Nanci har vært plateartist i nesten halve sitt 48-årige liv, og har lenge vært etablert som noe av det ypperste i singer/songwriter-sjangeren, avdeling folkcountry. Ikke bare har hun en personlig stemme som stråler og varmer , hun har i tillegg en sikker melodiøs teft og sans for smakfulle detaljer enten hun spiller egne eller andres låter.
Elegant balanse
Akkurat det fikk vi et hørbart bevis for på Rockefeller torsdag, da hun med et fjellstøtt Blue Moon Orchestra i ryggen elegant vekslet mellom lånte låter og egne komposisjoner.
Fra John Prines inderlig vakre "Speed of the Sound of Loneliness" i åpningen av konserten via Julie Golds "From A Distance" og Townes Van Zandts "Tecumseh Valleys" midtveis til Kate Wolfs allemannseie-klassiker "Across The Gread Devide" hundre minutter seinere. Og med egne perler som Nancis og Blue Moon-Hookers "Gulf Coast Highway" og den nye "Clock Without Hands" strødd innimellom.
Mye nytt
"Clock Without Hands" er for øvrig Nanci Griffiths første studioplate med nye, egne låter på fem år. Kanskje ikke så rart derfor, at hun ønsket å presentere mange av disse på konserten. Men med en så pass gedigen sangkatalog å øse fra, blir det mer dristig enn vellykket å basere om lag halvparten av settet på nye låter.
For selv om noen av dem står seg godt sammenliknet med gamle godbiter, er plata som helhet ikke en av hennes beste. Og nettopp savnet av flere gamle favoritter var ankepunktet til flere publikummere rundt oss.
Lune historier
Ankepunktet ble imidlertid også godt parert av Nanci, som med sin evne som historieforteller mellom låtene ikke bare ga disse en egen identitet, men også skapte en meget lun atmosfære og en sjeldent god kontakt scene-publikum.
Mer enn bare artige anekdoter preges Nancis historier av hennes humanitære engasjement og arbeid.
Torsdag representert ikke minst med emosjonelle refleksjoner rundt hennes innsats for Nobelfredsprisbelønnede "Den internasjonale kampanjen mot landminer" og høstens terrrorangrep mot World Trade Center, hvor hun også mistet en venn og tidligere Blue Moon Orchstra-produsent.
Livskapende dybde
Å fortelle historier mellom slagene er en tradisjon i singer/songwriter-leiren, slik også følsomme låter med stor varmeutstråling kan være. Mange utøvere mangler imidlertid nerven og evnen til å variere, slik at varmen til slutt bare framstår som en ullen og likegyldig staffasje.
Dette gjelder heldigvis ikke Nanci, for hennes låter har gjennomgående en dybde og fokus som skaper liv og engasjement. Når hun i tillegg får så god støtte av sitt fem mann- og kvinnesterke Blue Moon Orchestra, som sikkert ledet av James Hooker lydhørt fulgte Nanci på ferden, blir resultatet et meget godt og velbalansert lydbilde som på en utsøkt måte framhever nyansene og detaljene i musikken.
Kjenner ikke Oslo?
Bare på et punkt avslørte hun seg som en ordinær scene-sjarlatansjarmør, og det var da hun tidlig i settet spilte Tom Russells Oslo-hymne "St Olavs Gate".
I sin introduksjonstale til låten snakket hun nemlig varmt om St. Olavs gate som en av Oslos vakreste gater. Og der avslørte du deg Nanci, for uansett hvor vakker sangen måtte være, ingen med kjennskap til Oslo ville bruke akkurat det ordet - vakker - om St. Olavs gate!
Tilbake i januar
Men du er tilgitt, for bortsett fra det var det en strålende aften!
Som ikke minst skaper forventinger til landmine-konserten i Oslo Konserthus i januar, hvor Nanci Griffith får følge av andre ikoner som Emmylou Harris, Steve Earle og John Prine. Det kan vel bare bli knall?