Jens Christian Grøndahl
Virginia
Pax 2002
Oversatt til norsk av Annie Riis
Jens Christian Grøndahl har en stil du med en gang kjenner igjen. Det ligger en melankolsk tone, en voksen erkjennelse i bøkene hans, en erkjennelse hovedpersonene når gjennom feilslått kjærlighet og såre minner fra ungdommen.
Den første forelskelsens fløyel
Også i den lille romanen "Virginia" spiller et møte i ungdommen en stor rolle. Jeg-fortelleren er en eldre mann, som tenker tilbake på en sommer under 2. verdenskrig. Da var han på landet hos slektninger, og møtte en to år eldre pike. Han var fremdeles gutt, hun en ung kvinne.
Hun bodde i samme hus som ham. De syklet sammen, badet sammen, og snakket om alt og ingenting. Selvfølgelig ble han betatt. Men hennes sinn var fylt av et helt annet møte. På en strand i nærheten lå en nedskutt engelsk flyver i skjul. Om natten bragte hun ham mat, HAN var hennes første forelskelse.
Nøkternt og nakent
Men flyveren ble tatt, og vår unge venn var den som - ufrivillig nok - satte tyskerne på sporet. Ungdommenes veier skiltes. Først mange år senere treffer de hverandre igjen, tilfeldig, på gaten. Her nøstes hennes livshistorie opp, med små riss, nøkternt og nakent. Ett minne har hun alltid båret med seg, forteller hun, det er den engelske flyveren og det lille sølv-etuiet med Virginia-sigaretter han ga henne.
"Virginia" er en liten, upretensiøs roman. Historien fortelles i et rent og enkelt språk, stilsikkert oversatt av Annie Riis. Romanen viser at våre liv er preget av tilfeldigheter, og at enkelt-episoder kan følge oss hele livet, som en stemning, en tanke.
Liten, men god
Jens Christian Grøndahl leste for sitt norske publikum i Stavanger 2001.
Jens Christian Grøndahl har skrevet gode psykologiske romaner tidligere. Men til tider har han overforbrukt sitt tema der en middelaldrende, mannlig kunstner først midt i livet blir klar over sin egen selvopptatthet.
Denne gangen merkes ingen store ambisjoner om å trenge til dypet i kjærlighetens vanskelige irrganger. "Virginia" er skrevet med lett hånd, og resultatet er spinkelt, men ikke desto midre vakkert.
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2
8. april 2002