Velfrisert moro

Kombinér barokkens ridderlighet med 80-tallets ekstravaganse.

Legg trykk på fellesnevnerne sex, drugs and rock’n’roll – og du har helaftens musikalmoro.

Riktignok med hult etterdrønn. For det er moro, men samtidig substansløst.

Tettpakket

Regissør Alexander Mørk-Eidem er kjent og prisbelønnet for å sette scenekunstens klassikere inn i en ny og samtidig sammenheng.

«De tre musketörar» ble, tross problemer med rettighetshavere, sett av 130.000 publikummere ved Stockholms Stadsteater.

Når produksjonsselskapet Scenekvelder nå har hentet denne musikalen til Oslo, får oslopublikummet møte dyktige skuespillere i en intens, morsom og tettpakket forestilling.

Licence to kill

Unggutten d’Artagnan vil bli musketer. Han drar til Paris, hvor han møter Athos, Portos og Aramis, kongens rockende musketerer som sårt trenger ny vokalist til bandet sitt.

Sammen dras de fire inn i maktkampen mellom Frankrike og England – de er spioner på hemmelig oppdrag med lisens til å drepe.

Dumas’ roman har ulike lesemåter. En ungdom vil først og fremst oppleve spenningshistorien, modige menn og spennende oppdrag.

En eldre leser vil i større grad se beskrivelsen av et tidsbilde – 1600-tallets idealer kombinert med elementer fra 1800-tallet (som romanen skriver seg fra).

Saken fortsetter under videoen.

Suksessoppskrift

«De tre musketerer» ved Folketeateret kombinerer disse to: Fjortenåringen med 80-tallsheltene plakatklistret på veggen drømmer seg tilbake til tider der heltene bar kårde.

Den eldre leseren, for eksempel en rundt 40, ser dette, men mimrer også over forgangne tiår.

Miks dette, og du har Mørk-Eidems suksessoppskrift.

Hvor stor er sjansen for å feile når man trykker på knappene merket mimring, 80-tall, frihet, ungdom og musikk hos den gruppen som er vokst opp med nettopp dette?

Kongen ruler

For disse publikummerne er «De tre musketerer» en festforestilling.

Rundt 50 låter fra 80- og 90-tallet serveres på løpende bånd, pakket inn i raske skift, fengende lyssetting, heftige kostymer og virkemidler som motorsykler på scenen, kårdeklang, heliumstemmer med mer.

Alt sitter – ensemblet synger bra, spiller bra, danser bra.

Alexander Mørk-Eidem har fått med seg et knippe skuespillere fra Nationaltheatret, blant dem flere som også spiller i hans oppsetning av «Peer Gynt».

Benjamin Helstad og de øvrige musketerene herjer, men det er Trond Fausa Aurvåg som Kong Ludvig XIII og Hertugen av Buckingham som virkelig gjør kvelden.

Nader Khademi som den onde, onde torpedoen Rochefort må også nevnes.

Saken fortsetter under bildet.

Jukebox

Handlingsgangen forsvinner i artige musikknumre i «De tre musketerer». Koreograf Roine Söderlundh har kalt den en «jukebox-musikal», en musikal der musikknumrene mer enn å videreføre handlingen snarere er dvelende ved en tilstand eller følelse hos en rollefigur.

Det taper fremdriften på, naturlig nok, om det er aldri så gøy. Det er lett å miste tråden.

Og det er kanskje også det som er med på å gjøre «De tre musketerer» til en intens opplevelse, heftige numre tett på hverandre der man som publikummer glemmer hvor man var i historien.

Litt over halvveis ut i forestillingen er man egentlig mettet. Men det kommer mer – stadig mer.

Luksus

Produksjonsluksus, bøttevis med humor under beltetstedet, 80-tallsfryd og actioneventyr gjør «De tre musketerer» til en god underholdningsforestilling.

Men som Kardinalen (Eindride Eidsvold) uttrykker det: substansløst. Det har han rett i – selv om sterke følelser er i sving, lodder de aldri dypt.

Men den som vil ha underholdning, humor, farger og fest, bør finne veien til Folketeateret.

Le gjør du garantert.