New York-kvintetten var trolig fjorårets mest forhåndshypa band, men da debutalbumet "Is This It" kom seint i august skjønte vi hvorfor. I klassisk New York-stil skramlet bandet framover, mens gudfedrene Lou Reed/Velvet Underground, Iggy Pop og Television satt i hvert sitt hjørne og nikket anerkjennende.
For samtidig som Strokes lente seg bakover i newyork-tradisjonen, evnet de også å tilføre noe eget forfriskende som plasserte dem i sin egen samtid. Og ikke minst: med sine glimrende låter sørget de for at "Is This It" framsto som en sterk kandidat til å bli tatt opp i den celebre kategorien "klassisk debutalbum".
Den snaue timen med The Stokes fikk raskt preg av en ”greatest hits”-parade. (Foto: Fernando Aceves).
Sterkt låtmateriale
Nettopp det sterke sangfundamentet er også hva som preget åpningen på Strokes månedslange Europa-turné på Rockefeller søndag.
For til tross for at bandet bare har et album å vise til, fikk den snaue timen raskt preg av en "greatest hits"-parade, av typen som vanligvis bare er forbeholdt garvede veteraner. Fra "The Modern Age" og "Someday" tidlig i settet via gnistrende "Hard To Explain" og "Is This It" midtveis til den kompromissløse slutten med "Last Nite" og "Take It Or Leave It" - men uten ekstranummer.
Upolerte perler
Med slike låter skal det godt gjøres å feile, og det gjorde da heller ikke vokalist Julian Casablancas (joda, sønn av Elite modellbyråkongen John Casablancas), gitarist Albert Hammond Jr. (joda, sønn av singer/songwriter Albert "It Never Rains In Southern California" Hammond) og de andre.
Med fokus på det upolert melodiøse pumpet de ut sangene med passe arrogant distanse i Julians vokal, med passe blanding perlende og tverrstilt sagende riff fra Hammonds og Nick Valensis gitarer - og ikke minst med et passe pågående og røft rytmetrøkk fra Nikolai Fraitures bass og Fab Morettis trommer.
The Strokes opplevdes som ekte destillert New York-vare. (Foto: Fernando Aceves).
New York, New York
Det oste skitne New York-gater med stjernestøvdryss på av Strokes musikk, attitude og intensitet på Rockefeller, mens "The Modern Age" vel må være den beste Velvet Underground-låten som Lou Reed aldri skrev.
Til og med guttas visuelle opptreden og lyskjeglene som danset over scenen i duse røyklagte farger fikk etter hvert et så kraftig referansepunkt at Strokes opplevdes som ekte destillert New York-vare. At Julian allerede har plukket opp noen triks i hvordan å bygge opp en stemning gradvis mot klimaks svekket heller ikke Strokes stilling blant publikum.
Savnet bonusen
Men nettopp alle disse velkjente referansene står samtidig litt i veien for Strokes. Det blir vel åpenbart at de ikke akkurat har funnet opp kruttet, selv om de har forvaltet det bedre enn de aller, aller fleste. Og selv om låtene (slik vi visste på forhånd) var mektige, lå de for tett opptil plateversjonene til at konserten skulle gi dem en ny dimensjon.
Det siste var kanskje som forventet, men det er alltid lov å håpe på mer. Så da Strokes etter en snau time avrundet seansen med "Take It Or Leave It" var vårt svar greit. Vi kjøpte gledelig pakka, men vi savnet bonusen.