Burleskt og uhyggesvangert

Vanessa Baird: «You can't keep a good rabbit down», Tegneforbundet, Oslo til 5. desember og «Resilience», Galleri MGM, Oslo, til 15. januar.

Vanessa Baird er en kunstner som åpenbart er i vinden, for øyeblikket vises hennes arbeider i to av hovedstadens sentrale gallerier, MGM på Frogner, og Tegneforbundet i kvadraturen.

Baird er utdannet dels fra Kunsthøyskolen i Oslo, og fra Royal College of Art i London. Hun begynte sin karriere på 90-tallet, og fikk et slags endelig gjennombrudd på begynnelsen av 2000-tallet.

Burleske tegninger

Det er en sterk opplevelse å tre inn Vanessa Bairds absurde og burleske, tegneriske univers. Virkeligheten hun skildrer er både dypt fremmed, og meget gjenkjennelig på samme tid. De fleste av oss småbarnsforeldre vet noe om å stå utslitt og fortvilet midt i et hjem som likner på et inferno i flammer, med flekker på klærne som like godt kan være oppkast som avføring.

Det er litt denne sjelestemningen som dominerer i Bairds billedvirkelighet. Den fortvilte, helt og holdent frihetsberøvede kvinnen på vei inn i det uunngåelige kroppslige forfallet.

Ulike utstillinger

I begge utstillinger finner vi akvareller. På MGM er det fargerike bilder i storformat der hvert ark er forbeholdt et enkelt, veldig og nærmest påtrengende motiv. I Tegneforbundet, derimot, er mange av motivene svært små, og de er tegnet inn som ulike løsrevne scener sammen på enorme papirflak.

Tegneforbundets utstilling er i det hele tatt langt mer stillferdig og tilbakeholden. De fleste av disse bildene er hentet fra boken «You can't keep a good rabbit down» som utkom i 2009. Men selv om utstillingene byr på to ganske ulike opplevelser, er det de samme tematikkene vi finner begge steder.

Både på MGM og Tegneforbundet finner vi primært motiver hentet fra en hjemlig sfære, men dette er så langt fra en idyllisk skildring av en kjernefamilie som man kan komme. Vi ser mor og far og barn sitter rundt middagsbordet, mens de med stirrende øyne spyr ut maten som på uapetittelig vis flyter nedover brystkassene deres.

Klaustrofobisk fengsel

Bairds skildrer hjemmet som et klaustrofobisk fengsel. I et bilde sitter en litt ufiks, utflytende kvinne, med et ansikt som umiskjennelig minner om kunstneren selv, kledd i en lyseblå småpikeaktig kjole, og klipper av seg fingrene med et likegyldig ansiktsuttrykk. Under tegningen står det skrevet: «All these moments will be lost, like tears in the rain».

Jeg opplever kontrasten mellom den aldrende kroppen og den ungdommelige bekledningen som et uttrykk for den feminine, forfengelige sorgen over ungdommen som ugjenkallelig er over. Det selvdestruktive går igjen i svært mange av arbeidene.

I ett bilde ser vi for eksempel en kvinne med vidt oppsperrede øyne som stikker hodet inn i et peisbål, dette er et motiv vi både finner i storformat på MGM, men som også dukker opp i de mindre, mer skisseaktive motivene på Tegneforbundet.

Seksuelle undestrømmer

Bildene er også preget av sterke og ubekvemme seksuelle understrømmer. Det er ikke bare den tause avmakten mellom ektefellene i soverommet vi møter, som glimt inn i den vemmelige, litt halvinspirerte elskoven; Men gjennom det hele tyter det frem under overflaten en stygg og feilplassert erotikk som får oss til å tenke på vold og overgrep.

Denne erotikken er ofte i bildene legemliggjort som lidderlige flirende smånisser med veldige erigerte kjønnsorganer. Både i Tegneforbundet og på MGM går bildet av de tre tomme barnesengene igjen som et dystert og uhyggesvangert refreng. Fraværet av de tre barna får oss til gyse. Hvorfor ligger de ikke i sengene sine?

Tabubelagte temaer

Vanessa Bairds arbeider er spennende fordi de bryter med noen grunnleggende tabuer. Det er forbudt å snakke om morsrollens bakside: De vonde, aggressive følelsene som mange kvinner kan ha som følge av det totale tapet av frihet og den intense opplevelsen av å være invadert fra alle kanter.

Fortvilelse og smerte som formidles oppleves som ytterligere akutt og påtrengende for betrakteren siden kvinneskikkelsen som går igjen låner Vanessa Bairds egne ansiktstrekk. Det gir oss en følelse av at dette er glimt inn i kunstnerens eget familieliv, noe vi får håpe er en sannhet med modifikasjoner.

Vanessa Baird byr på en dyp feel bad-opplevelse, som er like tankevekkende som den er ubehagelig.