Kommentar av Torkil Baden
Fra Ofelia-operaen av Løveid og Hellstenius (Foto: Joakim Foldøy. Andre fotos: Ann Iren Ødeby, Ultima)
Knirker
At det er kunst når Leif Ove Andsnes spiller med fingrene visste jeg, men ikke at også hans øvrige andre kroppsdeler formidler kunst. Lydkunstneren Jørgen Larsson har gått løs på kropper med stetoskop og mikrofon og gjort opptak av ledd og sener som knirker og klikker, knepper og gnisser
”Norske ledd” heter denne installasjonen der du stikker hodet ditt inn i ni hull i veggen med høyttalerlyd av i alt ni nordmenn. Larsson har også gått videre og laget elektroniske klangkomposisjoner med kroppslydene som grunnmateriale.
Strutser
Og når vi står og kikker på rekke og rad som strutser med hodet inn i høyttalerhullet, blir også vi en del av kunstverket. Dette var en av de mange nye og annerledes opplevelser, som Ultimafestivalen formidlet i sine første dager.
Hva slags kunst dette er, vet jeg ikke, men det hjelper meg i hvert fall til å bli enda mer lydhør overfor det som skjer rundt meg og i meg selv. Og kanskje det er en viktig kunstnerisk oppgave?
Publikum lytter til "Norske ledd" i Stenersenmuseet
Rasende
Når et barn snur og vender og banker og gnisser på et instrument heter det lek. Men når Ultimas festivalkomponist Helmut Lachenmann får Oslofilharmonikerne til å gjøre det, heter det kunst. På den filharmoniske åpningskonserten fredag kveld satt jeg og drømte meg tilbake til de harde nittensekstiårene da den polske rabulisten Penderecki gjorde filharmonikerne rasende. Han ville ha dem til å banke på felene i sin ”Klagesang for Hiroshimas ofre”, og musikerne streiket fordi de var redde for instrumentene sine, og dessuten gjorde ikke Mozart og Brahms det på den måten.
Nå satt en ny generasjon filharmonikere og banket av hjertens lyst. Lachenmann tar musikken ned til et nullpunkt, og da begynner han med instrumentets egne lyder.
Samtidig putret og gikk det en plate med Mozarts klarinettkonsert i bakgrunnen, men også den ble sprengt i stumper og stykker. I likhet med Ultimaåpningen i fjor var det noe retrospektivt over repertoaret i og med at et eldre verk av festivalkomponisten sto på programmet. Men det ga et viktig tilbakeblikk til 1970-tallets vilje til å begynne helt på bunnen.
Pingviner
Åpningskonsertens andre to verker var mer oppdaterte. Også unge norske komponister kan bruke orkestret, for eksempel Eivind Buene. Men det var ikke fritt for at jeg drømte meg igjen tilbake til den harde modernismens tid da de virkelig radikale spådde symfoniorkestrets snarlige forråtnelse. Pingvinene i kjole og hvitt skulle ikke være egnet til å spille samtidens toner. Men nå bruker de unge komponistene orkestret til å formidle vår tids rastløshet og energi.
Buene gjør det virtuost i sin skildring av slagverkets forhold til resten av orkestret, og der slår han virkelig på stortromma. Han ble godt hjulpet av musikerne og dirigenten Christian Eggen, som tydeligvis aldri blir lei av å hentes inn når André Previn og de andre internasjonale stjernedirigentene ikke vil dirigere samtidsmusikk.
Komponisten Joji Yuasa ble godt mottatt ved åpningskonserten
Japansk naturskildring
Et tyngdepunkt i årets Ultima er presentasjon av musikk fra Japan, også ved åpningskonserten og ved en konsert i Universitetets Aula søndag kveld. Det virker som at japanske komponister har mye på hjertet. Den japansk-amerikanske komponisten Joji Yuasa presenterte ”Ett øye på opprinnelsen” . Dette orkesterverket virker som en drøm om urtilstanden med vulkaner som ulmer og lava som flyter. Enda så nyskapende dette japanske suget var, minner hele konseptet om et romantisk symfonisk dikt fra romantikkens 1800-tall, - et stykke naturmystikk, så grunnleggende i japansk kunst.
Japanske naturskildringer ble rikelig utdypet da bergenske BIT20 Ensemble gjestet Aulaen. Karen Tanaka har vært i Harstad og komponerte ”Frossen horisont” med skimrende, hvite klanger. Vi ble tydelig minnet om at den impresjonismen vi vanligvis tenker på som fransk og europeisk kommer fra Østen. Det var der Debussys inspirasjon lå.
Plasket
Og etter nordlys-skildring i japansk versjon var det nye historier på rekke og rad, som japanene ville fortelle med orkestret. En fortalte om sin egen fødsel, en om kraften i universet, og en om vannet. Da plasket og rant det fra både lydbånd og fra Aulapodiet. Japansk fortellerglede kombineres heldigvis med evnen til å bruke instrumentene, ellers ville det ikke holdt.
Tonespråket holder tritt med budskapet og skaper mer enn en illustrasjon. Som oftest utvikles historiene fra det aller svakeste i en stigning mot klimaks før nedtoning til utgangspunktet. Og det gjøres med en fascinerende og spennende instrumentbruk.
Ultimasjef Geir Johnson
Mareritt
På den nye Kunsthøgskolen på Grünerløkka drukner prins Hamlets kjæreste Ofelia. Det skjer i Ultimas presentasjon av en splitter ny opera med Cikada ensemble som operaorkester, ”Ophelias: Death by Water Singing” .Cecilie Løveid har skrevet en tekst som er mer et drømmedikt og et mareritt enn en gammeldags operahandling.
I tonesettingen til Henrik Hellstenius blir dette en fortsettelse av ekspresjonismens kvinneskildringer, med Alban Bergs ”Lulu” som en milepel. Det er mye kaos i tekst og musikk, men etter hvert stiger skjebnene frem, avgjørende hjulpet av scenografi og av Jon Tombre, som i sin regi er vel så mye koreograf.
Poetisk
Midt i ulykkene på scenen og Ofelias oppløsning, betagende skildret av Elisabeth Holmertz, er det en poetisk skjønnhet i de ladete stemningene. Menneskeskildringen er åpen, flertydig og tankevekkende.
Her er det gått et viktig skritt videre i arbeidet for å utvikle en moderne opera.