Heftig og begeistrende

Troels Wörsel: Nye malerier, Galleri Riis, Oslo, frem til 23.11.

Galleri Riis viser i disse dager nye malerier av den feirede, danske kunstneren Troels Wörsel.

Wörsel har de siste ti årene vært gjenstand for stor interesse på den nordiske, så vel som den internasjonale kunstarenaen. Han har vært utstilt i en rekke gallerier og museer i hele verden, og foruten Louisiana i København har blant andre Centre Pompidou i Paris og Museum of Moderen Art i New York sikret seg hans arbeider. I 2002 vant han den prestisjetunge kunstprisen Carnegie Art Award, og han var i 2007 valgt ut som dansk representant til Venezia-biennalen.

Flate og rom

Troels Wörsel har ingen formell utdannelse, men har helt fra tenårene, gjennom nitide egenstudier utforsket maleriets muligheter og begrensninger. Gjennom sin snart førti år lange karriere har han beveget seg fra et minimalistisk uttrykk, via popinspirasjoner til den mer heftige og ekspressive maleriske stilen som blomstret på 80-tallet. Han har siden den tid jobbet mye med tekst i bildene sine, og slik videreutviklet sitt maleri i en mer konseptuel retning.

I dag er det vanskelig å kategorisere hans verker, i det han nå alternerer fritt og utvungent mellom et bredt spekter ulike maleriske konvensjoner og innfallsvinkler. Et viktig anliggende i hans nyere bilder er spillet mellom maleriets grunnleggende flathet og dets (tapte) kapasitet som skildrer av en tredimensjonal virkelighet.

Speil og vindu

I en gruppe abstrakte bilder finner vi nettopp en tematisering av hva maleriet en gang har vært. Bildene er monumentale, og består av sorte streker, som danner ulike krystallinske former. Strekene skaper en ambivalent romlighet. Selv om bildene ikke fremstiller noen gjenkjennelig virkelighet, har de likevel en slags illusjonisme liggende latent i seg, som gjør at betrakteren liksom suges inn i dem. De krystallinske formene får billedrommet til å se ut som et enormt drivhus som er i ferd med å kollapse, med vinduer som ikke åpner mot noen utsikt, eller som et rom fullt av speil, som ikke reflekterer noe annet den ensformige, hvite flaten. Speilet og vinduet har som kjent fungert som metaforer for det klassiske maleriets funksjon fra Renessansen. Sånn sett danner Wörsels arbeider utgangspunkt for en kritisk refleksjon omkring representasjon som fenomen. I lys av dette kan bildene hans sees som en problematiserende undersøkelse av maleriske konvensjoner og idealer. Slik stiller disse arbeidene seg inn som viktige bidrag til kunstnerens pågående kritikk av maleriet som en form for illusjonistisk billedskapning.

Hester

I utstillingen finner vi også å en rekke malerier av noe så jordnært, men like fullt fascinerende som hester. Kunstneren har selv uttalt at det aller viktigste for ham er at bildene er morsomme å se på, og det har han virkelig lykkes med i disse frodige og interessante hestestudiene.

De mektige dyrene er malt relativt realistisk, med korrekte proporsjoner i naturlig størrelse, men med en ekspressiv, liksom slurvete penselføring for å ta hull på illusjonen som oppstår. Hesten ser ut til å gå i skritt, liksom bedagelig over den bakenforliggende abstrakte billedflaten. Den abstrakte flaten som ligger i bakgrunnen er to delt slik at dyrets fremre del sees mot en ensfarget, nærmest opak ikke-romlig bunn, mens bakdelen liksom svever i et underlig rom definert av uregelmessige geometriske former. Bildene er en intrikat og interessant lek med form, farge, romlighet og flate. Noen ganger gjentas bakgrunnens farge i hestens kropp, noe som på ulike måter er med på å stedvis understreke, og stedvis fordreie hestens karakteristisk trekk og kroppsbygning.

Befriende annerledes

Det er synd og si det, men det er sjeldent man opplever maleri av dag som forfriskende. Mye maleri oppleves som rene etterlevninger av en for lengst tapt fortid, mens andre malerier har en forstemmende forutsigbarhet i det de nærmest panisk knytter seg til alle de "riktige" diskursene og problemstillingene i tiden. Wörsels monumentale malerier har noe herlig upretensiøst ved seg. De er heftige og ekspressive uten at de oppleves som oppgulp fra verken 1910 eller 50-tallet. Bildene er visuelt meget sterke, tankevekkende, men ikke på noen måte "politisk korrekte." Wörsels arbeider er kort sagt befriende annerledes enn det meste annet man ser av maleri i dag.