I tre år har Tina Åmodt fra Askøy utenfor Bergen arbeidet med boken «Anleggsprosa». Men det tok forlaget bare ett døgn på å bestemme seg for utgivelse.
– Det var ganske fantastisk. Og sinnsykt skremmende, forteller Åmodt til NRK.no.
Fortell om debutboken din.
– «Anleggsprosa» er en byggeplass i tekstform. Handlingen følger en arbeidsprosess; to betongarbeidere som bygger deler av et hus. Boken inneholder store mengder stein, støy, slit og termoskaffe. Jeg er interessert i det såkalt poetiske i det helt konkrete, ikke minst språklig. Uunngåelig har boken også blitt et feministisk prosjekt.
Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Jeg har alltid skrevet, i en eller annen grad. Det var imidlertid først da jeg gikk på Skrivekunstakademiet at jeg skjønte at jeg en gang kunne få noe utgitt, og at det å være forfatter innebærer mer enn å skrive.
Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg har holdt på med «Anleggsprosa» i tre år. Det har vært minst like slitsomt som å bygge grunnmurer, men det lette interesserer meg ikke, så det er greit. Vanskeligst var det å finne tekstens rette språk og form. Men jeg har aldri vært i tvil om at den skulle bli bok.
Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Kolon leste og antok manuset på under et døgn. Etter å ha jobbet så lenge og mye med det var det selvfølgelig ganske fantastisk. Og sinnsykt skremmende.
Hvem er dine litterære forbilder?
– Marguerite Duras, Gro Dahle, Richard Brautigan, Inghill Johansen, Bjørn Aamodt, Tarjei Vesaas, Ingrid Z. Aanestad, Tomas Espedal, Mirja Unge, Ann Jäderlund, Halldor Laxness.
Fortell om din siste store leseropplevelse.
– «Sa han» av Staffan Söderblom. Merkelig, nydelig diktsamling, inneholdende blant annet transkribert fuglesang. På omslaget har den et portrett av en indiansk medisinmann.
Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Å lese og skrive mye er velkjente råd jeg stiller meg bak. Selv prøver jeg å lese bare tekster jeg synes er gode. Skrive med tekstkritisk blikk, men ikke skjemmes, iblant tenke at det jeg skriver er okei.
En av fjorårets diktdebutant, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– For honoraret vil jeg dra på roadtrip i USA, kjøpe dyr sminke, spandere øl og mat på snille venner. Hvis jeg er modig skal jeg tatovere et kubein på underarmen.
Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Selvsagt håper jeg på anmeldelser og at boken får noen lesere, gjerne noen som vil se meg skrive flere bøker. Det betyr ikke at jeg forventer det. Men sleppfesten i Bergen, den gleder jeg meg vilt til.
