Å lage oppfølgere er ingen enkel oppgave. Vi har sett hvor vanskelig det kan være i filmens verden. I litteraturen er det heller ikke alltid slik at trilogien ber om realisering i første bind. Om Edmund Austigard hadde planlagt en oppfølger – eller flere? – da han debuterte med ”Krinsereglane” i 2005, aner jeg ikke. Den foreligger uansett nå – en frittstående oppfølger, som forlaget kaller ”Solskinsbussen”. Hverken lesere eller forfatter bør angre på dette.
Krig
I tid har ”Solskinsbussen” sitt ståsted fra høsten 1944 og utover: Den andre verdenskrigen har snart rast fra seg. Sytten år har gått siden mesteparten av familien Bønarflott forlot Årdal og Ryfylke til fordel for USA og Chicago. (For mer om bakgrunnen for dette; den store uretten storbondefamilien Himagarden og rettsvesenet begikk mot far Bønarflott, må jeg henvise til ”Krinsereglane”, dersom halvannen innledende side med ”dette har hendt” ikke føles tilstrekkelig). Den 19. september 1944 er nest yngste sønn Bønarflott på vei hjem til Ryfylke i et militært transportfly. Han er blitt løytnant, har fallskjerm på ryggen, men han har unndratt seg lederansvaret for den vesle troppen som snart skal droppes over hjemtraktene. Allerede ombord i flyet får denne ansvarsvegringen betydelige konsekvenser. Vår helt har i det hele tatt problemer med ansvar og beslutninger, en rød tråd i denne boken.
Alvor og moro
”Solskinsbussen” har tatt med seg den komikksprengte tonen fra ”Krinsereglane”. Leseren får med andre ord rikelig anledning til å more seg, så vel innenat som hørbart. Den siden av boken melder seg på allerede i det de fallskjermbårne skal lande i Ryfylke. De er solid ute av kurs og havner loddrett i svart blautmyr, som var de spett, og står bom fast. I og for seg vil komikken ingen ende ta i denne boken heller. Jeg leser allikevel et større og tyngre alvor inn i denne oppfølgeren. Så er det også større utfordringer, beslutninger og ansvarskrav den fremdeles unge løytnant Bønarflott stilles overfor. Skal han bestemme seg for å forlate Chicago og dra i krigen? For å slåss for eller mot hva? Og hvordan kan han, av alle, forventes å ta ansvaret for andre liv enn sitt eget. Når skal man egentlig skyte i en krig som den de er i? I et Årdal der tyskerne knapt tør vise seg og de eneste nazistene å snakke om er Himagarden senior og junior?
Beslutningsvegring?
Ikke helt overraskende, er det også i et austigardsk Årdal slike utfordringer unge menn vokser på. Og; urett er ikke noe det skal leves med. På det viset går det slik det må gå – til leserens tilfredshet. At forløpet går via en mengde krumspring, dramatikk og urkomikk, er en av bokens kvaliteter. Samtidig blir gliset i blant sittende litt fast hos denne leseren; kanskje fordi forfatteren, som sin protagonist, ikke helt våger å velge. I forfatterens tilfelle; mellom spøk og alvor.
Når alt dette er sagt, er det fint å registrere at Edmund Austigards selvfølgelige og særegne omgang med nynorsk språk, slik vi kjenner den fra ”Krinsereglane” og ”Taxi for B.A. Beckstrøm (...)”, ikke var noen tilfeldighet. At ”Solskinsbussen” pløyer dypere enn sistnevnte, er også bra.
