På en stor, sort scene spilles det ut et tett spill. På Romsås i Oslo har planleggingssjef i OBOS, A. G. Larsen, nettopp flyttet inn ved siden av det unge ekteparet Johansen.
Han knytter seg til dem, forbinder seg med dem, og langsomt, langsomt strammes et grep.
Mye tekst
Stykket er som en stor og løs knute. Sakte, men sikkert, strammes den inn, så langsomt at det nesten ikke merkes.
Slik er romanen, slik er stykket, slik er spillet, og slik er replikkene. Det starter noe løst, for det tar tid å få grep om formen på stykket. Det skyldes at så å si alle replikkene er hentet fra Solstads roman – med andre ord: Det er mye tekst i denne oppsetningen. Ikke for mye, men mye.
Teksten, og ikke minst formen på den, trenger tid til å sette seg. Teksten er gjennomarbeidet og god, replikkene gjennomtenkte. De er presise, ikke noe er overflødig. Det er først og fremst teksten, fulgt av godt spill, som dominerer dette stykket.
Den løse knuten som strammes handler om at noen av replikkene, særlig i starten, høres litterære, nærmest oppleste ut. Det strammer seg til samtidig som publikum venner seg til denne tekstformen. Det tar noe tid. Men jo strammere det blir, jo mer interessant blir også stykket.
Et vindu mot Romsås
Sammen med scenograf og kostymør Erlend Birkeland har Anders T. Andersen spart på virkemidlene.
Scenen er stor og svart, med grønne stoler satt ut for å markere de to leilighetene handlingen utspiller seg i. På den ene siden av scenen står en arkitektmodell av Romsås, og bakerst på scenen henger to lerret der som hele tiden viser video og bilder fra drabantbyen.
De hvite skjermene er som to store vinduer, det er som å være i leiligheten og kikke ut på Romsås i vinterlys, på gråværsdager – som utsikt fra vinduet.
Av og til ruller en film som viser en eller flere av de tre karakterene i aktivitet på Romsås: A. G. Larsen på sin vante joggetur, eller alle mann i bil på vei til søndagstur med isfiske ved Holmestrand.
Fra «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige»
Foto: Per ManingFortellerbyttet
Stykket følges ikke av musikk eller andre lydeffekter. Det er med på å gi store rom til teksten. De tre skuespillerne blir små på den store scenen i Hjertnes kulturhus i Sandefjord. Det er langt mellom scene og sal. Det er ikke tvil om at dette er en forestilling som får mer nerve og intensitet i mindre saler enn denne.
Grepet Anders T. Andersen har gjort med Solstads tekst, er interessant. Hos Solstad er det enten forfatterstemmen eller A. G. Larsen som forteller. I Teater Ibsens oppsetning skifter fortellerstemmen mellom de tre. Særlig Ylva Johnsen (Marte Engebrigtsen) får en rolle som forteller.
Måten synsvinkelen og fortellerstemmen skifter på, er med på å gi nye nyanser og opplyse nye rom i Solstads roman. Det er fint gjort.
Små detaljer blir store
Anders T. Andersen er kjent for å være god på personregi. «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» er ikke et unntak i så måte.
Det tette spillet og de gradvise endringene frem mot høydepunktet, drapet på Ylva, viser en regissør med sans for de detaljene som driver helheten. De små, men gjennomtenkte bevegelsene. Replikkene som sitter tett. Ylvas slepende stemme, som i starten kan oppleves monoton, men som blir et sterkt og viktig virkemiddel utover i forestillingen.
Andersen gjør mye ut av lite, små detaljer blir store.
En fin 70-årsgave
En innvending er at Andersen velger å bruke skuespillere som er omtrent like i alder.
A. G. Larsen spilles av Espen Klouman Høiner, en rolletolkning han gjør godt. Samtidig er han ikke 42 år, slik romanens A. G. er. Om Andersen hadde valgt å bruke en skuespiller som mer troverdig ser ut som en 42-åring, hadde det blitt et annet stykke, lagt enda tettere opp mot romanens handling. Dette kunne kanskje vært en rolle for Andersen selv?
Dag Solstad, som i år fylte 70, har fått en fin fødselsdagsgave fra Teater Ibsen. Trofast mot teksten, samtidig som den også gir teksten noen nye dimensjoner.
Poesien og realismen er bragt inn av Manings bilder. Så går det som det går der på Romsås. Ensomme er vi alle.
LES OGSÅ:
Fra «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige»
Foto: Per Maning
