Eventyret er barnlig og spillestilen barnslig, men formen er maskulin, voldsom og voksen.
Femtitalls og tekkelig
I begynnelsen er Kirsten Dunst – syngende kledd i uskyldshvitt på en konsert-scene. Det er mye uskyld i utgangspunktet i det halvreligiøse eventyret.
Vi regner med å se Kirsten Dunst i sluttscenen også. For bak magien og eventyrligheten og maskuliniteten og volden ligger en nydelig glanset var kjærlighetshistorie om forholdet mellom den skjønne og den svake. Den er femtitalls og tekkelig, det er forresten mye som gir følelse av et univers for noen tiår siden.
Virker som nummer 12
Men først skal den svake, som er den sterke når han har på den røde trikoten, redde verden og menneskeheten og moralen.
”Spiderman 3” er nummer tre i enhver henseende. Den virket som nummer 12, for den kopierer ideer fra det meste som menneskeheten har underholdt seg med på kino gjennom 50 år. Pluss fra Brødrene Grimm og andre eventyrfortellere. King Kong har fått en fetter i form av et skrekkelig sandmonster som pulveriseres og gjenoppstår etter behov.
Action uten tyngdekraft
Og bak synger religiøsiteten. Der overnaturlighet har en naturlig plass. Det er action uten tyngdekraft. I denne episoden oppstår det en falsk gud som kanskje er både god og ille. Det er en viss tvil om hans hensikt først. Han er Spidermans rival i krig og kjærlighet.
Men den første blir nok den siste, eller kanskje tilintetgjort. Her gjelder det kampen mellom det onde og det gode, som for øvrig foregår i temmelig onde former. Og det gode vil alltid seire fordi det er på film.
Tilgjort og gjentakende
Den barnlige spillestilen illustrerer at dette er filmatisert tegneserie, og sånn sett har stilen en hensikt. Men vi er noen som har sett filmede tegneserier før, som ikke ser på den slags tilgjort væremåte som en kvalitet.
Stilen er ikke lett å få til heller. Det ser vi særlig på Toby Maguire i hovedrollen.
Teknikken er imponerende, men filmer hvor teknikken også er er det vesentlige innholdet, fornyer seg ikke særlig. Det er vel den menneskelige fantasien som setter grenser. Gjentagelser er ikke veldig underholdende.
