Ruth Rendell
Vitnene
Ascheoug 2001
Lady Ruth Rendell har skrevet kriminalbøker om sin insepktør Wexford og hans imaginære Kingsmarkham svært lenge. Hun kan dette, med andre ord. Samtidig har den adlede forfatteren skrevet på ren rutine så lenge at det i allefall for en litt kresen storforbruker av kriminalbøker kan bli litt langtekkelig og litt for tidstypisk.
Mobben
For, som så mange av de moderne politiromanforfatterne, er Ruth Rendell påpasselig med og flink til å veve samtidens problemer og konflikter inn i bøkene sine. Storbritannia er ett av de europeiske landene som har vært ridd av vannvittige pedofili- og barnedrapssaker de siste årene.
Dermed er landet heller ikke fremmed for mobben, eller rettere sagt den ulmende mobben, den som endelig har noe å oppkaste seg over, noe å hate som det er grunn til å hate, som selv mobbens individer kan hate med full moralsk
ryggdekning. Og det til tross for sin egen loslitte, ledighetstrygdede hverdag.
Kvinnemishandling
Det er dette Rendells nye bok på norsk, «Vitnene», handler om. Dette og en utforskning av hva en ressursrik og tilsynelatende vellykket mann kan få seg til å gjøre mot en kvinne han mener å elske. Her kommer uttrykk som å «banke kjerringa» sørgelig og blekt til kort. Dette er utkrøpen, bestialsk kvinnemishandling, så nedbrytende at det langt på vei er uforståelig at noen overhodet kan leve med den.
Overflate-litteratur
Ruth Rendell kommer langt i sin beskrivelse av denne djevelskapen - men også i mobbens livsfarlige stupiditet når et barn forsvinner, når en gammel pedofil mann slippes ut av fengsel. Hun har gjort sin research, med andre ord.
Allikevel - boken kommer til kort hvis vi stiller krav som nærmer seg det litterære, krever mer enn engasjerende tidtrøyte og brukbar sosialjournalistikk. For - det er overflaten vi møter. Forfatteren kjenner ikke menneskene, bare fakta og det hun kan lese og ringe seg til i telefon.
Igjen sitter vi med inspektør Wexford som stadig er en klok og engasjert politimann med sterk intuisjon og sans for den gammeldagse rettskaffenheten.
Dårlig norsk
Noen vil mene at vi dermed har fått en helt alminnelig, akkurat passe god kriminalroman skrevet av en av de mest velmenende kvinnelige forfatterne tiden byr oss. Og de har rett.
Når boken attpåtil skjemmes av en norsk som i blant er riktig elendig, er det ikke så mye mer å skrive hjem om. Om den språklige tristessen skyldes at Rendells engelsk har degenerert til det ugjenkjennelige, vet jeg ikke, men
deler av denne teksten er direkte krøkkete.
Leif Ekle
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 19.mars 2001