Paris som slår an tonen både innenfor kunst, kultur, mote og livsstil. Tysk tungsinn er passé, og Schönberg-skolens kakofoniske tolvtonemusikk betraktes som romantikkens siste groteske krampetrekning.

Hos de unge komponistene antar musikken en form for letthet, eleganse og flyktighet, påvirket av tidens mote (Coco Chanel) og arkitektur (Art Deco). På alle områder innenfor kunsten og kulturen hentes inspirasjon fra den greske antikken, som representerer idealet for renhet, balanse og emosjonelt tilbakehold.

Den kuleste katten i gata er imidlertid fremdeles Igor Stravinskij, som i 1920 flytter inn med storfamilie og tjenerskap i Coco Chanels Art Noveau-villa i forstaden Garches på Paris’ vestkant (selv holder hun til i storsuiten i Hotel Ritz ved Place Vendôme). Mye tyder på at de innleder et forhold, selv om bevisene fremdeles kun er anekdotiske. «Igor er flørtete, Chanel forførende», oppsummerte Stravinskijs svigerdatter lakonisk.

Men dette handler også om Stravinskijs personlige historie. Ved krigsutbruddet i 1914 var Stravinskij en suksessrik borger av det russiske tsarriket. Fire år senere er han en statsløs eksilant fra bolsjevikenes Russland. Hans sommerhus i landsbyen Ustilug vest i dagens Ukraina (nå museum) ble først plyndret av invaderende soldater og deretter konfiskert av Sovjetstaten.

Forfatteren Milan Kundera skriver at Stravinskijs neoklassisisme er en kompensasjon for tapet av hans hjemland, både åndelig og materielt. Dømt til et liv i eksil skaper Stravinskij seg om fra «provinsiell» russer til sofistikert verdensborger, med hele den vestlige musikk- og kulturhistorien som sin lekegrind.

Det elegante ytre skjulte imidlertid en indre sorg. Stravinskij, alltid omkretset av sin tids ledende kunstnere, forble hele resten av sitt liv noe av en fremmed fugl, avskåret fra det førrevolusjonære Russland han elsket høyere enn noe annet.

Balletten «Apollo», koreografert av George Balanchine, er et av de ypperste eksemplene på mellomkrigstidens franske neoklassisisme. Musikalsk gir balletten assosiasjoner til hele den franske ballettradisjonen fra Lully til Delibes, krydret med en klype Tsjajkovskij.

Det gjennomgående harmoniske uttrykket bærer samtidig vitnesbyrd om en komponist som har funnet en slags forsoning i en ny vesteuropeisk identitet, før en ny verdenskrig skulle sende ham ut i et nytt og opprivende eksil.

En komedie fra Hollywood, omsider

• Verk: The Rake's Progress (libretto: W.H. Auden og Charles Kallman)
• Komponert: 1947–50
• Premiere: Teatro La Fenice, Venezia, 11. september 1951

Våren 1941 flytter Stravinskij inn i et relativt beskjedent hus med adresse 1260 North Wetherly Drive, Hollywood. Dette skulle vise seg å bli det stedet hvor komponisten bodde lengst i løpet av sitt lange liv.

Stravinskij hadde året før giftet seg under enkle omstendigheter med den tidligere danseren og kostymemakeren Vera de Bosses, etter å ha levd et dobbeltliv sammen med henne i bortimot 20 år. Yekaterina, Stravinskijs første kone, betraktet det som sin hellige plikt å støtte sin unikt begavede ektemann, og så derfor gjennom fingrene på Igors stadige affærer med diverse dansere og sangerinner. Hun døde av tuberkulose i mars 1939.

Høsten 1939 krysser Stravinskij Atlanteren, i første omgang for å tilbringe et år som gjesteprofessor ved Harvard-universitetet. Når Wehrmacht inntar Paris i juni 1940 er det i praksis ingen vei tilbake.

Med nytt eksil følger en ny smertefull assimileringsprosess, denne gangen plassert midt i den amerikanske underholdningsindustriens sentrum.

Mye av musikken Stravinskij komponerer de første årene i USA bærer preg av en komponist som rett og slett trenger til salt i grøten. Hans tidligere verk fremføres knapt av amerikanske orkestre, og royalties fra Europa tørker inn fullstendig på grunn av krigen.

Stravinskij selv karakteriserte mange av verkene fra perioden som rene kommersielle leilighetsarbeider.

Gradvis oppstår imidlertid muligheten for mer kunstnerisk ambisiøse prosjekter, og Stravinskijs hovedambisjon blir etter hvert å komponere en engelskspråklig opera.

Idéen kom etter å ha besøkt en utstilling våren 1947 av bilder av 1700-tallsmaleren William Hogarth. Særlig bet Stravinskij seg merke i serien med grafiske trykk med tittelen «A Rake’s Progress», som viser livsgangen til den fiktive karakteren med det lett avslørende navnet Tom Rakewell. Tom sløser bort en større pengearv på drikk og horeri, gifter seg med en «ugly lady» og ender opp ved Bedlam, Londons beryktede galeanstalt. Stravinskij så umiddelbart potensialet til en slags komisk opera i modernisert 1700-tallsstil, med et burlesk plott løst basert på Hogarths bildeserie.

«The Rake’s Progress» er mest av alt en virtuos øvelse i ironi og distanse, en slags «opera om opera» med klare referanser til Purcell, Mozart og Verdi – for å nevne noen.

Det er på ingen måte så tørt og intellektuelt som det høres ut. Tvert imot er operaen et overflødighetshorn av tekstlige og musikalske ablegøyer. Ikke uten grunn er «The Rake’s Progress» trolig den oftest spilte opera etter Puccini.

Premieren på «The Rake's Progress» høsten 1951 ble en lenge etterlengtet internasjonal suksess for en komponist som var vant til å befinne seg i de kunstneriske begivenhetenes sentrum.

Kun måneder senere skulle Stravinskij oppleve sitt livs største kunstneriske krise – en krise som skulle føre til nok et forbløffende kunstnerisk hamskifte.

Fredfullt gravmæle

• Verk: «Requiem Canticles»
• Komponert: 1965–66
• Premiere: Princeton University, 8. oktober 1966.

Årene etter «The Rake’s Progress» er Stravinskij på høyden av sin berømmelse. Mer enn noen annen komponist verken før eller siden er han nå en kjendis som pryder forsider av glansede magasiner, endog med egen stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Stravinskij er voldsomt etterspurt verden over som gjestedirigent av egne verk, og tilbringer utallige timer i platestudio for å presse mest mulig ut av merkevaren «Stravinsky Conducts Stravinsky».

Som russer med amerikansk statsborgerskap blir Stravinskij trukket inn i propagandakrigen mellom de to supermaktene. I januar 1962 inviterer Jaqueline Kennedy Igor og Vera til middag i Det hvite hus. Høsten samme år besøker ekteparet Kreml. Dette er første gang Stravinskij setter sine bein på russisk jord på nesten 50 år. Han dirigerer egne verk i Moskva og Leningrad, opptrer på sovjetisk fjernsyn, besøker en Stravinskij-utstilling og møter musikerkolleger som Dmitrij Sjostakovitsj og David Oistrakh.

Paradoksalt nok er tiden etter «The Rake's Progress» også tidspunktet hvor Stravinskij gjennomgår sin største kunstneriske krise. Under en biltur til småbyen Palmdale i Mojaveørkenen i mars 1952 bryter han sammen, og sier gråtkvalt at han frykter at han er ferdig som komponist.

Opptakten til krisen inntreffer under hans store Europa-turné høsten 1951, i etterkant av premieren på «The Rake's Progress». Overalt hvor Stravinskij kommer stilles han og erkerivalen Arnold Schönberg opp som motpoler innenfor den nye musikken.

I en forbausende revurdering av historien er det nå Schönberg som vurderes som progressiv, mens Stravinskij stemples som reaksjonær. For den yngre generasjonen komponister er Stravinskij simpelthen passé og irrelevant.

Ifølge den toneangivende komponisten Olivier Messiaen hadde Stravinskij revolusjonert musikken med «Vårofferet», men knapt komponert noe av betydning etterpå.

I 30 år har Stravinskij på sin side kategorisk avfeid musikken til Schönberg-kretsen som rene eksperimenter uten noen dypere kunstnerisk verdi. Stravinskij og Schönberg bodde i amerikansk eksil i samme by i 10 år uten å veksle et ord.

I et radiostudio i Baden-Baden i oktober 1951 får imidlertid Stravinskij for første gang høre et orkesterverk (Variasjoner Op. 30) av Schönberg-disippelen Anton Webern. Han får fullstendig hakeslepp, og ber om å få høre det ikke bare én gang, men to ganger til.

Noen måneder senere, rett før sammenbruddet, fremføres flere kammerverk av Schönberg på en konsert i Los Angeles.

Stravinskij sitter i salen under alle prøvene. Dette er utrolig nok første gang Stravinskij tar seg bryet med å virkelig lytte til Schönbergs musikk. Hans tidligere avvisning har i stor grad vært basert på karikerte og negative beskrivelser av Schönbergs musikk fra kolleger.

Kanskje er tiden nå moden fordi Schönberg døde sommeren før, noe som faktisk gjorde dypt inntrykk på Stravinskij. Utgangen av krisen blir uansett en ny stilendring like grunnleggende og oppsiktsvekkende som Stravinskijs neoklassiske vending 30 år tidligere. Stravinskij begynner nå å komponere atonal musikk basert på den karakteristiske 12-toneteknikken som Schönberg utviklet etter 1. verdenskrig.

Hendelsen er nærmest unik i vestlig kunstmusikk. Over 70 år gammel finner Stravinskij nok en gang en ny og egenartet stemme. Med denne skaper han et knippe verk av bemerkelsesverdig kvalitet og originalitet. Til tross for bruken av 12-toneteknikker ligner disse verkene lite på Schönberg og Webern. Stravinskij beholder sitt særpreg, uansett hva han gjør.

Ikke overraskende kretser mye av Stravinskijs sene musikk omkring temaer knyttet til religion og død. Mest av alt gjelder dette komponistens aller siste verk «Requiem Canticles» (1966). Ifølge Vera ble denne tonesettingen av deler av den katolske dødsmesseteksten skrevet mest av alt til Stravinskijs egne formodentlig nært forestående begravelse.

«Requiem Canticles» inneholder en rekke ekko fra tidligere komposisjoner, som om Stravinskij foretar et tilbakeblikk på sitt lange liv og komponistvirke. Mest gripende er det avsluttende Postludiet, med sine imitasjoner av kimende kirkeklokker. Som Stravinskij-forskeren Jonathan Cross formulerer det: «Klokkene som avslutter «Requiem Canticles» transporterer Stravinskij frydefullt tilbake til hans begynnelse i St. Petersburg. Tiden overskrides, og klokkene kimer inn i evigheten.»

Samtidig er det grunn til å minne om at Stravinskij selv kalte disse merkverdige klokkeklangene «dødens akkorder». Stravinskij avslutter sitt komponistliv med å skildre et menneskes siste åndedrett.

Den siste reisen

I 1969 flytter Igor og Vera til New York, for å legge til rette for komponistens nå regelmessige behov for medisinsk behandling. Stravinskij trekker sitt siste åndedrag kl. 05.20 på morgenen 6. april 1971. Nasjonal radio kunngjør dødsfallet allerede på 06.00-nyhetene, og leiligheten oversvømmes raskt av blomster, telefoner og kondolansetelegrammer.

Dagen etter tar avisene frem de store ordene. Ifølge The Guardian var Stravinskij «utvilsomt den mest ruvende komponist i det 20. århundre», mens Washington Post utroper Stravinskij til «en av de største og mest originale genier i hele musikkhistorien».

Minnegudstjenesten langfredag 9. april samler en stor folkemengde utenfor begravelsesbyrået.

Kisten med Stravinskijs legeme flys deretter til Venezia, hvor det avholdes en ny begravelsesseremoni i Santi Giovanni e Paolo-basilikaen. Tusenvis er nå stuet sammen både i og utenfor kirken.

Etter gudstjenesten fraktes kisten med gondol til komponistens siste hvilested, kirkegårdsøya San Michele, hvor han gravlegges noen få meter unna Sergej Djagilev.

Dette ble det siste møtet mellom to sønner av St. Petersburg som i kompaniskap skulle prege en hel verden.

Kilder:

• Jonathan Cross (red.): The Cambridge Companion to Stravinsky (Cambridge UP, 2003)
• Jonathan Cross: Igor Stravinsky (Reaktion Books Ltd, 2015)
• Stephen Walsh: Stravinsky: A Creative Spring. Russia and France, 1882–1934 (Pimlico, 2002)
• Stephen Walsh: Stravinsky: The Second Exile. France and America, 1943–1971 (Pimlico, 2007)

Anbefalt videre lesing: