Vandrer sin kunst

En meditativ motvekt til Vestens gjennomkommersialiserte konsumkultur.

«Hamish Fulton: The Simplicity of Walking». Galleri Riis, Oslo til 13.3.

Siden 1973 har den britiske kunstneren Hamish Fulton omtalt seg selv som «a Walking artist» - en kunstner som «vandrer sin kunst». Han har besteget mange av verdens høyeste fjell, men ikke alle turene hans er av denne art.

Han legger også sine vandringer gjennom mer urbane strøk, som for eksempel prosjektet «Public pavement - 17 people attempting to walk slowly for one hour» i 2008 – en «walk» han forøvrig gjentok i ensomhet den 27. januar i år, i forbindelse med åpningen av denne utstillingen.

Dyrke idé og opplevelse

Mange vil undre seg på hvordan det å gå kan forstås som kunst.

Hamish Fulton må sees som en del av en strømning på slutten 60- og begynnelsen av 70-tallet, der kunstnere var opptatt av å sprenge seg ut av de snevre mediekategoriene som den gang definerte kunsten.

Man ville ikke lenger være tvunget til å se seg selv enten som maler, fotograf eller skulptør. Man dyrket en kunst der ideer og opplevelser sto i sentrum, og der verkets materielle eller fysiske sider var av underordnet betydning.

Et poeng å ikke etterlate seg spor

Og Fulton er ikke den eneste kunstneren innenfor denne tradisjonen som har vært opptatt av det å gå.

Mange har et forhold til den britiske kunstneren Richard Longs prosjekt, der han i månedsvis vandret frem og tilbake over en milelang slette i Peru til det hadde dannet seg en sti, en skjør linje i landskapet, et vakkert bilde på hvor flyktige de er de sporene vi setter etter oss i livet.

Og dette med å sette spor, skape en tegning, eller noe nærmest skulturelt ute i naturen har vært viktig innenfor den såkalte land art- tradisjonen som både Long og forsåvidt også Fulton gjerne knyttes til.

Men i motsetning til de fleste andre av disse kunstnere, er det for Fulton et poeng nettopp å ikke etterlate seg spor, dette gir prosjektet hans et økologisk tilsnitt.

Stringent og presist

Galleri Riis ser vi en rekke ulike arbeider som på forskjellige måter tar utgangspunkt I kortere eller lengre vandringer.

Noe er fotografiske glimt fra turene hans, som en endeløs støvete vei, andre igjen er skjematiske tekstkart, som angir tid og sted for de ulike vandringene.

Mange av arbeidene er enorme tekstmalerier, der typografien ser ut til å spille en vel så viktig rolle som de de poetiske setningene, som ofte foruten å angi tid, sted og varighet på de ulike turene, og så med veldig få ord skildrer opplevelser.

Disse ofte naturlyriske og innholdsmettede setningene står i kontrast til bildenes stringent grafiske preg. I flere av arbeidene referer kunstneren til den kinesisk-tibetanske konflikten.

Verket som blant annet inneholder setningene: «Chinese economy – Tibetian refufee – Melting Glacier – Silence» oppsummerer med bare noen få ord, ulike tematikker som er blitt viktige i hans prosjekt, ikke bare Tibets skjebne, men også problemstillinger knyttet til bærekraftighet, og en enorm lengsel etter stillhet.

Romantisk prosjekt

Hamish Fultons prosjekt er utvilsomt romantisk. Jeg ser arbeidene som uttrykk for en drøm eller en lengsel etter å forenes med naturen.

Gjennom sine vandringer søker han mot det enkle det rene. Han viderefører en landskapstradisjon som står sterkt i europeisk, og ikke minst i britisk kunsthistorie, men han går landskapet mer direkte i møte, uten et staffeli og lerret mellom seg og naturen.

Hans stillferdige vandringer kan forstås som en kritikk av en objektfiksert, overfladisk gjennomkommersialisert konsumkultur.

Hamish Fultons kunst er krevende, interessant og igangsettende. Jeg håper mange vil ta turen innom Galleri Riis og ta innover seg dette viktige kunstnerskapet.