NRK Meny
Normal

Sterkt lys, mot et veldig mørke

To mektige utstillinger som på hver sin måte kan sees i forhold til 22.juli

Sanna Kannisto, Act of Flying, 2006© Sanna Kannisto

Act of Flying av Sanna Kannisto, del av utstillingen «Sammen».

Foto: © Sanna Kannisto

Anmeldelse av utstillingene « Sammen» og Francisco de Goya, «Los desastres de la guerra», Trondheim Kunstmuseum.

I helgen åpnet Trondheim Kunstmuseum to ulike utstilling: en større internasjonal gruppeutstilling med tittelen «Sammen», og bitteliten utstilling med den spanske kunstneren Francisco de Gloya, som fokuserer på krigens redsler.

Utstillingen «Sammen» springer ut av erfaringene 22.juli, og forsøker å finne finne frem til et allmennmenneskelig, tankemessig eller kommunikativt fellesgods, et slags kunstnerisk esperanto. Utstillingen favner 16 ulike kunstnere som griper an denne tematikken på forskjellige måter.

Nasjonale symboler som ikke ekskluderer

Den ukrainske kunstneren Sergey Bratkov utforsker for eksempel den norske 17.maifeiringen. Han bidrar med en serie fotografier som viser 17.maitog i Lofoten.

Slik jeg opplever det, reiser han gjennom disse bildene spørsmål til hva slags nasjonale symboler og ritualer vi kan ha som fremstår som samlende, uten å ekskludere.

Norske Ann Kathrin Dolven bidrar med et lydverk; en pedal som publikum kan tråkke på for å få høre en håndfull norske ungdommer synge Internasjonalen; som et enkelt bilde på drømmen om et folkefelleskap på tvers av landegrenser.

Tegnspråk

Jeg ble spesielt fascinert av var Nina Fischer og Maroan el Sanis sitt fotografiske – aktivistiske prosjekt, der de har brukt den fascistiske nyklassistiske bydelen EUR utenfor Roma som ramme.

EUR ble anlagt av Mussolini fra 1930-tallet. Innenfor denne uhyggesvangre arkitekturen har dekunstnerne samlet en rekke unge, italienske studenter som på bakgrunn av regi kommuniserer med hverandre, og med betrakteren på tegnspråk.

Selv om ikke tegnspråket er universelt, det finnes en rekke ulike tegnspråk, er det likevel lettere for to utelendinger å forstå hverandre gjennom tegn enn med vanlig talespråk, slik sett har tegnspråket noe av denne esperantokvaliteten som utstillingen er på søken etter.

Adrian Paci, Turn On, 2004: © Adrian Paci

Turn On av Adrian Paci, fra utstillingen «Sammen».

Foto: © Adrian Paci

Likevel opplever jeg at verket ikke først og fremst tematiserer språket som en mellommenneskelig kanal for vellykket kommunikasjon, vel så mye opplever jeg at de fremhever språket som en evig barriere mellom oss, selv når vi snakker samme språk. Vi kaver oss inn i språkets intrikate labyrinter med våre subtile undertoner og doble meninger. Men det sentrale her ligger vel uansett i selve forsøke på det å forstå, og på å gjøre seg forstått.

Historien gir ikke slipp på oss

Verket har også en svært viktig historisk dimensjon. EUR peker med sin enkle fascistiske romerskinspirerte arkitektur på et smertefullt kapittel i italiensk, men også indirekte i tysk historie.

Det å stille disse ungdommene av i dag inn mot dette ladede historiske bakteppet, gir en følelse av at historien aldri gir slipp på oss, vi får aldri sjansen til å flykte.

Slik Italia og Tyskland bærer sine arr etter 2.verdenskrig, vil også vi alltid ha med oss våre okkupasjonsår på godt og ond, og bestandig vil også den svarte fredagen fra i fjord sommer være med oss.

Gir dybde og fokus til vag ramme

Jeg synes utstillingen har utrolig mange flotte og interessante arbeider som maktet å gi dybde, frodighet og fokus til en tematisk ramme som i utgangspunktet fremsto som en tanke vag, og helt på grensen til det litt banale, men denne opplevelsen av det noe platte, og spinkle ved rammen forsvant helt i møte med de sterke arbeidene, både slik de fremsto hver i sær, men ikke minst de mange interessante verkskonstellasjonen som oppsto i utstillingen.

Krigens redsler

Que Valor av Goya

Que Valor av Goya.

Foto: Trondheim Kunstmuseum

Vegg i vegg med Sammen finner vi altså en liten, men kraftfull utstilling med arbeider av den store spanske romantikeren Francisco de Goya. Goya er kjent som en briljant skildrer av menneskelig ondskap så vel som lidelse.

På Trondheim Kunstmuseum får vi se en del av hans kjente serie med glimt fra krigens redsler, der han tematiserer napoleonskrigene. Selv om det er en avgrunn av tid, men også i forhold til stil og tematikk som skiller de to utstillingene opplever jeg at de kler hverandre svært godt.

Den dype gru i møte med ondskapen

Gjennom disse sjelsetttende grafiske arbeidene skildrer Goya den dype gru i møte med ondskapen.

I ett arbeider ser vi for eksempel hvordan en kvinne som holder sitt lille barn på den ene armen, støter en lanse inn i magen til en inntrenger med den andre. Slik skildrer Goya hvordan krigens råbrutalitet invaderer vanlige menneskers liv, og tvinger dem til å ty til vold i desperat selvforsvar.

På Trondheim Kunstmuseum får vi et lite glimt inn i Goyas veldige, fascinerende mørket, et glimt inn i bestialitetens historie. Det var et annet glimt inn i det bestialske vi fikk for temmelig nøyaktige et år siden i Oslo og på Utøya.

Både den dype ondskapen, og den sterke optimistiske streben etter samhold, er begge deler kvaliteter vi finner i fortellingen om 22.juli. Slik sett opplever jeg at de to utstillingene på hver sin måte nærmer seg vårt ett år gamle nasjonale trauma på en fin måte.

Dette er visuelt sterke, og tankevekkende utstillinger som jeg tror mange vil ha glede av å oppleve til trøst og ettertanke.

Utstillingene «Sammen» og Francisco de Goya, «Los desastres de la guerra» ved Trondheim Kunstmuseum varer til 23. september.