Tekstdrevet mørke

Sterkt teater om identitet.

Ingenting er mig

Fra forestillingen «Ingenting av mig» på Stockholm Stadsteater. I rollene Sofia Helin og Bjørn Bengtsson. Foto:Petra Hellberg.

Eirik Stubøs aller første prosjekt som teatersjef ved Stockholms Stadsteater ble å regissere urpremieren på Arne Lygres nyeste teaterstykke Ingenting av mig.

Velger seg

Arne Lygre

Arne Lygre

Foto: Petra Hellberg

Anerkjente norske dramatikere er ofte større i utlandet enn hjemme. Arne Lygre er ikke noe unntak. De senere årene har han befestet seg som en av Nordens viktigste samtidsdramatikere, og særlig i Frankrike er hans dramatikk høyt verdsatt.

Når den nyslåtte teatersjefen ved Stockholms Stadsteater, Eirik Stubø (tidligere sjef blant annet for Nationaltheatret i Oslo), velger seg Arne Lygre som sitt aller første regiprosjekt fra sjefsstolen, er det verdt å legge merke til. Det sier noe om posisjonen til norsk samtidsdramatikk både i utlandet og hjemme.

I 2012 satte Nationaltheatret i Oslo opp Lygres stykke «Jeg forsvinner», som gav Lygre Ibsenprisen i fjor og Gisken Armand Heddapris for beste kvinnelige hovedrolle. Med oppsetningen av« Ingenting av mig» går både Stubø og Lygre hver sine skritt videre, men i samme retning. Lygre skriver enda mer intenst om identitet og kjærlighet, Stubø følger opp med intense, fortettede og samtidig luftige regigrep.

Språkhandling

Det er teksten og skuespillerne som står i sentrum når Arne Lygre skriver dramatikk. Derfor er det liten fysisk handling på scenen, all handling foregår i og gjennom språket. Det krever noe av publikum, men samtidig går det an å se på det som å gå inn i en roman eller novelle. Bare at det er dramatikk, svært god dramatikk.

Sofia Helin

Sofia Helin

Foto: Petra Hellberg

I et stort, nesten tomt, sort rom befinner Mig og Han seg. Mig (Sofia Helin) er kvinnen det handler om. Etter at hun mistet barnet sitt på vondeste vis har hun forlatt alt for å forsøke å begynne på nytt sammen med en annen mann. Hvem er hun uten den altoppslukende, mørke bakgrunnen? Kan hun starte på nytt?

Tetner

Historien vokser gradvis frem og gjør at det åpne, men mørke spillrommet tetner til. Lyssettingen spiller en viktig rolle i denne fortetningsprosessen. Til sist blir det fysiske rommet et nærmest uutholdelig sted fordi teksten skaper et uutholdelig sted. Det er ikke til å være i eller til å bære.

De enkle og riktige valgene i scenografi og kostyme viser hvordan det lille blir det store. Men bak ligger en aning om at små feilvalg her kunne hatt store utslag for forestillingen. Stubø og resten av teamet bak har ikke uventet klart balansen. Det har de også gjort før.

Kontroll

Det krever sitt av skuespillerne når handlingen er flyttet til språket. Blant annet krever det en egen form for kroppskontroll, fordi den minste upresise eller unødvendige bevegelse får store utslag og kan virke forstyrrende i rommet som skapes. Særlig hos Sofia Helin, men også hos Björn Bengtsson (Han) sitter disse viktige detaljene.

Björn Bengtsson og Sofia Helin

Björn Bengtsson og Sofia Helin

Foto: Petra Hellberg

Det høres mørkt ut, og det er mørkt. Men ikke så mørkt at det ikke er plass til latter. For det er det hos det svenske publikummet, mer humring enn stykket kanskje ville mottatt i Oslo – og kanskje også mer humring enn teksten i seg selv legger opp til.

Analyse

«Ingenting av mig» ble utgitt i bokform i 2013, og det er et vakkert stykke som lett kan anbefales å lese. Lygre skriver frem en form for arketyper og formuleringer med presise erkjennelser. Karakterene analyserer seg selv, på et vis. Det skaper avstand mellom publikum og karakter, men også nærhet i en form for gjenkjennelse. Som Meg sier i den norske utgaven:

«Jeg klarer ikke alltid å tenke det jeg føler. Jeg klarer ikke alltid å si det jeg tenker. Jeg kan ikke vite at du oppfatter det jeg sier slik det er ment. Du får ikke nødvendigvis en tanke som dekker meningen i det du har hørt, og noen ganger kan du heller ikke forstå følelsen som senere blir sittende i.»

Inviterer

En svensk kritiker mente åpningen av «Ingenting av mig» til sammenligning fikk Jon Fosse til å fremstå som barokkunstner. Men den samme kritikeren var svært begeistret for Lygres tekst.

Det viser at dette er teater som krever, men samtidig inviterer. Og når Lygre og Stubø deler ut invitasjoner, er det lurt å takke ja.

Om Eirik Stubø, som igjen har gjort en god Lygre-oppsetning, klarer å få den gode norske samtidsdramatikken til å blomstre i nabolandet, gjør han en viktig jobb. For det er en god del norsk samtidsdramatikk som fortjener å bli vist for et norsk publikum, men som sjelden har sine urpremierer hjemme.

Da er det godt det ikke er så langt til Sverige.