Ingeborg Bachmann
Tredve
Gyldendal 2001 (første gang utgitt på norsk i 1980)
Hun ble født i provinsbyen Klagenfurt i Østerrike i 1926. Etter å ha tatt doktorgraden på en avhandling om Heideggers eksistensfilosofi i 1950, debuterte Bachmann som lyriker tidlig på 50-tallet. Hun var feiret og prisbelønt for lyrikk og hørespill da hun i 1961 debuterte som prosaforfatter med denne samlingen "Tredve".
Lyriker, ikke forteller
Toneangivende kritikere klaget over manglende realistisk detalj i miljø- og figurbeskrivelsene. - Hun er lyriker, ingen forteller, var ett av omkvedene.
I en selvkritisk kommentar fra 1971 – altså ti år senere - gir Bachmann denne kritikken rett, i ett henseende ihvertfall: "Disse novellene er ikke fortalt", sier hun i et intervju, og fortsetter: "eller, de er bare fortalt i svært få partier sammenlignet med det jeg i dag forstår som å fortelle". Det er på ingen måte innlysende hva hun mener med dette.
For hva er da disse novellene dersom de ikke er fortalte? Tittelnovellens beskrivelse av tredveåringens livskrise starter med framstillingen av hvordan han en dag våkner. Han finner seg selv "truffet av harde lysstråler" og har ingenting å møte den nye dagen med.
Oppvåkning
Allerede her antydes både en annen eksistensmodus og en langt mer abstrakt ambisjon enn den som preger Judith Hermanns fiksjonsunivers i "Sommerhus, senere". Det dreier seg om oppvåkningen og om hovedpersonens evne til å erindre. Den beskrives slik:
"[Han] oppdager en forunderlig ny evne hos seg selv. Evnen til å erindre. Han minnes ikke på samme måte som før, uventet eller fordi han hadde lyst, og helt tilfeldige ting, nei, han tenker med smertelig tvang tilbake på alle sine år, flate og dype år, og på alle de steder han har inntatt gjennom årene. Han kaster ut nettet erindring, kaster det over seg og drar seg selv, rovfisker og bytte i ett, over tidsterskelen, stedsterskelen, for å se hvem han var og hvem han er blitt."
Forstå hvem man har blitt
Dette og intet mindre dreier det seg altså om, om erindrende å forstå hvem man er og hvem man er blitt. Bachmann reflekterer over erindringen i forlengelsen av sin egen Proust- og Benjamin-lektyre. I novellen "Tredve" utformes forsøket på erindrende å forstå i en veksling mellom tredje-personsfortelling og jeg-refleksjon.
Det fortelles om tredveåringens reiser, hans kjærlighetsforsøk og hans tenkning. I patosfylte sekvenser settes så den mer konkrete livsverdenen opp mot forestillinger om det absolutte, om frihet, overskridende erkjennelse og kjærlighet.
Og det er denne absolutte orienteringen som er så karakteristisk for den tidlige delen av Bachmanns prosa. Dette behovet for noe helt annet, settes i flere av samlingens øvrige noveller enda mer eksplisitt inn i en historisk sammenheng.
Tidlig tap av tilhørlighet
Behovet for det helt andre forstås som en reaksjon på et tidlig tap av tilhørighet. Bachmann forteller om en generasjon som bokstavelig talt opplevde at den egne oppveksten falt sammen med krigserfaringen. Mens 80-og 90-årenes generasjonserfaring i "Sommerhus, senere" tematiseres som en slags glidning mellom bevissthetstilstander, er det noe brutt over bevegelsene i tid og tanke slik de framstilles i "Tredve".
Mannlige jeg-figurer
Interessant er det også å registrere hvordan Bachmann i denne teksten spesielt, og sin tidlige prosa mer generelt, forteller gjennom mannlige jeg-figurer. Med utgangspunkt i ham reflekterer hun – den kvinnelige forfatteren - over en livssituasjon med sterke berøringspunkter til sin egen.
Det er imidlertid ingen ledig veksling mellom kvinnelige og mannlige posisjoner som ligger bak en slik fortellermåte. Bachmann beskriver det selv som en slags tvang når hun reflekterer over det faktum at hun "bare kan fortelle utfra en mannlig posisjon".
Lite sanselig
Utfra det hun betrakter som mannens posisjon, strekker Bachmann seg mot det absolutte. "Tredve" er en av flere novelletekster som er tett av refleksjon, fattigere på formidling av noen sanselig erfaring.
Det er som om tredveåringens livskrise aldri blir så konkret at den helt berører meg som leser. Teksten ender i en slags oppbruddsbevegelse, men det er først senere i Bachmanns prosa at leseren for alvor gis tilgang til hva det er dette oppbruddet forsøker å skape avstand til.
Ingvild Folkvord
Ordfront 21. februar 2001
Bearbeidet for nett av Christopher Grøndahl