Utdrag fra foredraget:
Allerede sola er jo i seg selv et slags ur. Å følge forløpet av dagen ved å betrakte skyggenes retning og lengde, har rimeligvis vært noe menneskene i alle kulturer har praktisert. Da blir det et mindre skritt å etablere en noe mer systematisk måling av solskyggen. Dermed får vi soluret, som nok var den første tidsmålingsmetoden. Det er vanskelig å tro at soluret ble oppfunnet på ett bestemt tidspunkt. Det virker heller ikke klart hvor soluret først ble brukt. Noen eksperter mener Babylon, andre Egypt.
De enkleste solurene besto av bare en pinne eller stang som ble satt loddrett i bakken. Så fulgte man bevegelsen til skyggen fra toppen av stanga. Når skyggen var kortest, sto sola høyest så det var midt på dagen. Tidsforløpet gjennom dagen kunne så følges ved forandringene i skyggens retning og lengde. Med høye søyler som skyggekastere er solur også egnet som dekorasjon, noe de lenge har vært brukt til. Trondheim har en stor søyle midt på torget, med en statue av byens grunnlegger, Olav Tryggvason, på toppen. Søylen er skyggekasteren i et kjempestort solur som danner torgets sentrum.
Solurene hadde sin storhetstid i århundrene før Kristi fødsel, og i århundrenes løp ble det lansert mange utforminger. Soldagens lengde og solas bane over himmelen varierer jo gjennom året, og man forbedret solurene slik at de kunne vise korrekt tid til alle årstider, endog i enhver måned. I tillegg til de opprinnelige flate solur, utformet man solur med form som nedsenkede halvkuler, koniske ur, kolonne-formete, åpne ringer og flere. Hundre år før Kristi fødsel beskrev romeren Vitruvius fjorten ulike typer solur som da var i bruk i Roma, av varierende størrelse og utforming. Keiser Augustus reiste 10 år før Kristi fødsel en uhyre obelisk på Campus Martius i Roma, med lnnlagte bronselinjer i brolegningen omkring, for å markere timeovergangene for skyggen. Rike romere hadde med seg små solur med en diameter på litt over en tomme. I Aten og andre greske byer var solur i alminnelig bruk allerede fra omkring det femte århundre før Kristus.
Soluret er enkelt, men det har vesentlige svakheter: For det første: Det krever sol og er derfor lite brukbart i områder med mye skyer. Det er ubrukelig om natta og innendørs. Økt bystørrelse ga mer innendørsaktivitet, og behovet for tidsplanlegging og urbruk økte. Man trengte andre måter å måle tidas gang på enn soluret.
Vi føler at tida flyter avsted, og det er derfor nærliggende å bruke et system med jevn strømning som modell for tid. Strøm av vann og fin sand ble så brukt for nye urtyper. Slike ur virker ved at vannet og sanden renner med jevn hastighet gjennom en trang åpning, og så bestemmer man tida ved å måle man hvor mye som har rent ut.
I dag kjenner vi vel best bruken av sand, i timeglasset, men historisk har vannuret vært det langt viktigste uret, og var det helt fram til de mekaniske urene kom.
På gresk heter vannur klepshydra, noe som betyr ”vanntyv”. Det finnes i mange utformninger. Men også dette systemet har alvorlige svakheter. Vannur kan bare brukes der det ikke utsettes for frost, og vannet blir seigere med synkende temperatur, så tidsmålingen påvirkes. I tørre strøk kan fordampning være et problem. Timeglass med sand har også svakheter. Sandkorn er grove og skarpe. Hullet sanden strømmer gjennom, slites derfor og blir større, så sanduret viser økende feil etter hvert. Og man får ikke timeglass så store at de kan måle timene gjennom en hel natt. Timeglass egner seg kanskje best til å gi koketid på kjøkkenet. I Roma målte ble advokatenes taletid i retten målt med timeglass, og en annen bruk har vært i kirken for å begrense lengden på prestens preken.
Timeglass gir et slags poetisk uttrykk for tidens gang, og på 1600-tallets malerier finner man ofte et timeglass diskret tegnet inn, som en påminnelse om tidas og livets gang.
I Europa var vannuret det mest pålitelige uret i et par tusen år. Kvaliteten ble betydelig forbedret gjennom denne lange perioden.
De tidligste tilhørte utstrømningstypen. Det er et stort sylindrisk kar med et lite hull i bunnen. Karet fylles med vann, som så renner langsomt ut gjennom hullet, så nivået synker jevnt. På veggen i karet markeres timene med streker. Svakheten ved denne utforming er at vanntrykket faller når nivået synker. Derfor endrer også vannutstrømningen seg gradvis.
Dette vannuret ble derfor erstattet av innstrømningsuret. Her blir karet hele tiden tilført et overskudd av vann, slik at karet hele tiden er fylt, og trykket over hullet stabilt. Den jevne vannstrømmen samles så opp i et annet kar, med timemerker, der nivået stiger jevnt. Et slik vannur virker like godt om natta som om dagen. Og det kan utstyres med finesser. Man lot en flottør flyte på vannet som steg i karet. På toppen av karet plasserte man en bolle med blykuler. Nå vannet var steget høyt nok, ville flottøren velte bollen med blykulene som falt ned på et kopperfat og skapte et stort spetakkel, velegnet for vekking. Man hadde altså et vekkerur, og det hevdes at det var filosofen Platon selv som oppfant dette omkring 400 f.Kr. Han plasserte et uhyre stor vann-vekkerur utenfor sovesalen til studentenes hans.
Med vann-vekker-uret var man jo kommet et lite skritt nærmere vår tid, da uret kan plage oss døgnet rundt.
Når man snakker om vannurene i klassisk tid, må man ikke glemme at tidsmålingen hadde liten betydning i vanlige folks dagligliv. Jordbruk var den dominerende levevei i Europa, og for slik aktivitet er det årstidenes snarere enn døgnets tidsforløp som er viktig. Urene var derfor mer status-symboler for de rike enn viktige nyttegjenstander. Men ut gjennom middelalderen ble ur viktige på et annet felt, nemlig i kirkelig sammenheng, og da særlig innen klostrene.
Hør hele foredraget torsdag 25. mai kl. 13.03 og 21.30 eller lørdag 27. mai kl. 07.03, i P2!
Torbjørn Helle
er professor emeritus ved NTNU