Uhyggelig nostalgi

Urpremieren på teaterversjonen av film- og krimklassikeren «De dødes tjern» står seg godt som teaterstykke.

karen Frøsland Nystøyl NY

Bernhard Borges (les: André Bjerkes) klassiker fra 1942 har i flere tiår gledet og skremt norske lesere. Den samme funksjonen har filmen hatt.

Når teaterversjonen nå settes opp ved Oslo Nye Centralteatret, er det i riktige omgivelser og på riktig teaterhus.

Godt løst

Det gamle, ærverdige teaterhuset med den lille scenen er en perfekt ramme for denne oppsetningen. Ikke minst fordi den er godt løst rent scenisk.

Når skuespillerne entrer scenen fra trappene på hver side av scenerommet for å delta i et middagsselskap hos Bernhard Borge og fruen Sonja, er det en naturlig og god åpning av stykket.

Både fordi den utnytter scenens muligheter, og fordi det er en god start rent teatermessig.

Filmen starter med en ung vennegjengs togreise mot Daumannshytta. I teateret sitter de i et middagsselskap og bryter opp fra det nærmest på innfall. Eller – fordi Liljan Werner kjenner på seg at noe er galt.

God hovedrolle

Til tross for en god start, preges stykket av en del brå overganger. Fra middagsselskapet står hele vennegjengen med ett i en dunkel skog og fryser, fremdeles ikledd pentøyet.

Ikke før innser de at Bjørn er borte, så popper dagboken opp. De fleste overgangene er gode, men innimellom er det litt for travelt.

Et annet grep som er gjort, er å la Bernhard Borge fremstå som forteller. Et godt valg, ikke minst takket være en strålende hovedrolleinnehaver (Emil Johnsen).

Han er en noe annen Bernhard Borge enn Henki Kolstad var i filmen, men han er en god en. Gjennomført i stil og stemmeleie, alt til minste detalj.

Skog

Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er det som virkelig gjør stykket. Med en speilvegg som bakgrunn har han konstruert en dreibar skog med ekte trær, røtter og steiner.

Den roterende midtdelen av scenen gjør overgangene mellom skog og hytte (markert med noen trestoler og et bord) glidende, og det er akkurat det som trengs for å skape en fortettet og trykkende stemning.

Scenerøyk og dunkelt lys forsterker skogens elementer. Det som tidligere i stykket var middagsbordet, blir veien ut mot tjernet.

Skogscenografien kan minne om den anerkjente franske teaterkunstneren Gisèle Viennes, men hun drar det lenger og har blant annet japansk tåkekunst og levende dyr på scenen. Det finnes ikke ved Daumannshytta.

Noe nostalgisk

50-tallet er tydelig inspirasjon for tonen i oppsetningen. Språkføringen og replikkene fra filmen er i noen grad beholdt, men det kler oppsetningen som helhet.

Språklig peker ikke stykket fremover, snarere tilbake på de verkene det henter inspirasjon fra. Kan hende oppleves det nostalgisk, men dette preget er i alle fall gjennomført.

Filmens mange stjerner erstattes på Centralteatret av et ungt skuespillerteam. De har lagt av seg det noe statiske preget spillet i filmen til tider preges av, men har likevel beholdt en nærhet til karakterene de baserer seg på.

Enkelte steder er likheten til filmkarakterene åpenbar, Ester Marie Grenersen er for eksempel slående lik en ung Henny Moan.

Men Sonja Borge får (eller tar) for mye plass i denne oppsetningen. På teatret er hun blitt en verdensvant partydronning med champagnen klar i veska til enhver tid, og denne rollen tar lett fokus fra de andre.

De dødes tjern på Centralteatret er til tider skummel – men ikke for skummel. Det er en god adapsjon som fremhever denne teaterscenens muligheter.

I tider der trang økonomi stadig er et tilbakevendende spørsmål ved Oslo Nye, gjelder det å programmere riktig. Det har teatersjef Cathrine Telle gjort med dette stykket.

Kulturstrøm

  • Rapperen DMX død

    Den amerikanke rapperen DMX er død. Han ble 50 år gammel. Rapperen som var født Earl Simmons har de siste dagene vært innlangt på sykehus i New York etter en overdose. DMX var en av de mest populære og suksessrike rapperne på 90-tallet.

    Obit DMX
    Foto: Peter Kramer / AP