Koršunovas’ oppsetning har fått tittelen Miranda, og er produsert av Oskaras Koršunovas Teater i samarbeid med Vilniaus Miestro Teatras.
I Shakespeares skuespill er Prospero og datteren Miranda forvist fra Italia, sendt av gårde med båt, men har strandet på en øde øy. Miranda er syk, og Prospero besitter magiske evner. Etter tolv år på øya brygger Prospero opp til storm for å møte sine fiender, dem som i sin tid forviste ham.
Flette
I Koršunovas’ regi er øyas ensomhet byttet ut med en slitt leilighet fra 70-tallet. Miranda er ikke syk, men handikappet, hun har begrensede taleevner og ikke førlighet i bena. Mirandas tilstand er en annen form for fangenskap, men minst like vond.
Når stykket åpner, sitter hun og sover i en stol mens balletten Svanesjøen flimrer over en sliten TV. Ved siden av henne står en ballerinafigur. Dansen, balletten og svaneassosiasjonen understreker et sterkt frihetsønske.
Prospero, faren, mater og steller henne. Miranda vil at han skal lese for henne, og han finner frem Shakespeares Stormen. Fra da av fletter fiksjon, virkelighet, dramatikk og drømmer seg inn i hverandre. Et merkelig rollespill starter hvor far spiller de fleste rollene, Miranda spiller rollen som seg selv og luftånden Ariel.
Plukk og miks
Koršunovas har gjort som han ofte gjør med klassikere, plukket dem fra hverandre og satt sammen igjen, trukket fra og lagt til. Dersom man som publikummer velger å se bort fra stykkets engelske tekst på skjermer over og ved siden av scenen og heller konsentrerer seg om selve det litauiske teaterstykket, kan mange historier skapes. Blant annet en historie om Mirandas frigjøringskamp.
Stykkets slutt argumenterer i alle fall for at det går an å oppleve forestillingen slik. Miranda har tradisjonelt hatt rollen som sin fars datter, som en relativt underordnet karakter. Her er hun ikke det, det er hun som driver handlingen fremover.
Tekstarbeid
Koršunovas har satt opp både Ibsen, Fosse og Gorkij på norske scener, og han har både toppet og floppet: Fått heddapris og blitt tatt av plakaten før tiden. Miranda er et teaterstykke som har blitt vist ved andre teaterscener og festivaler i Europa til god mottakelse.
Miranda har et annet uttrykk enn Koršunovas bruker på norske scener, kan hende har det noe med spillestilen å gjøre. Men Miranda er samtidig et interessant stykke nettopp gjennom tekstarbeidet. Når klassikere snus opp/ned på som her, trer nye karakterer frem og bidrar til nye lesninger av og tanker rundt kjent stoff.
Miranda er kanskje ikke like revolusjonerende og spesielt teater som mange av de andre ICON-produksjonene Nationaltheatret har valgt å sette opp, men det er med på å skape variasjon og interesse for en allerede anerkjent regissør.
