Av:
Leif Ekle
Tvillingen
Jonny Halberg
Bokkilden 2006
Ingen er ufeilbarlig, sa de hjemme når noen hadde gjort noe riktig dumt i trønderbygda. Mennesket er altså en skrøpelig og utilstrekkelig ting. Det synes meg også å være den viktigste konklusjonen man kan trekke ut av Johnny Halbergs nye roman.
Her er imidlertid mer, mye mer. Så mye at det i blant renner over og jeg sitter med spørsmålet om hvordan dette egentlig skal, eller bør, leses.
Adam Egeberg vokser opp i typisk Halberg-land – innlandet. Distriktslege-hjemmet hans ligger i Sirstad. Der er også en tilbakestående bror, Kristian, en vakker mor og en lavmælt far som sukker over «åndsfattigdommen i provinsen».
Hemmeligheter
Mange år etter farens død kommer Adam, nå fallert finansmann, tilbake til Sirstad. Der er det bare Kristian, i dårlig forfatning, som er igjen. Moren er borte. Det blir Adam og Kristian, først til Oslo, og deretter og ut til trøndelagskysten - til Straume - der faren vokste opp. Kanskje er moren der, hun har vært der før – også med Adam.
Straume er blitt et ikkested. Visst finnes slektninger, flere enn Adam trodde, og andre bygdefolk. Alle går omkring og vet, men snakke vil de helst ikke. Ikke med Adam. Dette er i og for seg intet nytt fenomen i Halbergs bøker.
Samtidig hiver Halberg de fleste spor av tradisjonell realisme over borde og kaster oss inn i en riktig hårball av en historie. Utgammel lidenskap, størknet vold og stygge hemmeligheter pilles av romanløken, lag for lag – tilsynelatende uten ende.
Alt er med
Sannheten, hvis den finnes, er ikke trivelig. Adam er heller ikke så grei en kar som han selv og mange andre trodde. Han er utilstrekkelig, han også. Det innfule bygdesamfunnet og dets nedarvede, forkrøplede kommunikasjonsformer krever nye ofre. Slik har Halbergs form tatt et skritt i en retning som nærmer seg, om ikke det fantastiske, så bygdas egen overdrivelse og fortielse. Det vitende blikket, den hånlige nakken, snakket om - men sjelden til.
Jeg sitter igjen med flere ubesvarte spørsmål enn da jeg startet å lese. Men hva gjør det? Det vare blikket for detaljene, de fine bildene, dialog mellom mennesker av skiftende sinnsstemning. Det er der til fulle – alt sammen og litt til.
Kulturnytt, NRK P2, 8. februar 2006
Se også
Lenker