Det ble opp til Øyvind Blunck å være det komiske alibi, og det er jo en rolle han mestrer helt ut til fingerspissene.(Foto: Arne D. Skalmeraas)
Av Rune Alstedt, anmelder i Nitimen.
Showet har fått navnet ”On Request” eller som det vil hete på norsk: Etter Forespørsel. Tommy Kjørberg startet sin konsert med en melodi fra musikalen ”A Touch of Venus, Speak Low av Kurt Weil”. En rolig start, men fra første tone var det trøkk så det holdt. At herr Kørberg har lyttet mye til Sammy Davis jr. er jeg overbevist om. Det var nesten som å høre Sammy stå der å synge, bare noen meter fra oss.
Gamle klassikere
Så fulgte sviskene som perler på en snor: ”Don't let me be misunderstood”, ”Just like a women”, ”living i up”, ja jeg kan bare ramse opp, og folk som har fått noen år på baken vil nikke gjenkjennende. Tommy hadde publikum i sin hule hånd bare sekunder etter at han kom inn på scenen. For en scenesjarm og en karisma denne entertaineren har!
En musikalsk frydopplevelse med Herr Kørberg og gjesteartist Blunc. Slik beskriver Nitimens anmelder Rune Alstedt forestillingen.(Foto: Arne D. Skalmeraas)
Mange artister må skifte kostyme både en og to ganger under en konsert, men Tommy Kørberg står der pent antrukket i sin sorte dress og publikum bare gisper etter luft. Han mestrer de fleste musikkstiler, fra de sarte ballader til den mest rocka Chuck Berry låt.
Modnes som vin
Og selvfølgelig fikk vi Anthem fra Ulvaeus og Andersson musikal ”Chess”. Litt annerledes fremført, og arrangert i en mere rocka stil. Men du verden, han klarte også denne gangen å få hårene til å reise seg på hele kroppen! Musikken sitret i blodet av hver tone han synger. Kørberg sa til meg for to år siden at en god stemme er som god vin - den blir bedre med årene. Og du verden, den modnes bare mer og mer. Det er kanskje tillat å stille spørsmålet om når stemmen oppnår toppen av modningsprosessen?
Blunck har dessverre ikke helt klart å utvikle sin figur ”Thirsty Peterson”, skriver anmelder Alstedt.(Foto: Arne D. Skalmeraas)
Ikke altfor morsom
Det ble opp til Øyvind Blunck å være det komiske alibi, og det er jo en rolle han mestrer helt ut til fingerspissene. Få kan som han utøve både fysisk og musikalsk klovneri. Blunck har dessverre ikke helt klart å utvikle sin figur ”Thirsty Peterson”; den noe fallerte og fordrukkne artisten som vi stiftet bekjentskap med for et par år siden. Gubben er herlig, men dessverre så skjems han av en ikke altfor morsom tekst. Men, når han som Thirsty smeller til med ”Just A Gigolo”, da er endel tilgitt.
Gammel Fritjof
Fridtjof kommer også på besøk med moped og snabelstoff. Men, tenk hvor mye morsommere det hadde blitt om forfatteren hadde forsøkt med litt overraskende originalitet. Øyvind skal likevel ha ros for at han greier å hale morsomheter ut av figuren som bare klovnen Blunck kan.
Tommy Kørberg klarte også denne gangen å få hårene til å reise seg på hele kroppen, mener Rune Alstedt. (Foto: Arne D. Skalmeraas)
Flott stemme
Som sanger kjenner vi jo Øyvind Blunck. Hans flotte stemme får virkelig noe å bryne seg på i melodien Suspicious Minds, gjort verdenskjent av selveste Elvis. Øyvind klarer brasene med glans han, og når Tommy Kørberg trår til sammen med han, da blir det virkelig vellyd i øregangene.
Imponerende orkester
Orkesteret må også få
Nitimens anmelder er svært begeistret for forestillingen, og gir den en fet 9'er! (Foto: Arne D. Skalmeraas)
store blomsterbuketter for sin innsats. Dette er musikere av ypperste klasse. Et mer samkjørt ministorband har jeg aldri hørt. Så presist, så timet, og så gjennomført solistisk. Her må jeg spesielt fremheve pianisten og orkesterlederen Tommy Berndtsson, bassisten Johan Granström og gitaristen Max Schultz. De kunne spille mer enn Gubben Noah. Hele orkesteret var virkelig tilstede og ikke bare akkompagnerte herrene Kørberg og Blunck, de var virkelig med på å sette en stor musikalsk prikk over i'en.
Terningkast?
Så var det konklusjonen: Aller først så må du love Tommy, at du overhode ikke slutter å synge og underholde før du er pokka nødt. Og når det er sagt, så står sangen til en innertier, men det må bli minus for fortsatt uforløst skrivearbeid i de humoristiske sekvensene. Jeg koste meg virkelig og hadde nesten ikke lyst til å avslutte kvelden på Chat Noir. Så på en skala fra 1 til 10 så må dette bli en fet 9'er.